Fredagen kom, frokosten på hotellet var inntatt…

Vi kom oss til festivalområdet akkurat tidsnok til å gå glipp av et par band, men det er fryktelig lange dager, og det er totalt uaktuelt å stå i 13 timer, og i dag skulle man få med seg headlineren, Accept.

Finsk jul

Så Wheel ble første band på agendaen, rundt rett over klokken ett. Og klokken ble gjerne ti på to før de kom i gang, det var en fryktelig kjedelig teknisk feil som gjorde at bandet endte opp med feilsøking på inear-systemet i ca. en halv time, som gikk på bekostning av spilletiden. De måtte altså kutte greit ned på den porsjonen tid de var tildelt. Og det var ytterst kjipt, spesielt for min reisemakker Lars, som hadde gledet seg sykt mye. Men det ble konsert, bare litt amputert.

I en tidligere anmeldelse av bandet, skrev jeg «…Det er unektelig mye Tool her, litt Opeth, litt Riverside, litt Osi, alt pakket inn en litt jevn helhet. Men fortsatt verdt å sjekke ut om du liker denne typen progrock, som flyter og lager gode bølger i systemet.» I seg selv er det en grei forklaring også på det de leverte på Karmøy.

Låtene finnene kjørte var bra, men høydepunktene var de par siste, som bar preg av å være mye mer progga. Med en bassist som fikk folk til å telle til tre, og en stakkars utskremt Heavymetal.no-reporter som prøvde å telle og digge samtidig. Frontmannen var veldig flink med publikum, småprat og å holde seg i balanse samtidig som folk nesten var på grensen til å gå, det er i seg selv prisverdig. Og vanskelig. Selv hadde jeg såpass sympati med bandet at jeg naturligvis så alt de leverte, og de var tøffe! Som sagt mer progressive på de par siste, og når de var tunge, da var de tunge! Jeg har stor forståelse for at de nok var skuffet, men de etterlot seg i hvert fall et ønske om mer, for meg er det gjerne like viktig, og bedre enn å spille lenge og la folk gå lei. Jeg håper de kommer tilbake og får en revansje for 2026.

Dansk melankoli

Så var det å løpe ned til hovedscenen der våre danske venner i Iotunn var i gang med å dryppe sin melankoli på folk. Jeg har sett de bedre, for noen år siden her på Karmøygeddon, når de var ukjente og spilte på lillescenen, litt mindre store og svulstige, mer sultent og rått. Den konserten var gull, og fikk meg til å sjekke ut musikken. Sist i Trondheim var de ikke helt der, i Oslo for en tid tilbake var det veldig bra (da med vikarvokalist), men i kveld leverte de. Kanskje er det en litt repeterende følelse i sangene, men jeg skjønner godt hvorfor folk liker de. Og her på Haugalandet er det en sterk elsk til slike band, og de ble tatt godt imot og hånd om.

Jeg liker nok selv beste de rolige og episke delene, jeg er ikke så stor fan av growlepartiene. Og vokalen til Jón er enormt sjelfull når den er på disse tunge og melodiske partiene! Der er de mer på egenart kanskje, når de er mer death og growl låter de for meg litt mer som andre.

Jón har en utrolig dyptpløyende stemme, og vekker en hel del til liv i lytteren. Det er en gave i seg selv. Og ikke minst gitartvillingene Jens og Jesper, som leker seg og leverer flotte og stemningsfulle soloer. Hvem av de vet jeg ikke, men makan til trendy bart på en av de, hehe. Knall lyd og et proft band på scenen, for meg var det som sagt litt av materialet som hevet seg litt, men det har liten betydning for en helhetlig god opplevelse.

Og hva er det med folk som ikke skjønner likheten med eldre In The Woods…? Begge banda har tvillinger, en litt sær vokalist med lederegenskaper, trommiser som spiller ganske likt, og musikk som ligner. Iotunn har nok et større og mer påkostet/moderne lydbilde, men… In The Woods… var jo greit store i Danmark i sin tid, mulig har de krøpet inn under huden på noen og at det ender opp hos Iotunn.

