Selskap: Frontiers

Release: 28.01.22

Engelskmennene i Praying Mantis med nytt album.

Praying Mantis@www

Dette er ett av de virkelig gode melodiøse hardrockbanda i min verden, men med litt ujevn diskografi. I utgangspunktet var det gjengens tilhørighet til Nwobhm-bølgen som fikk de til å havne i hylla her hjemme, men mye har skjedd siden, og det er et stykke unna den ærlige og flotte hardrocken de tilbød på debuten til den pompøse de tilbyr her i 2022. Men isolert er dette et ok slipp. 

Så, da er det er på tide å skrive ut tankene jeg satt igjen med etter litt tid med dette nye slippet, Katharsis. Og stort sett var det ord som tilgjengelig, gode refrenger, bra lyd, pompøsitet, lite trendy, som florerte. Men variasjonen, som jeg ofte fronter en elsk for, var ikke til bandets fordel.

Cry For The Nations er bra, en sterk låt, Closer To Heaven er et hakk under, mens Ain’t No Rock’n Roll In Heaven, hvordan de vet det er meg en gåte, er blant det jeg ikke likte uansett. Rock’n roll av denne sorten er ikke meg. Men de tar seg opp/eventuelt ned i stemningen på Non Omnis Moriar, der de er episke og tunge, med en fin midtempo sang. Men på Long Time Coming havner de rett ned i min skuff med uff – en klisjefylt rocker som ikke har veldig mye personlighet. Og så tilbake til en tyngre og appellerende ballade/semiballade i form av Sacrifice. 

Så langt et litt ujevnt album med andre ord. 

Wheels In Motion er ufarlig poprock med et snev av hardrock, mens Masquerade innehar kvaliteter som man husker fra de tunge powerballadene til Sabbath når Martin sang med de. Find Our Way Back Home er ett skritt fram og to tilbake, en ikke veldig bra låt. Don’t Call Us Now er midt mellom det jeg likte og ikke, her reddes mye av et fengende refrengparti, og bra vokal gjennom store deler av låten. Men veldig lite bitt i denne gitt. Avslutningen med The Devil Never Changes er bedre enn mange her, og igjen slår det meg at mange band med så der-skiver, ofte avslutter sterkt. Ikke skivas beste, men i buketten jeg ville ha plukket og beholdt. 

Ujevnt, mye som ikke feste seg så bra, noe som ble for snilt, derfor er det nok bare i midtsjiktet jeg havner på poengsum også. Men det er overvekt av det som er kult. En sterk vokal holder mye i hevd her, men også arrangering og deler av låtmaterialet vekter oppover.

6,5/10

Tracklist:

1. Cry for the Nations
2. Closer to Heaven
3. Ain’t No Rock ‘n’ Roll in Heaven
4. Non Omnis Moriar
5. Long Time Coming
6. Sacrifice
7. Wheels in Motion
8. Masquerade
9. Find Our Way Back Home
10. Don’t Call Us Now
11. The Devil Never Changes