Selskap: Pitch Black Records

Release: 03.02.17

Norske Ghost Avenue finner ikke opp kruttet, men de har mer enn nok av det.

Det er ikke alltid man trenger å finne opp et nytt sprengmiddel, men å heller ha nok av noe som fungerer, og en fyrstikk. Ghost Avenue synes jeg overbeviser godt på sitt nye album, og de har klart bragden det er å unngå de mange typiske metalingrediensene som florerer i 2017. Mange band omfavner det som var, plukker behørig og selektivt, og ender opp som et retroband, og hvor det etter en tid blir ganske fullt i bingen.

Her har Ghost Avenue klart noe som ikke så mange norske har fikset, det å lage musikk som er genuin. 

Ghost Avenue@Facebook

Nå er sammensetningen musikk og vokal ganske etter boka hele veien. Det er låter som er tuftet på god gammel metal, og hvor det er gjort god med plass til et bra lydbilde og hvor bandet balanserer mellom moderne og oldschool. Det jeg likte ved låtene var at det ofte var en fin melodiføring, at de både var tunge og klassiske, og hvor melodiene hele veien har fått godt spillerom.

Rytmeseksjonen, om man lytter litt ekstra, gjør veldig mye tøft. Sånn ved første ørekast kan man avfeie Magnus (bass) og Peter (trommer) som trauste, men bruker man litt tid og setter fokus på skiva, oppdager man at det ligger mer bak enn bare å legge rytmikken under de andre. Som mange band ofte gjør. 

Jeg vet at gitarist André er stor Maidenfan,og det er helt klart referanser til engelskmennene her. Men det er ikke et band som ligner på Maiden. Ghost Avenue er mer der at de har samme platå å stå på som Maiden. Her er det mye Nwobhm, jeg hører selv hint til noen obskure saker, som Black Axe (Highway Rider), og andre grupper som opererer innenfor sjangeren melodisk gitarbasert hardrock. Men, på en låt som Dancing With The Devil er jo soloen der, fra 3:18 og utover, unektelig Maideninspirert :). 

Vokalist Kim er en bra sanger. Det er nok en ørliten topp som mangler før det virkelig smeller, men det er partier og nivåer her hvor han høres optimal ut. Jeg likte spesielt når Kim la seg litt ned og tøffa seg litt. Han er ikke en sirene, og jeg finner vokalbiten på Impact å være veldig bra. Kanskje er det noen linjer som jeg ikke falt for, eller tonevalg, men all over er det en innsats som er bra, og låtene og vokalen vokser – så det er litt avgjørende at du bruker litt tid. En liten feel på at noe er litt presset er der av og til, men fyren kommer i mål (argh, brukte jeg en sportsreferanse der???). Dette har vi spor av på en låt som Collateral Damage.

Av låter som ikke krøp under huden nevner jeg Construction, som ble litt på det jevne. Jeg likte bedre oppfølgeren, The Edge Of Darkness, og fastslår at jeg nok er mer en riffmann enn når man bare slår akkorder og lar vokalen jobbe. 

I 2017 kan det være et band som Ghost Avenue blir litt traust, selv med bra gjennomføring og et friskt uttrykk. Men så kan det være at folk begynner å bli lei alle banda som låter likt, eller som bare hopper på bølgene og spytter ut skiver, gode skiver, og som faller av etterhvert. Jeg holder en knapp på at gjengen her vokser med oppgaven, og at de tiltrekker seg nok oppmerksomhet, og kanskje havner på en turne med et band som kan løfte de fram for et potensielt publikum. 

Så er det lov å drite i alt jeg skriver, alle analysene, og heller bare spille høyt og digge litt metal :).

7,5/10

Tacklist:

1. Impact 
2. Escape
3. The Prison 
4. Time Traveller 
5. Affection
6. Dancing With the Devil 
7. Construction
8. The Edge of Darkness
9. Collateral Damage
10. The Ace