Et imponerende band, som det var tydelig at hadde turnert mye. De var nylig i havn med en god tur sammen med våre egne In Vain.

Sommergleder

Vintersorg har jeg aldri hatt et forhold til, mye fordi de nok ble kapslet inn i all den ekstremmetallen jeg ikke helt fant veien til. Jeg likte jo band som hadde folklementer fra før, og var tidlig på en del slike. Men Vintersorg ble aldri et band som kom i hus. Konserten denne fredagen viste et band og en frontfigur som er klar for å ta tilbake statusen, og kanskje til og med skape en ny karriere, en ny begynnelse der nye fans tilkommer og hvor man blir aktiv igjen. Når man har vært borte så lenge, og velger å komme tilbake igjen etter så mange år, har det skjedd utrolig mye i musikkscenen. Det er ikke like lett å skille seg ut, og fra den gang man var i front og innovativ, til i dag, har bandjungelen blitt helt idiotisk stor med alle slags band som har tatt over. I den aktive perioden, som var fra slutten av 90-tallet, slapp Vintersorg 9 album mellom 1998 og 2014, og med en slenger i 2017. Etter det var det stille inntil i fjor.

Vintersorg overrasket meg. Selv om jeg ikke er så fan av så mye piano upfront, var det allikevel så mye som stemte. Enkelte av låtene hadde noe i overkant repeterende refrenger, men det var ikke noe jeg noterte mye minus på. Det var total annerledes enn jeg hadde ventet meg, et band som låt som en helhet, ikke som et soloband til svensken. Han var en stødig lederskikkelse, trygg, dyktig instrumentalt. Og en stor cred til bassisten, for en fet stil, fet bass og knall fingerspill! Og var det bare meg, eller minner Andreas om Espen Lind?

Tysk presisjon

Så var det løpefart tilbake til lillescenen der tyske The Spirit skulle spille. De har spilt der før, men jeg husker ikke hvorvidt jeg har sett de. Hm. Men det spilte fletta av alt og alle, med sin tekniske briljans var de uovertrufne. Men musikken gikk i samme leie hele tiden, og konserten ble type start, full pinne, og slutt. Extremmetallen bar preg av å være mer svart enn død, og med en instrumentføring man ikke ser så ofte. Eller, mer intensitet kanskje. Mange spiller så bra, men det er noe med å holde det høyoktanløpet så lenge. Jeg ble sliten, men var imponert gjennom hele spilletiden de hadde. Noe fan ble jeg ikke, men der og da var det liten tvil om at de brifet tysk slagkraft for de frammøtte.

Minimalt med variasjon altså, men et insane høyt nivå av svart presisjon, med en kanonflink trommis. Stilen de hadde var type litt posh extremmetallook, med svart pent tøy og ditto sko. De ønsket å framstå som litt stramme, og det var ingen tegn til fjas og vas, rett på, levere, og etterlate en seriøs ånd.

Vårkåte gubber

Siden jeg så hele The Spirit’s opptreden, ble det manko på de første låtene til tyske Kissing Dynamite. Og fra en tysker til enn annen, makan til kontrast! Begge banda hadde et utrolig høyt nivå, men i tooooootalt forskjellige grener av musikkscenen.

Jeg har fulgt og gjort en del på dette bandet, men aldri visst hvor dyktige de var live. Hardrock med sterk melodiføring, og en sceneopptreeden og logistikk som var uovertruffen på festivalen. Det tror jeg faktisk jeg må si. Det var naturlig flyt i hvordan de var på scenen, men samtidig var det innøvd, og med en utrolig kommunikasjon med de i salen. Flere band hadde en slik føring i helga, blant annet (også de tyske) Setyøursails, men det er en totalt annen story. Helt min stil er ikke Kissing Dynamite, men det er ganske hjernedødt å benekte at de leverte, fenget, er dyktige og fortjener all applaus de fikk. Vokalisten, som hadde sin siste gig med bandet denne kvelden, var en showman og proff til fingerspissene, og med en sterk stemme bar han og de andre konserten rett til topps.

