Bilde, fotograf: Oda Agnore Skattum

Deception er ett av de virkelig bra dødsmetalbanda i Norge, de tilbyr teknisk, mørk og velspilt extremmetal som vokser for hver gjennomhøring. Jeg skrev blant annet dette i min anmeldelse av skiva:
«For meg som elsker thrash og extremmetal fra eldre dager, og som ikke mister buksa av cookiemonster-vokal, er dette akkurat der grensen går.»
Det vil si at albumet favner bredt. Jeg tok en prat med gitarist og vokalist Sindre, som leverer bra og informative svar. 

Så var det på tide med litt bedrag på Heavymetal.no. Først, velkommen tilbake, livet er fett eller?

Sindre (vokalist og gitarist): «Jo takk! Livet smiler hvis man ser bort fra Madam Covid som herjer. Som ansatt i barnehage har det jo vært ekstra på påpakk med nye og strenge retningslinjer. Karantene har jeg vært i også, men det gikk forsovet greit. Og med deg?»

Legg merke til hvor galant jeg hopper til neste spørsmål:

Og vi må jo trekke inn det faktum at en velkjent fyr har fått bassplassen, hvordan kom dette i orden? Jeg vet jo at han har steppet inn et par ganger.

«Ja, endelig har vi Marius på plass som fast medlem. Det har jo vært flere aktuelle kandidater, men som vanlig er jo de fleste opptatt med sitt. De vi vurderte var for det meste de som har steppet inn live hos oss, og de har jo som regel en timeplan uten mulighet til mer.

Vi har også hatt noen på en slags audition, men det var noe som ikke helt stemte. Overhode ikke noe galt med de som personer eller noe, men i et band må det være en kjemi som ligger mellom venn og kjæreste. Marius derimot vet vi hvor vi har. Vi vet at han er mer enn god nok teknisk, han er musikalsk, og vi kjenner ham inn og ut (hm… Yj). Det samme gjelder andre veien. Han kjenner gamet og vet at vi liker å jobbe effektivt. Vi hadde en runde med diskusjon innad i bandet før vi la det frem at vi ville at han skulle prøve med oss igjen. I begynnelsen gikk det mest på om det ville funke å reise sammen, skrive sammen og henge sammen. Da vi fant ut at det funka fett, og til og med bedre enn det hadde gjort før ble vi enige om at han ble fast medlem.»

Hvorfor navnet? Deception, bedrag, er det bare et fett navn, eller ligger det noe bak av
dypere mening? Det er jo en forkortelse fra det gamle navnet, Art Of Deception, var det
kun derfor det ble slik?

«I bunn og grunn er det bare et fett navn. Vi har diskutert å gjøre mer utav det, men vi vil heller ha friheten til å skrive om temaer som interesserer oss der og da istedenfor å føle oss lenket til å kun skrive om bedrag. Det finnes nok flere typer bedrag, men du skjønner tegninga.

Grunnen til at det bare ble Deception var at folk skulle skjønne at det var samme grunnlag i bandet som i Art of Deception. Det folk generelt har misforstått er at Deception ikke egentlig er en fortsettelse av Art. Da vi skiftet navn la vi plan om å fase ut alt av det gamle materialet, og vi kommer nok aldri til å spille det live igjen. Nå, når vi har nok materiale til å kjøre en lang konsert uten Art-materiale, skal man se langt etter at vi spiller det igjen. Så man kan vel egentlig si at vi la ned Art i 2018 og startet et nytt band.»

Sist gang jeg var innom og promoterte, for halvannet år siden, var det hardt og brutalt. Det er det også denne gangen, men samtidig er det mer dybde, tunggods, melodi. Er dette bevisst, eller er det en utvikling som falt naturlig?

«Med Epidemic føltes det for min del ut som vi hadde noe å bevise. Da tenkte vi plankekjøring med straight death metal som en slags statement. Nå med The Mire har vi landet litt fra en sen pubertal fas, og heller gått inn i oss selv for å skape noe som har flere lag. Harmonic content er et uttrykk jeg og Hansi liker å bruke. Vi vil at det skal være mørkere og dystrere samt gladere og mer håpefullt. Bevisst er det ja, men på den måten at vi følger det som føles naturlig å spille. Med det materialet vi skriver nå vil det fortsette litt i samme retning på neste plate også.»

