Under The Oak, som begynte sin vandring i metalscenen som et tributeband, og endte opp med å debutere med en knallsterk utgivelse i form av ‘Ripped Up By The Roots’, hva annet kunne jeg gjøre enn å dra inn karene og sjekke hva i alle dager som ligger til grunn for riffa, attityden og den blodfete thrashmetallen?

Sånn, da var dere på plass her på Heavymetal.no 😊. Velkommen godtfolk, hvordan er dagene, livet, for dere?

Bolverk: «Hælla, ja. Tusen takk for at du tar deg tid til å snakke med oss. Hele tilværelsen blei jo litt satt på hodet etter at COVID 19 dukka opp på våre breddegrader. De første par månedene av pandemien øvde vi ikke engang, så det var ganske stusselig. Etter hvert gikk det seg jo litt til, og vi var ikke like overbeviste om at vi kom til å dø, da tok vi sjansen på å møtes i øvingslokalet igjen. Siden det har vi øvd jevnt og trutt og jobbet med musikk som vanlig. Spillejobbene har selvfølgelig blitt avlyst, men vi får trøste oss med at vi har dette som hobby og heller sende en medfølende tanke til de som faktisk har sitt levebrød i musikken. Allikevel har vi greid å sikre oss tre spillejobber rundt utgivelsen av skiva (25. september), men når alt kommer til alt får vi bare se hvordan høsten utarter seg.»

Under The Oak@Facebook

Thrash er noe jeg vokste opp med, og som jeg fortsatt anser som en av sjangrene jeg blør for. Hva var det som åpnet den døren for dere? Hvilke band likte dere, og hvilke liker dere fortsatt? 

Bolverk: «For meg var det vel Motörhead, Tank, Bulldozer, Hallows Eve og Venom som som sendte meg hodestups inn i metallen tidlig på åttitallet. Jeg likte også en del av de mer kommersielle greiene, men når man kommer fra pønken, så stiger gjerne trivselsfaktoren litt når det er litt lurvete i kantene.

Etter at dette var fordøyd, sto jo alle og måpte den første gangen de hørte Metallicas ‘Kill ‘em All’. Jeg husker det var full debatt på leserbrevsidene til Okej om at dette var juks og fanteri. Det gikk ikke an å spille så fort osv… I dag vet vi jo at det strengt tatt går fint å spille myyyye fortere enn det, he-he… Rent bortsett fra dette, fikk jeg tidlig kloa i samleskiva Speed Kills 1, og der var det mye å oppdage. Det var spesielt A Lesson in Violence med Exodus som grep meg der, og det er jo også en låt vi har i livesettet i dag.

Ellers er det jo bare å nevne i fleng…Testament, Death Angel, Destruction, Kreator, Mortal Sin og alle de jeg glemmer i farta. Jeg hører jo på musikk i mange sjangere, men prøver også å få med meg noen av de nyere thrash-banda (med nyere mener jeg de som har debutert de siste femten/tjue åra, he-he…), også her er det mye kvalitet å hente. Jeg kommer selvfølgelig igjen til å utelate en haug med dugelige band, men for eksempel Havok, Suicidal Angels, Violator, Gama Bomb og Warbringer er definitivt verdt å nevne.»

Jostein: «I 1976 oppdaget jeg Kiss, men i 78 var allerede tyngre saker på vei inn i huet. 80-tallet dro seg på med Sabbath, Trouble, Candlemass, Helstar, Exodus, Anthrax, Slayer osv. Jeg var også veldig hekta på Death Metal og spesielt da på Death, Malevolent Creation, Gorguts, Cannibal Corpse osv…»

Marius: «Jeg er en del yngre enn resten av gjengen (84-modell), så det er nesten et under i seg selv at thrashen har fått feste i meg så hardt som den gjorde, da nu-metal, grunge og pop-punk var på topp da jeg hadde mine ungdomsår. Men det startet tilbake i ’92, andre klasse på barneskolen, da bestekompisen begynte å ta med seg en skive hver gang han kom på besøk, Ride The Lightning… Jeg var nokså altetende på den tiden, men skjønte fort at her var det noe spesielt. Vi starta et band omtrent på samme tid, kun for å kunne spille Call Of Ktulu. Ikke letteste låta å begynne med akkurat, og hjalp vel heller ikke at det var kun jeg som var noenlunde musikalsk av den gjengen folk vi fikk med, ha-ha. Så jeg var nok først og fremst Metallica fanboy til litt utpå starten av 00-tallet, da internett kom i hus, og jeg begynte å få øya opp for andre band fra samme epoke.

