Selskap: Private

Release: 10.01.20

Svært snill hardrock i grenselandet rock.

Tofteberg@Facebook

Strengt tatt er dette i grenselandet for Heavymetal.no, men samtidig, det er jammen meg mye i vår sjanger som aksepteres og hvor artister utvikler seg ned mot et ganske snilt landskap. Tofteberg er der at det etter noen runder vokser på deg, og hvor jeg ihvertfall hørte en del lett hardrock. 

Det er gjort plass til et snev av rock’n roll, og mye kan nok beskrives som noe som kunne blitt spilt på radioen uten å skremme voldsomt mange. 

Tekstene er som musikken, litt ufarlige, slik jeg hører det. Jeg har ikke gravd og jeg har ikke tekstene tilgjengelig, kun basert på det jeg hører.

Produksjonen er bra, litt lett, men går man tilbake til hardrocken som preget noe av Nwobhm-scenen, og tenker på et band som Chevy, er det likheter på noen passasjer. Chevy var helt klart mer skitne under neglene, og kom for sprekt mange år siden, men det noe som fikk meg til å tenke på engelskmennene. Men, Tofteberg har en utrolig proff lyd, det er milevis forskjell på disse to slikt sett, så sammenligningen er nok mest i mitt nerdehode. Lydbildet her er kanskje litt skyld i at det blir litt snilt. 

Tempoet var et aber over tid, for Tofteberg har nok ikke satt seg som mål å frike ut noen der, og har lagt seg i et relativt likt nivå. Det hadde passet å bevege seg litt her, opp eller ned.

Noen låter fungerte bra, bedre enn andre, noen ble i terrenget der jeg nesten får feelen på P1-rock. Men det er karer som er hakket over de banda som ligger i skuffen til Hellbillies etc. Uten sammenligning forøvring. Jeg kjenner ikke større til Tofteberg, og beveggrunnen til at de gjør det de gjør, men jeg merker en større andel rock og hjerte her kontra artister som det er naturlig å sammenligne med.

Et hint av R.E.M. i Line Up Behind Me kanskje?

Karakteren preges av mitt forhold til stilen, men det var etter en del runder greit mulig å falle for flere av låtene. Jeg krever bare litt mere bitt, og litt mindre omgang med neglesaksen ;). Og jeg hører spennevidden, om man legger godsiden til, men spekteret er nok ikke så voldsomt, og det som framstår som den harde biten er ikke voldsomt hard.

Låten under er noe av det hardere, og ligger i en litt bluesa Kravtiz-gate. På Lost beveger de seg ned mot disse mørke singer/songwriterene, der synes jeg kanskje Tofteberg kledde seg best opp. 

5,5/10, på grensen til en sekser.

Tracklist:

1. Silence
2. We Won’t
3. Hot Pursuit
4. Hands Burned
5. I Wanna Wake Up
6. Line Up Behind Me
7. Fire Passion Lust
8. Lost
9. Too Late To Fake It