Selskap: Private

Release: 03.02.23

Motörheadthrash med hårete glis.

WarteX@Facebook

Det er ikke voldsomt med variasjon her, musikken drar på med Carburetors som får barn med Motörheads mid-80s lineup. Rå rock’n roll med svartrøyk og ikke evnen til å se seg tilbake.

Vokalen er den mørke varianten, litt brautete og i og for seg kledelige. Den ligger mellom Lemmy og noe litt mer thrasha, den er veldig endimensjonal gjennom skiva, men bandet har kløktig lagt på noe koringer som frisker opp. 

Det går i samme spor, men om du liker deg i dette sporet er det rett og slett mye bra. Jeg blir nok litt mettet, litt fordi jeg ikke er så veldig rock’n roll, men også fordi det er musikk som krever en del av meg. Grovheten og det som kommer ut av stereoen forlanger oppmerksomhet, for jeg synes ikke dette var musikk som fungerte som bakgrunnsmusikk. Da ble jeg bare irritert, og måtte enten slå av og spille senere, eller fokusere på skiva. Et mulig kompliment kan trekkes ut der.

Dette kan jeg høre og se for meg funke greit live, har man veggen av lyd man trenger, som som de strengt tatt har klart å fange bra på albumet her, vil jeg gjette at folk med skum i barten og sjøbein vil kose seg glugg i hjel. For som rå rock’n roll pakket inn i metal er dette veldig bra.

De velger klassiske løsninger, fra rytmikken til soloene, alt er lagt bra, og i tillegg har de fått en bra produksjon, spesielt vil jeg credde for å dra på med så mye bass upfront. 

6,5/10

Tracklist:

1. Hammer To The Head 
2. Into Oblivion 
3. Pull The Plug
4. Just Outta Reach
5. Over The Edge
6. Going South
7. Ending The Suffering