Selskap: Debemur Morti Productions

Release. 23.11.18

Oppfølgeren til ‘Pure’ er her, og det var svært spennende å se om bandet klarte å sy sammen et bra album med tanke på at lineup-en nå er endret kraftig siden nevnte skive. 

Kun trommelsager Anders Kobro er igjen av de opprinnelige medlemmene, og hvor gitarist Bernt Sørensen (Mental Disaster) har gått inn i rollen som en av  låtskriverne på dette albumet. Det å gå fra å ha Botteri-tvillingenes fundament på de tidligere skivene, også på Pure, til å skulle komme med en ny skive som tilfredsstiller fansen, med basically et helt nytt band, er noe jeg vil tro medlemmene selv var spent på når det gjelder mottagelsen av albumet. 

Det er ikke et lett album å komme inn på, det var ikke det for meg. Det er mye vakkert her, noe er umiddelbart sterkt, noe trengs å jobbes med, og helheten tok det meg noen runder å komme i mål med. Nå sitter jeg igjen med et bilde basert på lang tid sammen med låtene, og det bildet består av virkemidler som er ganske tett opp mot det vi kjenner fra denne kanten. Slikt sett har In The Woods… levert et bra album. Fans bør absolutt ikke være skuffet over Cease The Day.

Noen låter klatret høyere på stigen, og holdt seg der, ofte de som hadde rolige innslag. Respect My Solitude er en av de som tidlig havnet på favorittlisten, og som holdt seg. Enkelte låter hadde en litt tungskodd rød tråd, og det var også disse som til en viss grad virket litt kjedelige og repeterende. Men det er nok vrier og vendinger her til at skiva er lett å like, men jeg holder en knapp på at man trenger noen runder før den kryper under huden. Hos meg er jo det et pluss, de skivene jeg liker best, og som jeg fortsatt spiller etter mange år, er de jeg måtte jobbe litt med. 

James‘ vokal er tidvis svært lik Jankis, og dette albumet hadde glatt kunne ha kommet ut etter Omnio – denne og Pure ligger litt i det sjiktet de var rundt den tiden, før de ble progressive og litt sære.

En låt som Strike Up The Dawn bør være noe for dere som liker debuten, det er en god eim av HEart Of The Ages på denne. Og med det trekker vi slutningen at Cease The Day ikke er så altfor langt unna de låtene bandet leverte av ikke-ekstreme innslag i tidlige år. Det er hardhauseri på Cease The Day også, men det låter allikevel ikke så hardt. 

Bandet har sin fanskare, som altså bør si seg godt fornøyd med denne nye skiva, om det trigger nye fans i stor grad vet jeg ikke. Når de kom tilbake var det jo den eldre fanskaren som gledet seg, men det blir spennende å se hvordan dette utvikler seg. Markedet i dag er svært vanskelig, men jeg vil tro at bare basen med eksisterende tilhengere er nok til å holde gjengen aktive. 

Lydbildet er bra. Jeg var innom at de harde partiene ikke framstod så harde som de egentlig er, og det har med produksjonen å gjøre. Det er et Itw-ish teppe over det hele, noe som holder ting i tøyler og samtidig ivaretar soundet.

Tittelkuttet, dette korte og rolige på slutten, er et flott stykke musikk. Forgjengeren, Transcending Yesterday også, der er det litt røffe saker på gang, og jeg likte hvordan pådrivet var her. En fotnote på Empty Streets, åpningslåten, er på sin plass, det James legger av vokal der, i den lille inngangsportalen, er veldig kult. Og fortsettelse er såååå Woods
, og man fanger med dette tidlig det typiske ITW-landskapet helt i starten av skiva. 

Et vellykket slipp, så krysser man fingrene for at det ikke bare blir bra anmeldelser, men også uttelling i form av salg og økt konsertvirksomhet.

Og for et utrolig flott cover :). Intervju kommer så fort køen tillater det.

8/10

Tracklist:

1. Empty Streets
2. Substance Vortex
3. Respect My Solitude
4. Cloud Seeder
5. Still Yearning
6. Strike Up with the Dawn
7. Transcending Yesterdays
8. Cease the Day