Selskap: Karisma Records

Release: 19.10.18

Et norsk progrockband som ikke dytter grenser, men har mye vakkert. 

Det er min oppsummering. Det er et mykt progband, disse lange og lengtende tonene, stemninger som man kan finne hos Anathema, og da er du kanskje litt der å skjønne hva dette er? Også hint av Opeths roligere partier (sjekk klippet under) ligger og gjør dette til en utgivelse for fans av svenskenes progrock-moments.

Oak@Facebook

For fans av Steve Wilson, Pink Floyd, Marillion og Airbag, det er notert i presseskrivet. Vel og bra, men Oak er der at de leverer et bra produkt med dette albumet, men tilfører lite annet enn en skive som er vakker og minner om andre. Jeg leser at Oak ikke «…ligner på noe annet», basert på bredden av inspirasjonene (fra prog til klassisk, via singer/songwriter og filmscores), men jeg endte ikke opp der selv. De er ikke helt der at signaturen er sikret. Det gjelder jo strengt tatt mange band, så litt slakke tøyler skal jeg ha, og har ikke noe problem å tipse om du liker melodisk, ufarlig og småprogressiv rock. 

Isolert et vakkert album, det er null problem å kose seg sammen med False Memory Archive, det skjer mye og låtene flyter bra. Det kommer vel an på hva du er ute etter i et band. Flinke folk og god produksjon er også stikkord her.

7/10

Tracklist:

1. We, the Drowned
2. Claire de Lune
3. False Memory Archive
4. Lost Causes
5. Intermezzo
6. The Lights
7. These are the Stars we’re aiming for
8. Transparent Eyes
9. Psalm 51