Andre dag, 360 grader turn på været – fett festivalvær hele lørdagen. Godt og fint vær uten brennende sol, foruten et par øyeblikk, og kjølig utover kvelden. Perfekt :). Alt annet enn regnet som dominerte fredagen. Vi kom hjem til Kristiansand type tre på natten etter fredagen, i seng innen fire (måtte jo spise litt), og etter bare få timer var det å hente setevarmer Lars for å starte ny tur til Kvinesdal –  Lars skulle vise seg å være god å ha på hjemturen. Som sjåfør altså.

Les anmeldelse av dag 1 HER
.

Når vi gikk bortover hovedveien fra bilen og litt senere ankom området, spilte MetalWorx sine 80-tallsbaserte coverlåter, om de lykkes eller ikke vet jeg lite om, men bildene tyder på at det fortsatt er et image som er en blanding av snittet av klisjeene fra 80-tallet og, urgh, Steel Panther :). Kanskje, uten at jeg vet om det hadde fungert, MetalWorx burde spilt litt senere, utpå kvelden? Da er slike coverband sikret et bedre fundament, når folk begynner å få litt i fletta.

***

Alle bilder er ©Boris Danielsen, er det interessant ligger det flere bilder
HER (bilder kommer om de ikke er der, bare gi Boris litt tid, det er nok mange bilder som skal gjennomgås :)).  Deler du er det viktig å ikke editere bildene, eller glemme å credde Boris. 

Bilder fra topp: Pagans Mind, Masterplan, Krokus og In Flames.

***

Ok, vi hadde noe å se fram til, spesielt følger jeg så godt jeg kan disse mindre banda som Heavymetal.no er der for. Sublime Eyes var jeg egentlig klar for å skvise ut til fordel for litt ekstra søvn, men jeg bestemte meg for å kjøre tidlig nok til å kunne være foran scenen når de gikk på. 13:00 på slaget begynte de, og de leverte en knallkonsert. Høyt, jepp, men jeg valte å stå ved gjerdet og supporte heller enn å trekke oppover i midten for å optimalisere lyden. Det var ikke så mange som kom for å se dessverre, men når jeg snudde meg etter noen låter var det jammen ikke verst. 

Arvid som frontfigur? Han er som han alltid er, proff og bra, han synger så hardt og grovt at det ville gulva de fleste andre som hadde prøvd det der i bare halvminuttet. Han er nok litt lite variert, og jeg hadde gjerne hørt noe enten ren eller en variant av grovmålet, men det der er en stil, og i den sammenhengen er Sublime Eyes godt på gang med å gjøre vei i vellinga. Gitaristene er kanskje de som synes minst, selv om Jan på høyresiden sett fra publikum har enkelte krumspring som avhjelper. Einar fra Art Of Deception sitter bak trommene, noe han fikser fett. Spillingen her er litt mer, i mangel av ord, strømlinjeformet og underlagt bandet – i Art har han skapt seg et rom i å dominere mye mer. Men jobben er imponerende. Bassist? Haha – jeg fikk komplimentert fyren etter gigen, vindskeiv på vei fra dassen, men vet ikke om han husker. En flott opptreden, bassen var det jeg synes løftet bandet mest, utrolig kule bassganger, stil, strengebehandling og ikke minst slik han både la seg mot trommene og gjorde egne fete greier. Vel verdt å sove en time mindre for.

Neste punkt på planen var frokost, eller noe å spise. Fandens Oldemor fikk være i teltet og knaske kamferdrops og dra på seg støttestrømpene selv, jeg hørte litt og fant vel ut at dette var i båsen med Luxus og andre festligheter som jeg aldri har falt for. Men jeg har hørt en låt eller to i studiovariant, og må medgi at det ikke er blant det som scorer lavest. Det så ut som om det var godt med folk der, og de som valgte teltet der og da tror jeg fikk god uttelling.

Masterplan? Hm. Skal jeg være totalt ærlig og tørre å si at de rett og slett virket å være preget av mangel på folk foran scenen, og at de framstod som ikke bra? Jeg er objektiv her, jeg hører lite på de utover å anmelde, men hører alltid på band med et åpent øre og sinn. Vokalisten hadde enten en dårlig dag på jobben, eller så har han begrensinger som gjør at det rett og slett ble en del for mange linjer som ikke falt på plass. Enkelte av låtene virket å være bedre skodd for ham, men dette er et relativt stort band som burde kvalitetssikre bedre. Det er nå min mening. Gitarist Grapow imponerte heller ikke, ihvertfall ikke med soloer eller andre innspill. Han riffet ok, men jeg venter jo mye mer av en kar som dette. Bassist og trommeslager funka godt, og selv om synthisten hadde noe ubalanse i det å virkelig spille fett og ligge på et mediokert nivå i forhold til hva han spilte, gjorde han en grei figur. 

