Selskap: Dusktone

Release: 25.10.19

Etter et knippe EP-er og singler er sørlendingene klare med debutfullengderen sin via Dusktone. 

Så, hva dreier dette seg om? 

Stilmessig er man åpenbart inspirert av klassisk norsk black metal, og man serveres riff i velkjent stil, grim vokal og alt annet som hører til. Bandet framstår tradisjonelt, og det er naturligvis ingen verdens ting i veien med det. Gammel Gorgoroth kan stå som en kurant pekepinn, for Flukt har noe av den samme tilnærminga i det rytmiske fundamentet sitt. Det går ikke unna i et heidundrende tempo hele veien, og man har denne litt rocka snerten. Akkurat dette, måten man tenker rytmikk på, er det som pirrer nysgjerrigheten mest ved Darkness Devour. Det dukker også opp enkelte overganger som fungerer godt, blant annet i Einsatz. 

Flukt@Facebook

Så, hva er problemet da?

Først og fremst at det er forsvinnende lite ved låtene som imponerer eller fascinerer. Det hele er anonymt mer enn noe annet. Verken riff eller de melodiøse innslagene treffer blink. Vokalt er det godt nok, men skiva løftes ikke mange hakk av stemmebruken alene. Når man prøver på litt krydder, i form av partier der gitaren får litt tid og rom til å skinne, slår ikke det positivt ut hver gang heller. Soloen i No Return høres ikke kompatibel ut med låta for øvrig, hvilket kan ha med produksjonen å gjøre. Følelsen av at man har to deler som liksom ikke passer sammen sniker seg uansett ubønnhørlig inn og gjør at det som skulle løftet låta snarere ender opp med å gjøre det stikk motsatte. Heldigvis funker gitarkrydderet bedre andre steder.

Så, hva skal en gjøre?

Simpelthen jobbe fram langt bedre ideer. Så enkelt og så vanskelig. 

5/10

Tracklist:

1. Serpent
2. No Return
3. Wounds
4. Einsatz
5. Azrael
6. Trolldom i mørket
7. Curse of the Nephilim
8. Trespass the Devil’s Playground