Lørdagen var på papiret kanskje den mest interessante dagen om man skulle se på mengden band man hadde krysset av. Noen av banda hadde man jo sett før, noen ikke, og et par var viktige for meg i forhold til å følge opp de jeg jobber med på Heavymetal.no. Åpningsbandet, Assimilate var ett av disse.

Bilde: Assimilate

Bilder: Alle er lånt av den alltid blide, skjeggtrimmede og kompetente kameratraktøren 
Jørgen Freim
, som knipset for festivalen. Sjekk flere bilder fra lørdagen 

HER.

Assimilate leverte de. Moderne metal med en vokalist som taklet hele spekteret. Vel var det noen issues når de lyse, litt pressede linjene skulle i havn, men det var godkjent. Den mørkere renvokalen og den harde fungerte veldig bra. De fleste band har jo ofte flere enn en vokalist om man har denne fordelingen, så kudos til denne karen. Flink på scenen, og med publikum, var han også. 

På skive var de kanskje litt mindre digitale, i mangel  av et bedre ord. Gitaristene spilte på noen merkelige skapninger, og de jobbet godt for hyra. Også det å ha ekte trommis, som banker godt fra seg i en litt utypisk ånd for denne stilen, noteres som et pluss her. Et bra møte med bandet live, og et band som fungerte som en bra variasjon til festivalens generelle booking. 

Manticora ble ikke en bra opplevelse for meg, dessverre. Danskene har fartstid, og vet hva de holder på med, men det bunnet egentlig i at vokalen ikke falt i smak. Fyren var veldig proff på scenen, ga alt, men jeg fikset ikke stemmen helt. Låtene var i grenselandet power og noe hardere, og det var en del riff som var veldig spennende. Som helhet fungerte ikke dette for meg, men det var plenty av folk der som både likte det og kjente låtene fra før. Første besøk fra danskene, om det byr seg en ny anledning skal jeg gripe den og se om dette var en engangshendelse.

Jeg har lært av tidligere år på Karmøygeddon at det å se Backstreet Girls ofte er en bortkastet opplevelse. Ikke fordi bandet ikke rocker, men fordi det er så mange som vil se, og er så hengivne, og at bandet på død og liv skal spille på den lille scenen. Både bandet og publikum var gode og svette etterpå, det betyr at de for åttende (?) gang på festivalen leverte en innertier.

Og om du misliker, elsker eller synes Audrey Horne er kjedelig eller gull, benekter du at de knuste all motstand og viste hvor skapet skulle stå denne kvelden, da er du ikke en ekte hardrocker. 

Jeg har sett de mange ganger, tidvis har de rett og slett vært den beste opplevelsen på festivaler som skilter med store internasjonale navn, og det understreker hva jeg alltid forfekter; det er ikke størrelsen det kommer an på :). Lyden, trøkket, showet, låtene, alt stemte, slik det gjorde i Kvinesdal i 2017, og på Tons i fjor. Man mister både munn og mæle når man ser hvordan et band kan kle opp en såpass stor scene og få den til å bli liten. Kåtskapen på å gå ut i publikummet begynner jo å bli en tradisjon, men folk ser ut til å like det, og at det virker like fresht hver gang. Det fungerer dog, så kjør på :). Og for noen gitarister, og ikke minst, FOR en trommis. Enkelt, klassisk, akkurat slik det skal være.

Orden Ogan: Med en ekstrem spiss og høy gitarlyd på linjesjekken, hvor jeg måtte holde for ørene, satte tyskerne igang med sin kraftmetal. Og nope, det holdt ikke for meg. Bandet hadde en vokalist som jeg ikke synes bar bandet bra nok, han sang ok på vers, men det var så mye på tape, så når chorusene kom, løftet det seg så mye at det han gjorde ellers ble litt avkledd. Bassen var også på tape, om de ikke hadde en bassist gjemt bak cowboy-kulissene :). De måtte vel kutte en låt om jeg ikke husker feil, og det må jo være litt kjipt med tanke på at det ble en del stress å få de til Kopervik. Alt i alt helt klart ikke et band jeg gidder å sjekke ut basert på denne konserten. 

Bilde: Persefone

Jeg kom meg opp til Persefone på lillescenen, og fikk oppleve ett av festivalens toppunkter. Progressiv dødsmetal, uten at jeg egentlig vil tagge storparten av det de gjorde for death. Extremt, detaljert, progressivt og litt thrasha. 

En veldig tøff konsert, hvor musikerne virkelig briljerte, og hvor man tok seg selv i å følge med på hvert slag til trommisen, vokalistens utagerende stil, alt klaffet. På skive har jeg ikke kjennskap til dette bandet, som jeg husker, men jeg vil nok sjekke de ut. Og det er et av de beste komplimentene man kan få etter en konsert, at noen ønsker å sjekke skivene.

Når konserten var over stod man der og egentlig ville ha mer, så der traff de også en målskive; trangen til mer, og å ikke overspille. 