De som kjente til bandet så happy ut, de sang med av full hals, og kanskje derfor gikk de glipp av det som skjedde der oppe? 🙂 Nei, jeg skal ikke dra de i søla, men for meg ble dette en dårlig konsert. Rett og slett. Tafatt. Et par låter falt i god jord, men å sløse bort fem minutter på slutten til vas og utrolig dårlige soloer, og presentasjoner, ble bare dumt. De fjaset og fjollet en del, og virket ikke å ta det å være Masterplan
spesielt seriøst denne dagen – ihvertfall ikke i deler av konserten. Vi har flere norske band laaaangt under de på rangstigen som knuser bedre, og bare ved å bevege seg inn i teltet rett etter, fikk vi en oppvisning i hvordan man spille melodiøs progressiv metal. Og det fra et ganske ukjent norsk band.

Jeg er jo vanligvis en som sier det jeg mener og hører, og når gitarist Thor-Axel i Mindtech og jeg pratet, sa jeg som det var, bandet er litt pusete på skive, men på scenen her var de veldig bra! Lite folk til stede, mulig de ladet opp til Pagans Mind etterpå, men de som var der tror jeg ble overbevist om at Norge har et band som er litt oversett. Vokalen funka, gitarene ditto, begge spilte soloer, men Thor-Axel tjente på veldig bra gitarlyd – pluss at hans soloer nok var bittelitt mer spennende, i mine ører. 

Om jeg synes det at en bassist har selvlysende strenger trekker ned? Ah, vel, etter et par låter var ikke det et problem, for sammen med trommeslageren der bak backet de opp og fundamenterte bra for resten. Konserten hadde bra lyd, veldig bra, og lyset henger jeg også på den knaggen. En overraskelse å se at Mindtech var så bra live!

Pagans Mind, de progressive metalhuene fra Telemark skulle blåse litt liv i publikum.
Og det kom greit med folk også, og selv om bandet ikke helt hadde kjemien sammen denne dagen, ble låtene presentert proft og bra. Jeg er ikke flau og trekker nok en gang fram
Jørn Viggos soloarbeid. Det er imponerende å se at han er der ennå, i å holde interessen, smitte de som ser på med spillegleden og klare å få mange til å se på ham heller enn de andre medlemmene, som også trikser og strikker intrikate mønster under soloene. 

Det nyere materialet er ikke så teknisk som det på album # 2, 3 og 4, de heller mer mot en streitere form for metal slik jeg hører det. Jeg er svært glad i Celestial Entrance, og selv om jeg ikke forventer eller forlanger at bandet trekker tilbake men utvikler seg, er det noe spesielt når de dra fram Through Osiris’ Eyes som siste låt. Det er en grunn for at folk kvikner til der.

Når konserten gikk mot slutten vippet folk mer og mer over i å digge greia, og det endte i en skikkelig kosestund mellom folk og band. Som sagt var ikke bandet helt på stell i å fungere som en enhet, men de er så flinke og leverer bra. Det hadde dog vært gøy å ha sett de med hakket mer sprut. 

Om jeg liker rock’n roll? Mjo, mja. Jeg respektere selvsagt det rock’n roll gjorde for musikkutviklingen og det som ligger der i mange av banda i dag. Men rendyrket rock’n roll er ikke det jeg spiller hjemme. Unntakene finnes, og det jeg liker da er band som Humbucker, som drar inn litt metal i bånn, eller, musikere som har fortid i metal og thrash. Spesielt bassist Lars Stian er tydelig metal, med en fantastisk skjorte (Metallica/Raven). Det var skjorta jeg så på Lars Stian, ikke deg :).

Humbucker
leverte en solid konsert, og viste at de har kommet seg etter en liten lineup-endring. Og det er egentlig poengløst å trekke fram noen, for alle fem bar like deler av grunnen for at konserten gikk rett hjem. Et par coverlåter ble sydd inn uten at jeg ble helt overbevist, det egne materialet synes jeg holder mer enn nok :). Men det er mulig lurt å snike inn litt slikt på festival.

På slutten ble det noe mye dansefot-rock, hvor en del mennesker valgte å danse heller enn å danne sirkelpit ;), og jeg måtte flere ganger innse at intimkontakt ikke kunne omgås. Objektivt var dette en svært bra gig, og for meg selv var store deler av det bandet leverte av høy kvalitet. De overgikk konserten jeg så med de for en tid tilbake i Haugesund, og den var bra.

Krokus, mer rock’n roll :). Men, jeg elsker Krokus. Ikke alle skivene eller låtene, men det er noe helt spesielt med dette bandet.
Jeg hørte de rett før
Nrk viste denne Nattrocken i 83/84, så jeg var kun kjent med ett album i forkant. Krokus viste seg å være ett av høydepunktene på hele Norway Rock. Rett og slett. Storace sang, i motsetning til det jeg hadde hørt i forkant, veldig, veldig bra! 

Bandet hadde samlet originalmedlemmene og fyrte av klassiker etter klassiker. Covers er fortsatt noe som enten hersker eller faller til jorda for meg, Krokus har gjort den del i årenes løp, og presenterte et par-tre stykker denne ettermiddagen. Men det er Easy Rocker, Headhunter og Screaming In The Night som får meg ute av balanse – makan. Energien, framføringen, hvordan de eide publikumet, hvordan folk stod gjennom hele gigen, hvordan folk som ikke har fulgt de siden de var aktuelle ble overbevist – dette var the day of the krokus.