Aber for meg? Som hater allsang? Jepp, og det hadde de basically bakt inn en eller annen interaksjon i hver låt. De par siste låtene løsnet ikke helt for meg, ellers var det etter boka. Kommersielt og bra arrangert og levert. De avsluttet med Scorpions-pyramide, imponerende, og noe vi ikke ser, fra annet enn tyske band, hehe. Accept var jo også der en gang.

Roy Khan med Seven Spires som band, leverte bra. Jeg falt ikke for alt, jeg er heller ikke blodfan av verken Conception eller Kamelot, men det var en god konsert, det jeg så, jeg måtte traske etter ca. 50. minutter. Jeg likte veldig godt Roys stemme når han leker seg litt med toner og melodier, og spesielt når Roy synger alene, død så vakkert det er. Det eneste rompete er når så mange ikke respekterer artisten når det er så sart og nydelig. Kakling fra festglade folk ødelegger mye i disse partiene. Jeg var nær ved å si hysj høyt, men da det var en del jeg kjenner godt som stod for en del av pratingen, valgte jeg å irritere meg på innsiden, hehe. En vakker frøken, vokalist i Seven Spire, tok seg av koringer, og også rollen som vokalpartner av og til.

Det hele fungerte bra, men jeg måtte som sagt kutte litt for å se et finsk band som ble anbefalt; Havukruunu. Turen til lillescenen ble foretatt, og jeg fikk en ræva plass i trappa, i salen var det pakket med folk. Jeg så lite den første låten, lot meg imponere av trommisen, som jeg fikk et glimt av gjennom første sang. Jeg hadde faktisk lagt en fotnote på minnet; kukbra. Så han kunne spille. Men så snudde gitaristen seg, flasha et stort oppnedkors rundt halsen, da var det bare å snu, gå ned og gjøre noe annet. Det er, for de som kjenner meg, ikke en remedie som appellerer til meg. Sånn er livet, så får de som jobber svart gjøre det.

Kred til backstagegjengen

Ned til litt mer mat, tilberedt av en fantastisk gjeng mennesker! Gjengen backstage, de som serverer og tar seg av artistene og oss andre med adgang der nede i kjelleren, død så bra dere er! Koselige, flinke, søte, omgjengelige og detaljfikserte. Det er en fryd å være der. Men etter kort tid må man igjen steame opp, neste var tidligere nevnte Setyøursails.

Heis seilene!

Og seilene ble reist, og de stod i giv akt hele konserten. For en idiotisk konsert! Musikken? Ikke helt meg, det var hardcore med mye breakdowns. Men det var vel verdt å være på lillescenen!, som betyr at utrolig mange gikk glipp av de. Hadde disse blitt løftet opp på hovedscenen hadde de regjert, men jeg tror samtidig de var skapt for den litt intime atmosfæren. Altså, de som har vært på Ovenpaa, lillescenen, de vet. Det var konstant liv, jeg har sjeldent sett så mye liv der, og bandet fikk folk til å hoppe, folk surfa (jepp, de surfet DER!) , vaktene fikk nyss om det og kom til, og de fikk jobbe for lønna :).

Og det var en merkelig sammensetning av folk; vokalisten var en liten kvinne med hatt, helt siiiiiinnsyk på scenen, bassisten en merkelig skrue som ikke passet inn i metalmalen i det hele tatt, og en gitarist som var litt mer anonym. Og en trommis som så ut som en hardrocker. Vel, sammen var de så brutalt flinke til å få med seg folk, beherske en disiplin, og få folk med, at det virkelig var et skue. Man kan mislike dette bandets musikk, men det var en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Det kule var at bandet så ut som om dette var naturlig, en dag på jobben, dette var de vant til. Men de holdt maska helt til de avslørte at mottagelsen var insane! En av de sa vel at det var deres karrierebeste konsert. Så det VAR en spesiell gig å overvære.

