Southern DisComforts første kveld ble amputert for meg, av forskjellige grunner. Det begynte først på festivalens andre del, på Teateret, hvor Hex A.D. og Flukt skulle showe litt, deretter fulgte lørdagen opp med gode greier, og overraskelseelement fra våre naboer i sør.

Bilde, Hex. A.D. Det kommer proffe bilder snart.

Fredag:

Ved ankomst ble det tid til en kopp kaffe alene i kafeen på Teateret, før det begynte å vise seg noe svartkledde i lokalet. I starten av Flukts gig var det knapt folk, men det kom sigende, visstnok fordi konserten med Samael ble litt forskjøvet i kvartalet bortenfor. Jeg plukket opp at det ikke var voldsomt med folk på Kick, som dessverre er litt vanlig ved enkelte arrangementer, men også bookingen kan peke mot at det nok blir flere på lørdagsbiten. Det er en smal sjanger, og booker man band som er litt smale inne i sjangeren, vil man potensielt ikke treffe den skaren folk som sitter på gjerdet. 

Flukt og Hex A.D. derimot, de trakk godt med folk, og de fleste var der til slutt. Og det er jo bedre med en greit fullt mindre lokale enn et glissent svært.

Flukt hadde vokalproblemer, i at stemmen var bortimot borte i lydbildet i store deler av konserten. Mot slutten var det litt bedre, og det var ørlite avhengig av hvor man var i lokalet, men helt klart et problem. Bandet ellers jobbet bra, det ble naturligvis litt antiklimaks med mangel på trøkket i stemmen, noe jeg fikk oppleve i en sterk utgave sist jeg så de i byen.

Det går fort, og tungt, og intervallene synes jeg kler de godt. Jeg er størst fan av de malende, tunge og melodiske bitene, men samtidig er det også da de kjappe får størst effekt, som en kontrast. 

Svartmetallen de spiller fenger bra live, og om de får bedre klaff på vokalen neste gang, er det verdt å stoppe innom konsertene de skal ha i Bergen (20. september, sammen med Arvas og Istårn), i Tønsberg 4. oktober (med Arvas og Claymords) og 12. oktober i Sandnes@Tribute, med Arvas og Uburen.

Lokalet er litt feil, det er noe som lugger i akustikken. Det er litt hult, litt mye klang. Ellers er det en flott scene, og grei plass til folk, men når de først pusset opp dette er det rart at det ikke ble gjort mer for å sikre en maks lydopplevelse. Og noe jeg tenkte en del på i går var hvorfor ikke Southern DisComfort samler alt under ett tak, for eksempel her, når Kick både koster litt å leie og har en stresset politikk på å få ut alle metalhuene for å kickstarte diskoteket? Og det er jo ikke optimalt heller, det å fordele en festival på to scener med litt avstand. 

Hex A.D. tjente mer på å ha et slikt rom å spille i en Flukt, for Hex A.D. spiller stort fra før. Det er mye rom i musikken, tonene trekkes ut, slikt sett var dette en solid kveld for gjengen. En liten demper fordi lokalet var litt voldsomt føres opp på minussiden, men stort sett vant de godt med fans, tilfredsstilte de av oss som har sett de mange ganger, og gikk seirende ut når det hele var over. 

De velger fortsatt å spille flere av disse rolige låtene, med partier som trekker ut og kverner i tunge og vakre landskap. Jeg ville kanskje trukket inn et par uptempo-spor når de er på festivaler, det er tydelig at det er noe folk setter pris på. Jeg er dog massiv fan av dronelignendene stemninger i slik musikk, hvor man blir lettere hypnotisert. 

Ny låt ble spilt, og den peker i en litt annen retning enn det de til nå har levert. Om den er representativt for det kommende albumet vet jeg ikke ennå, men bandet har et stort spekter å jobbe innenfor, da de ikke respekterer rammer – og klår på både 60-, 70- og 80-tallets hardrockere.

En fin kveld, sosialt, og i motsetning til varselet for kveldens vær, var fredagen en vinner med en fantastisk høsttemperatur. 

***

Bilde over: Vesen

Bilder fra lørdag er lånt av Svein Frydnes, som knipset på vegne av Festivalguiden, tusen hjertelig takk for lånet!

Lørdag:

Jeg hadde en plan; å se klubbavslutningen på fredag og Kick hovedscene på lørdag. Helgen var litt på hell for meg før den hadde begynt, det er ikke lett å jobbe netter helt fram til fredagen, og snu døgnet og gå rett på festival. Det preget nok helgen for meg, men satser på at slitasjen ikke kom for mye til overflaten.

Lørdagen begynte med Vesen, gammelthrasherne fra Oslo det er en tid siden jeg har sett live. De var vel strengt tatt mer aktive tilbake en del år, og selv om trøkket tidvis kom godt fram, bærer de litt preg av dette. Thrashen de spiller er svart, og en del er relativt kjøttkake og poteter-thrash, faktisk uten kjøttkakene også. Enkelt, nedstrippet, to the point. Og det har sin misjon, og fungerer på flere av låtene.

Den som driver på scenen er vel bassist Stein, som vi kjenner fra Thundra og Evig Natt. Der han drar hardt og brutalt i strengene, er trommeslager Dag Olav litt i andre enden. Men rytmeseksjonen fungerer fint, selv om det er åpning for å samkjøre på angrepsfaktoren. Dag Olav er en prima trommeslager, som nylig viste sitt fortreffelige progtalent sammen med proggerne i Ring Van Möbius.