Ny pause, beina begynner å kreve litt hvile. Det er tungt å være på festival, spesielt siden jeg ikke drikker øl, og får alt der og da ;). Luxus Leverpostei hørte vi fra en benk på bakketoppen, og jeg fastslår at jeg fortsatt ikke er i  målgruppen, og at de er sykt populære blant klientellet her på Norway Rock. Teltet er fullt og folk synger med, en suksess med andre ord.

Jeg har aldri skjønt Kvelertak. Det er bare sånn. Det gjør uansett mange nok til at min mening og musikksmak ikke velter noe eller utgjør en fare for bandet. De har hauger av folk som diver, synger og svetter ut til låtene de uglesette vestlendingene klorer på plass. Jeg trasker litt rundt mens de spilte, og hører vel stort sett det meste av konserten, men gang på gang feiler jeg i å ta greia. En blanding av pønk og svart metal, to sjangeren jeg ikke har mye til overs for. Men, Kvelertak er superproffe og spiller dritbra! Det er bare et tilfelle av å ikke matche meg. Og det er sikkert helt greit, jeg tror ingen ligger våken for det :). Lyden er bra, svært bra, det husker jeg at jeg tenkte mens jeg tok turen bortover til merchleiren, hvor jeg blant annet hilste på i Nordic Mission-teltet og hos Metalheads Against Bullying.

Som Sahg dagen før viste Bergen seg fra sin beste side når Audrey Horne kom på scenen. Sahg var hakket bedre, ikke fordi de rapper mindre eller mer fra andre og gjør det til sitt eget, men fordi det rett og slett traff meg hardere.

Audrey kommer snart med skive, og vi fikk en fyrig låt derfra, det gledes! Bandet er så spillekåte, og proffe, og med en så bra lyd, og fullsatt telt, at det ikke kunne gå galt. Det eneste jeg bemerker meg er at bevegelsene og posingen på gitaristene gjentas veldig mye gjennom hele settet. Det er innøvd, naturligvis, men det er nesten slik at det mangler ørlite spontanitet. 

Det er jo ikke noe å klage på det vel? 

Audrey Horne puster Sahg i røva om å levere noe av det beste på årets Norway Rock, og publikumsfrieriet ved at tre av medlemmene gikk ut i publikum og stod på en benk og kjørte en låt, virket. Det virket svært bra. Dette var vel det dere sportsidioter kaller en home run, på bortebane ;).

In Flames, svenskene jeg har sett flere ganger men aldri likt. Jeg var heller ikke der vennene mine var når bandet begynte å bygge diskografi på 90-tallet.
Nå idag er de et band som er så glatte, proffe, tydelig bemidlet, at man ikke helt tror det når det ble noe krøll teknisk :). Det var kun snakk om kort tid, men lufta gikk litt ut av konserten.

Eller gjorde det egentlig det? 

Vet dere hva, jeg har sett bandet før som nevnt, men konserten her på sletta var nok den beste så langt. Jeg koste meg i flere låter. Mens de fleste hadde innfunnet seg foran scenen og ikke drakk i teltleiren, og luften kjølnet til, innså jeg at det var helt greit å stå og se In Flames i Kvinesdal. Bandet opptrer nok for mye større masser hele tiden, og mulig var det bare en jobb for de (de virket ikke overengasjerte), men summen av konserten for meg ble med et pluss i margen. Ikke fan fortsatt, men heller ikke så negativ som jeg har vært.

Klokka var mye, vi skulle kjøre hjem og øynene ble tyngre, ihvertfall på meg. Powerslaves hørte vi i forbifarten, og hadde de med oss hele veien fra festivalen bort til tomta der vi fikk lov å sette bilen. Og ved et par-tre anledninger snakket vi om hvor flinke de var.

Hjemturen gikk greit, men hadde jeg kjørt hadde vi nok blitt saus i en fjellvegg. Flere ganger mens vi snakket musikk (hva annet?), duppet jeg av. Derfor var det svært greit at jeg hadde med meg en avlastningssjåfør. Takk Lars ;).

Festivalen var over, dette var den tredje på kort tid for meg, og det var magisk å komme hjem på kvelden til ferdig mat som stod på benken. Minnene er bra, det står respekt av både det at crewet der nede begynte på nytt og hvordan årets festival ble gjennomført. Takk for oss, Heavymetal.no kommer garantert igjen, om turnuser og andre hverdagslige styringsmekanismer klaffer.

Jeg takker Ann, pressesjef, alle de herlige fotografene jeg møtte, alle banda, alle de kjenningene jeg fikk pratet med, det er fantastisk å ta del i noe slikt. Og hva er det med skjegget mitt? På lørdagen var jeg oppe i tredve episoder der det enten var knipsing, ta på, flette eller til og med å bli sjekket opp. Skjegg er bare avfallstoffer fra kroppen – hår – det betyr bare at jeg har mye søppel som kommer ut :).