Tyr har jeg sett før, jeg er ikke større fan, men vet at bandet er populære her på Haugalalndet. Det er vel alt som har litt vikingetoner :). Men det var en overlapp her, Persefone gikk godt inn i settet til Tyr, og vi valgte Persefone. Og jeg er nok ikke veldig lei meg for det i ettertid. Og som sagt, jeg har sett Tyr før.

Wolf har jeg fulgt helt siden førsteskiva, som jeg liker best av alle! Svenskene har endret lineup flere ganger, og idag er det jo bare Nikals igjen, vokalist og gitarist. Musikken har også endret seg, men det er et proft band, de leverer og overbeviste godt på Karmøygeddon. Lyden var bra, låtvalget var ok, selv om jeg kunne ønsket meg litt mer fra de par-tre første, og vi fikk smake en sang fra det kommende albumet. Den vitner om at de går for en type streit og klassisk arrangering, uten alle disse detaljene vi husker fra debuten. Vi får se, jeg skal uansett sjekke den ut når den kommer.

Det som slo meg var at lysproduksjonen var veldig bra, den gjaldt på begge scenene. Og et band som Wolf fikk opptredenen sin elevert bra bare ved hjelp av lys, og det er en faktor mange kanskje ikke tenker på.

Decapitated? Hva i alle dager? 

Bilde: Decapitated

Jeg har ikke sett de før, jeg har hørt noen låter, men var ikke klar for å få juling. Og det fikk vi, fra første til siste låt vanket det skambank.

Jeg ble advart om at trommeslageren kom til å stjele showet, og hvor korrekt var ikke det! Låtene ble litt like og samlebånd for meg, men det er kanskje sjangeren. Her dominerer trøkk, kraft og dask. Opplevelsen var faktisk fysisk krevende til tider, og etter endt gig måtte jeg klapse meg litt i trynet og prøve å skjønne hva jeg hadde fått servert. Polakkene er altfor mye, altfor brutale, men de leverer så brutalt bra at folk trolig stod litt paralysert og bare tok imot satsen. Circlepits og maks liv, joda, Decapitated har livets rett, eller dødens.

Saor gikk ut, jeg leste litt om de i forkant, men på grunn av hva kroppen hadde fått av juling av Decapitated, ble det en halv låt, og ned for å lade opp. Jeg har plukket opp et par kommentarer på at Saor var verdt tiden, og kanskje ett av høydepunktene. Mulig dumt å skippe de.

Conception ble en skuffelse for meg. Det er for snilt. Låtvalget ble litt mye av denne litt rolige progmetallen. Jeg er i utgangspunktet større fan av Ark når det gjelder Tore Østby, der er det trøkket Conception manglet. 

Det manglet tenner, kraft, og mulig er det en tid siden trommisen har spilt ute, men man må slå hardt. Det savnet jeg, for flere av låtene har potensiale til å vokse seg større om det hadde skjedd, og at man hadde vært litt mer generøs med overganger og ikke vært så forsiktig på cymbalene. Stilen er nå en gang slik, det er progressiv metal med en vokalist som for meg blir for snill.

Bassist Ingar bar mye av tyngden, han jobbet som en gamp, og Østby spiller veldig bra, selv om jeg gjerne hadde hørt en betydelig høyere gitar i lydbildet. Nå skal jeg innrømme at jeg aldri har falt helt for dette bandet, og jeg er jo bare en mann, en mening. Jeg vil tro, og vet, mange likte dette. Og det er jo greit å ha de tilbake, så får vi se hva tiden bringer for gjengen framover.

Dimmu Borgir er ikke noe for meg, men som vanlig er fylles salen opp og alle skal se headlineren. Det eneste som affekterte meg var vel at backstage og helt opp til scenen ble stengt av for dødelige når de skulle på, he-he, men sikkert kjipt på snuble i skjegget mitt med all den staffasjen. Og ja, for ‘nte gang, jeg er ikke opptatt av hvor store banda er, jeg håper du neste år også tar sjansen på å sjekke ut noen ukjente mindre band. Å se band man har sett flere ganger før blir vel kjedelig i lengden? Man vet hva man går til.

Da var festivalen over, jeg valgte bort Iron Made’em, men vet jeg gikk glipp av noe. Jeg elsker det bandet. De kommer forhåpentligvis sterkt på banen og får vist seg fram i mye større grad i Europa. Det er et marked for slikt, og når man er så gjennomførte som dette vil jeg nesten garantere at det vanker mange spillejobber.

Jeg takker ydmykt festivalen og alle som er bak, foran, under og bak dette arrangementet. Å gjennomføre 2019 krevde en del mer enn de kanskje var vant til, men dette vil være opplevelser som styrker de i kommende år. Takk til alle dere som lagde god mat, og serverte med et smil. Takk for at det var både melk, juice og sunn mat backstage :). Dette er vel første året jeg ikke har gått rundt og vært sulten, ha-ha. Snylter-Yngve er garantert tilbake neste år, og jeg gleder meg stort! 

Året? Deception, Communic, Audrey Horne, Shade Empire, Persefone og Tribulation.

Det kommer noen linjer fra min makker Espen også, men jobb og liv styrer mer enn vi ønsk
er noen ganger.

Bilder: 

Wolf + Order Ogan

Conception + Audrey Horne