Titlene indikerer at det nok er mer enn tøffe ord, hva legger du i tekstene Sindre? For det er vel du som skriver disse? Er det noe som du fronter, noe du har opplevd, som noen du kjenner har opplevd, noe som opptar deg?

«Det er jeg som skriver tekstene ja, og jeg har alltid vært fan av historier. En konkret historie som kan bli fortalt rundt et bål, men fremdeles kan analyseres for å trekke ut temaer og motiver. Her på dette albumet har vi laget en historie som omhandler en liten familie, og hvorfor de har blitt som de har blitt. Jeg skal ikke gå så mye i detalj om konseptet, men vi har laget et lite univers der vi vet ting om disse personene som ikke en gang nevnes på plata.

En idé jeg hadde også til denne plata var å faktisk skrive en novelle med selve historien, men det får bli til en annen release. Jeg tror det hadde vært en kul ting å ha som ekstragreie enten i bookleten eller separat.

Sånn temamessig tar det for seg mennesket på et primitivt plan med tanker og vaner. Hva er grunnen til at de det handler om gjør det de gjør? Hva tenker de? Hvorfor tenker de slik? Ofte baserer det seg på hendelser de har opplevd tidligere i livet. Slik 
interesserer meg og det var en fryd å snekre sammen historien med Hansi.»

Hvordan er det å være frontfigur da? Du gikk jo fra å være gitarist til å bli vokalist, gitarist og frontfigur. Er du komfortabel med jobben? Og nå kom jo tidligere frontfigur tilbake på bass, du merker ikke noe til at han savner plassen der da?

«Jeg trives veldig godt som frontfigur. Helt siden jeg ble ihugga Metallica-fan har jeg alltid hatt en smålig pervers fantasi om å være frontmann. James Hetfield var og er en av de største inspirasjonene jeg har hatt. Som selverklært scenenarsissist har det alltid vært drømmen å være center of attention når det kommer til fremføringer. På privaten er jeg nok litt mer avslappet på akkurat det punktet. Jeg prøver å ikke tenke for mye på meg og mitt, men se andre også. Marius gir ikke uttrykk for at han savner frontfigurplassen, men han har jo Lysjakt der han får styre nøyaktig som han vil. Kan hende han hadde savnet det om han ikke hadde hatt det prosjektet, men jeg skal ikke legge ord i munnen på han.»

Produksjonen er veldig bra, den bevarer både det brutale, men også det melodiske. Hva er detaljene på denne biten? Hvor og hva siktet dere på av lyd? Var det referanser 
i baklomma som gjaldt, eller jobbet dere fram alt der og da? Det låter relativt likt sist, 
det er vel mer musikken som i enkelte tilfeller har en mørkere approach.

«Vi gikk frem med at vi ikke ville kjøre svensk motorsaglyd denne gangen, og heller ha et godt og chunky lydbilde. The Fathomless Mastery
 (Bloodbath – Yj) er for meg en plate som låter nærmest perfekt. Man kan nesten tygge på den skarptromma.

Ellers gikk vi for det meste inn for å få hver part til å låte best mulig. Vi brukte derfor mye tid på å eksperimentere ettersom vi gjorde alt av innspilling selv, om man ser bort fra trommene, som ble gjort av Tory Raugstad. Det skulle være tight, men massivt, hissig, men med runde kanter.

Mye av magien skjedde hos mikser Martin Skar Berger, men han har fortalt at han hadde et godt utgangspunkt å jobbe ut fra, så vi har nok gjort en del riktig.

Når det kommer til referanser er det mye av de store, fete symfoniske bandene vi har sett mot som blant annet Wintersun, Septicflesh og Dimmu Borgir. Vi har jo selvfølgelig ikke gått inn for å kopiere lyden, men heller gjøre en versjon av det store lydbildet de klarer å skape. Disse bandene høres jo ikke like ut i det hele tatt, men det alle har til felles er en stemning og et lydbilde som fyller alle kroppens hull.»

Jeg kommenterte at bandet var hakket mer orkestralt nå, det er flere partier med ganske markant bruk av symfoniske virkemidler. Hva var grunnen til at det ble lagt inn såpass mye av slikt? Er det band, inspirasjoner, som ligger til grunn? Og hvem er det som tar seg av dette i bandet? Jeg har null info, haha. 

