Tekst: Christoffer Dreyer

Bilder
: Lea Marie Dahl. Sjekk flere bilder
HER


.

Det ble hett og svett da svenske Avatar inntok et utsolgt John Dee med sirkuset sitt på søndag kveld. De sørget for en variert kveld da de hadde med seg de kanadiske/irske punkrockerene The Mahones og den irske folk- og multiinstrumentalisten Dylan Walshe.

Først ut var Dylan Walshe som tuslet  ut på scenen med gitaren og munnspillet som er festet rundt halsen hans og gjorde det veldig klart at I don’t play metal, og ba så alle velkommen til denne folk-, punk- og metalaftenen. Walshe spiller mye på rytmen som publikum klapper med i, men setter gjerne tempoet selv med boksen han bruker som en fottromme. Stemmen hans er klar og kraftig, den bærer godt selv når han velger å ikke bruke mikrofonen. Han dro også med seg Katie Kaboom McConnell fra neste band, The Mahones, til å spille trekkspill på en av sangene hans. Til tross for at Walshe spiller folkmusikk hvor de fleste i rommet ser ut til å være metalfans, ser det ut som folket i lokalet koser seg da mange digger og noen synger med. Man skulle kanskje ikke tro at dette skulle funke, men ut ifra applausen og spenningen på John Dee er det ingen tvil om at det var helt greit med en rolig start på kvelden.

For det ble med en gang et annet liv i salen da punkbandet The Mahones inntok scenen. De, på samme måte som Walshe, går på uten noen intro, men bare starter å spille. Gitar er tydelig i fokus, hvor alt annet enn trommene drukner litt fra mitt ståsted. Spesielt er trekkspillet til Katie McConnel og vokalen til Finny McConnel lite til stede, og det siste er kanskje like greit da det blir mye prate synging etter det lille jeg hører av vokal. Trekkspillet kunne gjerne vært mer fremtredende i lydbildet da det skaper en kul kontrast da det faktisk når frem.

Derimot er det veldig tydelig at de er komfortable med hverandre på scenen, da spesielt Finny tøyser med bandet både under og mellom sangene. Jeg tror heller ikke jeg har sett noen artister smile så mye som Katie, ikke en gang under hele settet slutter hun å smile mens hun spiller. Bandet skaper greit liv blant tilskuerne, og får dem med både på å klappe i takt og juble. De husket også på å ta med felles ire Dylan Walshe til å fremføre med dem under deres to siste låter.

Etter The Mahones er gått av scenen er det dukket for Radio Avatar Country, som erstatter ventemusikken som vanligvis spiller mellom band. Disse innslagene omhandler mye om kongen og ellers helt tilfeldige, men absurde saker. Dette pågår helt til scenen går i svart, så går det lys i bokstavene som former AVATAR en etter en med et høyt klikk. Og så dukker gitarist Tim Öhrström opp på scenen og begynner gitarriffet til Hail the Apocalypse. Og jubelen lar ikke vente på seg da resten av bandet dukker opp, spiller hele introen og stopper opp og blir stående i perfekt stille posisjon når vokalist Johannes Eckerström i sin vanlige klovnesminke entrer scenen, før sangen begynner for fullt. La meg bare si at det eneste bandet jeg har vært på som lagde noe i nærheten av denne energien er Sabaton og Kvelertak, for hverken band eller tilskuere klarte å stå stille hele konserten gjennom.

Avatar leverer slager på slager, om det er Statue of the King fra sisteskiva eller Let it Burn fra Black Waltz. Vi blir også servert litt sjeldnere vare med Puppet Show, hvor Eckerstrøm viser sine talenter ikke bare som sanger, men også som trombonist. Nå er kanskje ikke John Dee scenen for pyroeffekter, og Avatar velger å være uforutsigbare å gå motsatt vei. For under første av to encorelåter, The King Welcomes You To Avatar Country, blåses det nemlig såpebobler fra begge sider av scenen som både omringer bandet og de første radene. I tillegg var det da John Dee endelig fikk se Jonas Kongen Jarlsby i all sin kongelige høyhet, i tillegg til at hele bandet hadde skiftet til hvit uniform.

Jeg skal ikke gå så langt som å si at showet gikk feilfritt, flere gitarriff fikk seg en liten bom her og der, Jarlsby lagde et par grimaser, men uten stopp, det bare dundra videre. Tilskuerne så ikke ut til å bry seg, de fikk servert det de kom for, nemlig et spektakulært show. Lyden var i alle fall fra mitt ståsted ganske grei under Avatar. Jeg kunne høre de fleste instrumenter klart og tydelig.

John Alfredsson, som i tillegg til å slå utrolig harde trommer, så under hele showet ut som han kunne hoppe opp fra trommesettet og begått massemord, og jeg er nesten sikker på at trommene hans kunne høres av de som var på konsert på Rockefeller. Det er ingen tvil om at Avatar leverer show, men på toppen av dette er bandet dyktige musikere, og jeg vil nesten anbefale hvem som helst om å sjekke dem ut, om så bare for å se sceneshowet. Jeg gikk inn til et band jeg allerede var begynt å bli glad i, og jeg gikk ut større fan enn da jeg gikk inn!

Nå er det bare å håpe at Avatar får en større scene enn John Dee da det åpenbart trengs!