Stein er en pågående kar og gir seg sjelden før det løsner. Publikumet er som vanlig litt reservert, spesielt på det første bandet, men det kranglet seg greit til mot slutten med god hjelp av bassistens pågangsmot. Og man kan ikke la være å bli glad i Ronny på gitar, som hadde dratt på seg skinnbuksene for anledningen og stilte med en feiende flott Flying V-gitar, som er litt upassende til slik gammelthrash :). 

Musikken? Som sagt, enkel, rett fram, men også et par låter, (og spesielt den neste siste?) stakk seg ut med tungt og melodisk innhold.

Generelt kan Vesen forklares med thrashere som ikke gidder å spille teknisk eller fort, og sovnet med Orgasmatronriffet på repeat i ungdommen :).

Bilde over: Guardians Of Time

Guardians Of Time, powermetalsjefene på Sørlandet, traff blink denne kvelden. Lite eller ingenting falt feil, spilling og lydbilde smeltet sammen i en fortreffelig symbiose. Litt trommeplunder gjorde et par pauser nødvendig, men det tror jeg ingen brydde seg om. 

Vokalen til Bernt satt der den skulle, nivåene var spesielt bra, og med en liten notis på at trommene gjerne kunne fått mer plass, er det en kveld som står oppført med et stort pluss i margen. Så gøy etter lydfadesen på Norway Rock sist. 

Gitaristene var også på plass, ny mann, Anders, har funnet
Pål. og det var vel ingenting å utsette på noe slik jeg hørte. Det er tidvis en realt øs når tidsvokterne setter igang, og Pål har vist før og viser nå at han er en gitarist som nok er litt undervurdert.

Låtvalget var ok, selv om jeg nok kunne tenkt meg et par eldre svisker til. Men de beveger seg, og vil naturligvis fokuserer mest på det nyere materialet. Men alt i alt var kvelden rett og slett en kanonopplevelse, om man liker powermetal eller ikke, det er bare kult når spillegleden og alt flettes sammen med bra rammeverk.

Bilde over: Borknagar

Borknagar, der er jeg ikke direkte bevandret gitt, jeg har hørt mye, hist og pist, men vil nok karakterisere bandet som aquired taste. Vokalen er sær, låtene sprenges av detaljer, og det progressive går hånd i hånd med metallen. Jeg plukket opp mange forskjellige reaksjoner fra folk etterpå, men de fleste var stort sett fornøyd, og uansett hva man måtte mene stod det ikke på vokalist og bassist Simens innsats. En scenepersonlighet som ruver. Stemmen er spredd over flere terreng, hvor det lyse og krafige melodiøse dominerer. Det som imponerte meg er hvordan han lar stemmen skjære, sårt og vakkert, og kontrollert. Det er en kunst det der, det må det være. Med Lars Ares (tangenter, og del av Solefald) vokal som krydder fungerer det bra. Lars har også en svært kraftig stemme, og det er ikke så ofte man ser noen synge av full hals og inneha stålkontroll.

Jeg koste meg under hele konserten, men det var nok en følelse at det ble litt mye av alt hele tiden. Det krever mye å lytte på slikt live, og når de var ferdige var det litt rotete i systemet mitt. Og gøy å se Jostein og Bjørn fra Viper Solfas inntreden i bandet, begge leverte bra. Sjefen sjøl, Brun, gjorde lite av seg, i det å ikke henge seg på Simens utagerende opptreden, men det har nok sikkert litt med personligheter å gjøre. 

Og så over til Teaterescenen i kvartalet bortenfor, hvor danskene i Xenoblight la det meste øde med sin aggressive og flotte extremmetal. Dette var festivalens overraskelse, og ikke bare grunnet vokalinne Marikas enorme utstråling, sinne, in your face-attityde, musikken var også svært spennende. Riffene hadde mye thrash i seg, samtidig som de hele tiden pushet grensene opp mot en ganske så extrem metal. 

Det var gjort plass til mye melodi i gitararbeidet, og flere av riffene var rett og slett utrolig flotte! Rytmeseksjonen hamret inn masse gull, det står respekt av det de leverte av grunnmur. 

Xenoblight, festivalens overraskelse altså. 

Etter fire låter med Wormwood gikk jeg litt lei, det gikk i det samme, høylydt, extrem og melodisk metal som ikke traff nervene mine. Jeg gikk for å ta meg litt luft, og ble dessverre fanget av samtalespøkelset man møter noen ganger. Og da de låtene jeg hadde hørt ikke var noe for meg, gikk tiden. Bandet dog, de var superflinke til å spille, proffe og tydelig på edge. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde gått glipp av en vridning i konserten, hvor det ble framvist variasjon. Men denne gangen ble det bare slik. 

Med tanke på at Teateret ikke var med i planene denne kvelden ble det jo litt bonus. Xenoblight, og ikke minst alle de utrolig hyggelige menneskene man møter på en slik tilstelning. Og koseligere folk enn de som står bak det hele, SDC-gjengen, det skal man lete lenge etter. Respekt!

Bilder under, Xenoblight og Woormwood (hette).