Vakter

Vaktene var fenomenale. De hadde mye å bryne seg på på begge scener, for det har visst blir veldig gøy å surfe. Det som er skummelt er at området mellom gjerdet og scenen begge steder har en del elementer som kan gjøre stor skade om folk faller eller ikke treffer rett. Der var vaktene enormt flinke, med utkikk, effektivitet og å sikre at hver person ble tatt hånd om. Så hatten av til dere!

Det er bare å akseptere…

Så var det jammen meg nok et tysk band på plakaten, et band jeg har fulgt så og si i alle år jeg har vært musikkinteressert. Accept. Vi fikk vikartrommis bak settet, fra Megadeth, fast trommis var hjemme og tok seg av en nyfødt skapning.

Det som først slo meg var at volumet var lavt, lavere enn tidligere, og med mye bass i starten og deretter noe mye gitar fra Wolf. Dette ble som det stort sett blir, justert utover konserten, og Accepts låter ble bra pakket inn. Andregitaristen imponerte stort, spesielt i samspill med Wolf, på disse typiske dobbelsoloene.

Wolf ja, som minner mer om en tynn utgave av en hybrid av Bruce Willis og David St. Hubbins, leder an og er det store sjefen i bandet. Som naturlig er. Men jeg personlig synes utvanningen har gått litt langt. Uansett var konserten bra, men det var skjær i sjøen, blant annet disse evinnelige medleyene de driver med, for å få plass til flest mulig låter og å trekke inn litt ukjente spor fra karrieren. Vi fikk en medley av Aiming High, Monsterman og… Wrong Is Right? Husker ikke helt, men tror det. Og en kvartett som inkluderte Demon’s Night, Losers and Winners, Flash Rockin’ Man og vel Starlight. Losers And Winners er en megalåt, den var kul å høre en snutt av. Fett var det også når de kjørte Fight It Back, som jeg mener de ikke har spilt siden skiva kom.

Så mange knalllåter ble ikke tilgodesett med mer enn tilpassede og korte snutter limt sammen til en medley. Slik Wasp har drevet på med. Vi fikk også smake på et par som bandet ikke har spilt mye; Run If You Can fra Breaker og Hellhammer. Siste der kjente jeg ikke igjen i starten, og Marks vokal passer definitivt ikke til å synge materialet fra Eat The Heat. Men det var jo kuriøst å høre den framført, mulig det var en livepremiere?

Pandemic var blant de par nyere som ble framført, den og Give’em The Axe (fra debuten til Mark på vokal, Blood Of The Nations), begge velfungerende. Pandemic ble litt bedre for meg denne kvelden, der soloer og bare slik de spilte den løftet min opplevelse fra studioversjonen (jeg er ikke fan av de siste par skivene).

At de fortsatt må avslutte med I’m A Rebel, spille Balls To The Wall, vel, de om det. Jeg hadde mye heller hørt andre låter. Men de var flinke til å dra inn en del ukjente, som er et herlig spark til de som bare vil ha hits. Fast As A Shark var ok, men den blir aldri så bra med noen andre enn Kaufmann og Baltes, Udo og Wolf. Princess Of The Dawn skuffet litt, den og en til (husker ikke hvilken) gikk litt tregt, mulig jeg husker feil, men et par låter synes jeg ble spilt litt bakpå.

Mark synger ok, sliter litt, men var bedre nå enn i operaen for noen år siden, og på høyde med Tons sist. Han holder ut, og leverer bra. Jeg sier meg fornøyd, men hater at de må skvise låter slik. Hva med å heller spille hele versjoner? Og kutte ut et par av de evinnelige sviskene? De som klager på det er de som har fått viljen sin alltid, de tåler litt skuff i såfall. Eller gjøre som Metallica, å kjøre forskjellige setlister fra kveld til kveld, slik at folk ikke trenger å få de samme låtene.

Det var noen band jeg ikke så eller så for lite til å kunne mene noe, her er noen bilder av de: