Alle bilder er knipset av Birgit Fostervold for Heavymetal.no, Birgit er aktiv og jobber under sin egen paraply Knipselyst. Du sjekker ut Facebooksiden hennes HER.

Kristiansand Rockfest har debutert, og det ble en vanvittig koselig kveld. Stemningen, lokalene, innsatsen, alt var veldig bra gjennomført. Alt fant sted i Marvika, som ligger bynært og hvor plassen var en militærplass tidligere. Jeg er ikke voldsomt kjent der nede, men har jo vært der et par, tre ganger i mine 36 år i Kristiansand.

Heatseekers får ha meg unnskyldt, jeg så ikke hele sette dems, dessverre. Jeg er i utgangspunktet ikke så stor fan av coverband/tributeband, heller er jeg ikke en veldig stor fan av Ac/Dc-fan, og det ble sent. Men jeg har sett Heatseekers før, og de leverer veldig bra i den settingen de er. Dirty Deeds funka bra, den er hentet fra ett av mine topp tre album fra australierne. Og åpningen med It’s A Long Way med sekkepipe kan ikke slå feil.

Men altså, jeg hadde jobbet fryktelig mye, var usikker på om jeg kunne ned i det hele tatt, og endte opp med å være der helt fra 18 til ikke så altfor lenge før midnatt. Vokalist Roy imponerer alltid, han er idiotisk nært å være Bon Scott i vokalbiten. Og Roy husker vi jo fra groovemetalbandet Zerozonic og de flotte hardrockerne i Alien Ken.

Litt problemer med det tekniske punkterte litt av flyten på noe, Blodsmak fikk en litt amputert gig, der man valgte å kutte litt av settet. Men de gjorde stor suksess, det var vel det bandet som fikk folk mest med seg. Og det skjønner man, de er flinke med publikum, de er livevante, proffe, har en type musikk som hele tiden balanserer mellom det blytunge og det kommersielle/tilgjengelige. De synger på norsk, driver på med musikalske krumspring som minner om en blanding av Rammstein, Tømmermenn og Ingenting. Og det går hjem til folk.

Det å se fem voksne karer i kilt pirrer ikke meg, hehe, men de har et samlet image som jeg tror er med og løfter bandet opp en del. Folk dømmer gjerne et band annerledes om man har tenkt gjennom et image, og stiller fokusert. Og der var Blodsmak flinke.

Vokalisten, som framstod som en blanding av Buggy i One Piece og Udo Dirkschneider anno 1983, var veldig på, veldig ekstrovert. Men han var på mange måter likestilt med et par, tre av de andre, for flere trakk lasset her. Jeg fikk dessverre ikke sett så mye til trommisen da vinkelen jeg var i (jeg beveget meg flere steder) gjorde det litt tricky, men det ble utført godt arbeid der bak.

Blodsmak har, om ikke alle, de fleste forutsetningene til å kunne slå an. Det er nok sikkert kun snakk om å få de rette kontaktene, for jeg ser for meg at de gjerne slår godt an på både store festivaler så vel som foran et variert utvalg av typer publikum.

Jeg er nok ingen pønker, jeg har vel bare likt, eller hatt en liten fascinasjon for Pistols, rundt 89. Derfor traff ikke Oppkast mitt musikalske senter i det hele tatt. Men de har sitt publikum, og med sin småvulgære framtoning sprer de sine skotskrutete vinger over de som står foran scenen. Litt mye vas og snakk, men det er mulig kun meg som ikke skjønner sjargongen.

I motsetning til de jeg har kjent som har spilt pønk i årenes løp, er Oppkastgøtta veldig flinke musikere. Om det gjør at de ikke helt har den nerven jeg savner vet jeg ikke, men de har uansett en pønk som er vannet ut med litt smågreier fra andre sjangere. Fryktelig gøy å se Bengt på trommer, jeg kjenner jo ham som ekstraordinærflink gitarist og bassist i diverse band, men han spiller pinadø trommer like bra også. Kødd :). Men jeg fikk jo med meg en gig om ikke annet, og jeg skjønner at det er noe for folk som er litt påseila og liker fart og tull.

Dead Disupte var også tidvis pønka, men de oppholder seg i en litt annen stil av sjangeren. Her er det i overkant mye åååå-, ææææ- og oooo-koringer gjennom settet, og mye tuftet på en mer moderne (for meg) punk ala Green Day. Det treffer ikke meg helt. Men de er mer samlet i uttrykket kontra Oppkast, og har også en litt mer typisk struktur på arrangeringen.

De tjener grovt på en flink trommis, som sammen med kanskje byens koseligste bassist utgjør en fin rytmeseksjon. De gjorde bra fra seg, skapte mye liv, fikk gode tilbakemeldinger, og bortsett fra et par egne låter som falt litt gjennom, var konserten kul å få med seg. Jeg er stor Elvisfan, og var ikke med på versjonen de dro på med på tampen, men det er kanskje fordi jeg har et litt konservativt syn og litt for stor respekt for de originale versjonene. Men det skal sies at de fikk med seg en lokal gjestevokalist på denne, som faktisk heter Elvis :). Dead Dispute spilte kanskje et par låter for lenge, hadde de klippet litt ned på tiden, hadde de etterlatt et strammere sluttresultat.

Merchsalget fikk jeg nesten ikke med meg, det var litt lite lys der dette foregikk, og jeg oppdaget helt på slutten av kvelden at de solgte hamburgere. Haha, og jeg som var så sulten.

Sub Trees åpnet showet denne kvelden, og de framstod veldig bra! Med Rikard alene på vokalbiten følte jeg de hadde et mørkere og mer fokusert angrep. Han bar bandet helt fint alene, til info har bandet tidligere bestått av Rikard på hes og mørk vokal, og en kvinnestemme til å balansere det hele med. Men jeg savnet ikke dette akkurat i kveld, selv om de gangene jeg har sett de med frøkner også har vært bra.

Et tight band, flotte gitarsoloer fra Hans (en av de beste!), innlevelse og litt mental trim i de dypere regioner fra Rikard, som har en stemme med personlighet og frynsete kanter. Særpreg!

Dette var altså første gang festivalen ble arrangert, og det hele var se fett at jeg både vil komme neste år om det blir noe, og spille selv om det en gang passer, eller se andre band der. Lokalet var som nevnt flott, det var hjørner, nivåer, sitteplasser, og (selv om det regnet akkurat denne kvelden) flotte utearealer man kan bruke.

Men selv med litt tekniske utfordringer og at ikke alle banda traff meg helt, var settingen, konseptet, det å være der, en kanonbra opplevelse!