Full tittel: «Enemies Of The State»

Selskap: Private

Release: 01.12.22 (digitalt) -  (kassett 16.12.22)

Klassisk metal, verken mer eller mindre. 

The Cult Of Destiny@Facebook

Spotify

Jeg synes de har blitt bedre siden sist, jeg synes kanskje Eddies vokal fortsatt passer bedre til Carburetors, men flere av låtene på Enemies Of The State freser bra i vokalavdelingen. 

Selve musikken er jo bare ren metal, klisje, trad, rendyrket, som et norsk Saxon kanskje? Av frender i Norge vil jeg trekke fram Sinsid, som ligger i et lignende stilmessig landskap. Men det er mye finesse i for eksempel soloene hos den kultbefengte skjebnen, og som løfter bandet litt bort fra arbeiderklassen. Og med selveste Karlsen (Gromth/Chrome Division/Breed) på fjøla vil mange si at det er en selvfølge at det ryker fra forsterkeren. Og når andre halvdel av gitardepartementet består av Chris fra Shot At Dawn (!!!) og Carburetors, sier bare aim, shoot og fulltreff.

Du skal like traust metal med bra gjennomføring, og som ikke er redd for å hive inn tangenter, som på Cobra Key, der de ligner på en røffere versjon av Bon Jovis Runaway :). Her har Eddie også kule melodilinjer i versene.

På mange måter kjører bandet på med oppskriftsmessig metal, ikke hardrock, men metal. Det er en hårfin grense der, som The Cult Of Destiny fikser å holde seg på riktig side av.

Favorittlåter ble blant annet The Reaper og We Will Prevail, siste der har et fantastisk klassisk riff, både stilen og lyden. Og soloen(e)!! Out Of The Ashes drev også bra, her kunne de minne litt om Sabaton i enkelte partier, et band de kanskje ikke liker å bli sammenlignet med, men de spiller også klassisk metal med en ikke så ulik vokal. Eddie har en bedre vokal, mer melodisk, men det er likheter. Den Accept-lignende The Executer falt jeg for, den var primal og melodisk, riffete og kul. Her synes jeg også vokalen gjør seg best, når den er litt røff. Selv om tangentene i refrenget ikke traff meg helt, det ble litt mange lag meg greier. 

Men best av alle var sistesporet, Now We Honor Our King. En real metalhymne. Hadde alle vært her hadde det vanket ett poeng til på sluttsummen. Fra 03:00 med den fete vokalen, synthen, og rett på soloen? Haha, fett!

Og tydelig og kul bassing på It’s Time to Rule the World!

Bokn på trommer gjør jobben gjennom hele skiva, han er råflink, men her spiller han stort sett veldig bra og etter boka.

Der har du det, The Cult Of Destiny. Som jeg altså synes hadde blitt kulere nå kontra de tidligere utgivelsene. Jeg falt for flere av låtene, og de tålte å spilles en del, det er i seg selv et greit kvalitetsstempel. Om de ikke vokste seg større, lå de ganske jevnt hele veien. Samtidig var det ca. halvparten av låtene jeg fant å være bedre enn resten, som et typisk amerikansk valg altså. 

Jeg er ikke helt der oppe med karakteren, men det betyr ikke at skiva ikke skal sjekkes ut, og at den er bra. Jeg summerer tanker og låter, finner en balanse i alt, og da havnet jeg på en litt svak syver, men en syver åkkesom.

7/10

Tracklist:

1. The Awakening
2. It’s Time to Rule the World
3. Enemy of the State
4. The Reaper
5. Cobra Kai
6. We Will Prevail
7. Out of the Ashes
8. Raven
9. Beware of the Inquisition
10. The Executor
11. Now We Honor Our King