«Vi har egentlig lenge tenkt tanken på å begynne å skrive mer symfonisk. Det har vi jo faktisk hinta til både på Epidemic, og da vi gjorde Path of Trees med Art. Mange av mine absolutt favorittband bruker symfoniske elementer, da tenker jeg at jeg også vil lage den typen musikk. Tidligere nevnt er jo Wintersun og Septicflesh som for tiden (og har lenge vært) kanskje mine to favorittband. Nå var vi jo faktisk så heldige å få Teemu fra Wintersun

med på en låt på dette albumet.

I tillegg ble jeg i løpet av mine år på VGS glad i mye 
klassisk musikk, så det er nok litt derifra også. Når det kommer til jobbfordelingen er det jeg 
som tar meg av 99% av det symfoniske. De andre kommer kanskje med 
kommentarer på hva som kan endres på eller gjøres bedre, men i all hovedsak er det jeg som 
fikler med det. Når det kommer til orgel, piano og synth har vi en svært kapabel pianist i 
bandet. Hansi er rimelig solid når det kommer til tangenter, så han har fått den jobben.»

Å være band i en slik tid som dette er ikke lett kan jeg tenke meg, hvordan jobber dere i denne bobla som er koronaepidemien? Dere klarte jo  å skru på plass en skive, men Deception var jo et ganske aktivt liveband…. Hvordan føles det å kanskje ikke kunne pushe låtene i så stor grad som ønskelig fra en scene?

«Du nevner jo at vi har fått på plass en skive, så akkurat det har funka fint. Det eneste som mangler er livespillinga, og den savnes dypt. Vi ser alltid etter smutthull der vi kan planlegge konserter, men så langt har det meste måtte bli utsatt på grunn av nye restriksjoner osv. Det er nok det som er det verste med korona for min del; å ikke få reist rundt, treffe nye folk og spille musikk tærer på, men vi holder oss på tærne og er klar til å skyte så snart det er mulighet til det.

Selve pushinga av låter er møkkvanskelig for tiden grunnet algoritmene til sosiale medier. Det er kun en promille av de som følger oss som en gang får med seg det vi legger ut. Der er
vi faktisk meget avhengig av at folk liker, kommenterer og deler det vi får ut. Det ligger timevis med arbeid bak dette, så man blir fort demotiverende at det man har brukt tid på bare 
havner ned i en digital rønne – for å si det på den måten. Jeg håper folk tar dette litt til seg og 
prøver å bli mer aktive på bandsidene til folk, for jo mer aktivitet det er på en post, jo flere ser 
den.»

Er det låter på skiva dere i bandet er spesielt fornøyde med? Om vi ikke tillater hele skiva er bra-svar? Og hvorfor?

«Personlig er jeg stor fan av de to siste. Det er egentlig samme sang, men vi tenkte at det kanskje var lurest å dele de i to. Grunnen til at jeg liker de best er at de viser oss på randen av det vi får til av det tekniske. På øving pleier vi å spørre hverandre om vi er klar for å dø før vi spiller låta. Når det er sagt er det deler i hver sang jeg er superfornøyd med. Det er jo ikke
noen hele låter jeg er misfornøyd med, men man får jo sine favoritter.»

Les anmeldelse av albumet HER.

Hva er neste punkt på agendaen nå? Hva er neste bevegelse foruten å slippe skiva? 

«Vi har noe konserter vi gjerne skulle få spilt, men det får vente til det løsner litt på restriksjoner. Ellers er vi godt i gang med skriving på neste album, der vi faktisk har oppimot et halvt album med låtidéer og en hav av riff. Konsept er også under utvikling, så vi setter oss ikke på bakbeina selv om det av og til blir stille på sosiale medier. Det er alltid noe å gjøre og det skal vi fortsette med.»

Avslutt som du/dere veil, her er alt lov innenfor norsk lov. Merch, linker, hat og elsk, ros og ris:

«Jeg vil gi en shoutout til Rob Mules Records og alle involverte i plata. Spesielt Stian Gundersen som spilte bass på skiva. Oppfordrer også alle til å bli aktive på bands sosiale medier. Gi de en like, del det de poster og skap aktivitet rundt dette.

Elsk: Blood Red Throne (<3), You Suffer, SOAS, Psykopath, Vorbid, Ruun, The Deviant, Vingulmork, The Sickening.

Hat: Korona og svisker.

Gjerne følg oss på hjemmesiden
, Facebook
, Instagram, og Spotify
«.