Disse to bandene var på menyen når Southern Discomfort inviterte til kick off, oppvarming til selve festivalen som finner sted om tre uker. Voodoo Theory og Vampire er lokalisert på ytterpunktene både når de gjelder musikkstil og alder, men samtidig forenes de under metallens mangfoldige fane.

Ikke vær redd, jeg skal ikke fortsette med å være så svulstig i skrivestilen, men det er et valid poeng dette, at det til tross for ulikheter er en felles agenda; å vise seg fram, spille det man liker og presentere det med hjerte og sjel. Det som er litt gøy å tenke på er at Vampire, den gang de begynte, for 30 år siden, framførte flere av de samme låtene vi fikk smake på @Bennys ikveld. Voodoo Theory er der vampyrene var den gang, og det skal bli gøy å se om de, med samme besetning, står på en klubbscene i hjembyen og gjør det samme tredve år fram i tiden. Da fikk du litt perspektiv tenker jeg.

Ungguttene i Voodoo Theory representerer en moderne bølge vi kanskje ikke ser så mye av her til lands, men metalcore er ganske utbredt og har fått et solid fotfeste rundt omkring i verden, og da spesielt til et yngre publikum. Dette er en del av metallen de unge finner fram til og velger å bruke for å kanalisere sine musikalske muskler, og selv om det er noen skjær i sjøen underveis, fullfører bandet en relativt ok konsert synes jeg. 

Hovedgrunnen til at jeg bare lyttet på detaljer og framføring i størsteparten av spilletiden, var at jeg ikke fant så mange knagger å henge låtene på. Det manglet litt på identitet og vel, refrenger. Om ikke kommersielle og store singalongs er løsningen, er det essensielt å ha gjenkjennende linjer som fester seg hos de som lytter, ellers blir det bare en samling riff og rytmer som går litt rett gjennom. Men gjengen kunne spille. 

Det var enkelte ujevnheter i samspill, litt slark på enkelte detaljer hos trommis, utover det bar bandet fram musikken sin med greit store baller. Og trommisen var flink, bare så det er sagt, han var en liten villstyring med et lite hig til brifing: Finpusses det litt, om det spilles mange konserter og at utviklingen går den rette veien,. er denne kombinasjonen dødelig. Trommiser som ikke slipper seg løs og tør å vise litt selvtillit blir fort kjedelige å følge med på. 

Konsertens nest siste låt, som jeg tror het Shell Of A Man, var bra. Der løsnet det litt for hele bandet. Noen ganger er det slik, et band begynner og finner formen utover en gig. Så, når det går mot slutten faller alt på plass, man blir varm, feelen er der, så er det plutselig over :). Og det var også sistelåten som for meg står som den beste. Her var det et eller annet som gjorde at jeg fikk denne førnevnte gjenkjennelsesfaktoren. Her var også vokalisten i sitt ess.

Vampire kjenner jeg godt, dette er et kultband på Sørlandet. Dette er ett av landets første thrashband, vi må helt tilbake til 1984 for å finne oppstarten, og allerede da planket de Metallica og mekket egne hissige rakkere.

Å spille en såpass lang og hard konsert i denne alderen er ikke direkte lett vil jeg tro, men det gikk sjokkerende smertefritt. Hva som skjedd etter konserten, når de kom hjem, vet jeg jo ikke, men jeg vil tro muskler og ledd fikk kjørt seg litt på Bennys denne sene augustkvelden.

Spillelisten denne kvelden inneholdt både låter som dreper og låter som ikke helt fungerte. Framføringen var det ikke stort å si på, men en sang som Decisions er nok litt malplassert. Jeg ville faktisk ha valgt å addere den snertene kommerse greia Bad Rumour istedenfor. Nå får jeg vel kjeft tenker jeg :). Låtene Vampire spiller er gamle, og litt av problemet til for eksempel Decisions og et par av de andre, er arrangeringen. Det oser ungdom av dette, riff og temaer som ikke alltid passer sammen, men hvor det hele kommer i havn i form av ståpåvilje, energi og en thrasha naiv attityde.

Det fungerte bra når bandet fyrte av salvene her på Bennys under Southern Discomforts Kick Off, flere av låtene fikk en solid innpakning, og spesielt Tormented og Evil Return thrasha godt fra seg. I tillegg vil jeg trekke fram Coming Back, som har et fett refreng. 

Vampire er et todelt band, der dette thrasha mikses med en kommersiell og enklere vri på deler av materialet. Jeg synes det hele fungerer, men skjønner om noen vurderer disse to bestanddelene som litt sprikende. Også de låtene som ble til i tiden hvor bandet endret litt i besetningen skiller sg ut, men det er til info ikke noe annet enn pluss, for spesielt Back For The Crown river hardt! Jeg vil også trekke fram Into The Glory, der har de virkelig funnet formelen på fengende metal.

Begge vokalistene leverte fett, Pål med sin melodiske snert og Erik, som har gått Hetfield-skolen, og det med topp karakter. Han går faktisk Hetfield en høy gang om man legger til grunn det Metallica-vokalisten har lagt igjen av stemmebruk i de siste årene. Trommeslager Sagen trenger også en klapp på skulderen, han har det med å samle trådene på konserter og bære bandet godt i mål. Det eneste jeg vil påpeke, er vel at han spiller litt anstrengt, senk skuldrene og bruk hele rommet rundt deg, da vil også slagferdigheten dobles. 

Et lokalt kultband med enkel, fet thrash på plakaten kombinert med et sultent ungt band som gir oss et innblikk i hva den yngre garde velter seg i av metal; dette var en koselig kveld med et godt oppmøte og mange hyggelige samtaler. Stort bedre kan det ikke bli, for det er ikke ofte jeg kommer hjem halv fire på natten og synes det er helt greit :).

Bilder: Trommeslager Harald er knipset av Noothim Naewsuphab-Sagedal, de to andre står Lisbeth Holand for. Tusen takk for lånet!