Så fort jeg hørte Testament og diverse fra Kreator, Exodus, Flotsam & Jetsam m.m, var det meste gjort. Jeg fant fort ut at dette er stilen jeg brenner mest for, selv i dag. Er noe med drivet i old-school thrash som aldri går ut på dato for meg.»

Hillbilly Bill: «Oppdaget vel Kiss på bilder i starten av barneskolen. Så fikk man høre magien etter hvert, og jeg glemmer aldri da en klassekompis kom syklende hjem til meg med en 90 minutters orange BASF-kassett med Dynasty. Ble Kiss og Twisted Sister en stund. Så var man innom en periode med litt svensk. Og for å være helt ærlig var det ikke spor av metal i disse svenskene. Det var rett og slett en dame med mulliga bröster og tre karer i gyllende skor.

Men det snudde heldig vis! 

Ellers hadde man jo ikke fått være med på dette eventyret! Midten, sent 80 tall var det Dokken og Queensryche som gjaldt, helt til man hørte …and justice for all. Den tiden ble man opphengt i Metallica, Anthrax og Helloween. Disse tre noe som har hengt med siden da.»

Thrash er et mangehodet monster, dere har valgt oldschoolvarianten som dreier seg om riff, aggresjon og moshpits. Hvordan er markedet for dette i dag tror dere? 

Bolverk: «Jeg vet ikke helt. Markedet er markedet, lissom. Det har lite å si for oss. Vi lager bare den musikken vi liker og prøver å gjøre det så bra som mulig. Det er i alle fall plenty med metallfolk rund omkring, så forholdene ligger godt til rette, skulle jeg mene. Uansett har jo musikkmarkedet blitt mye mer tilgjengelig i dag med Spotify og alskens nyvinninger. Det er ikke noe jeg greier å benytte meg av, men der man før måtte låne, kjøpe eller stjele ei skive for å sjekke ut et band, er det jo nå bare å sjekke dem på internettet. Jeg skjønner absolutt at etablerte band klager over reduksjon i inntjening på grunn av tjenester som dette, men for oss er det jo helt gull. Hvis noen ønsker å høre på musikken vår, er den bare et tastetrykk unna.»

Selv favoriserte jeg nok litt mer detaljert thrash, teknisk thrash, men liker også en hel del av de mer hardtslående banda. Hvor er dere i forhold til disse? Coroner, Mekong Delta, Hades…?

Bolverk: «Den gamle speed-metallen er en sjanger jeg savner. Mekong Delta, Living Death, Satan, Razor, Exciter, Bulldozer og Hallows Eve, for å nevne noen. Vi kunne vel egentlig ønske vi var et Speed Metal-band, men det er lite interessant å prøve å gjenskape en sjanger.

Under the Oak startet som en tribute til Thrash Metal, og vi spilte de låtene vi likte. Når det begynte å dukke opp egne låter, var det bred enighet om at musikken blir det musikken blir. Det går ikke an å si; nå skal vi spille sånn eller sånn. Vi har brede influenser både fra Heavy Metal, Thrash Metal, Speed Metal, Death Metal, Black Metal, søttitalls og alle mulige undersjangre som faller innimellom der, så det er bare naturlig at den egenproduserte musikken blir et resultat av alle de ulike influensene. Nå, som fasiten ligger klar i form av albumet Ripped up by the Roots, er det vel tydelig at vi ligger ett eller annet sted mellom Thrash Metal og vanlig Heavy Metal, noe jeg finner ganske naturlig med tanke på at vi har beina trygt planta i åttitallet.»

Marius: «Kan gjerne høre på Coroner og andre lignende band, men det blir stort sett i mindre doser, da jeg føler thrashen gjør seg best når det beholder driv og trøkk, liker ikke for mye stopp og taktskifter i det, selv om det kan absolutt være fint som krydder i låtene.»

Under The Oak startet jo som nevnt som et tributeband, i kjølvannet av Oak Metal Club. For de som ikke kjenner til storyen, får vi en fastfoodvariant av det som har skjedd?

Bolverk: «Det hele startet med at Morten Skute (Witchhammer) og jeg hadde lyst til å spille i band sammen. Vi begynte å spille gitar sammen når vi var typ 10 år gamle, så vi syns det var på tide å gjøre noe. På sin side hadde han allerede snakket med Jostein om å gjøre noe med han på vokal, så vi slo rett og slett disse prosjektene sammen. Kriteriet for bandmedlemmene var at alle skulle være trivelige gubber, derfor kom Marius og Steinar til for å komplettere besetningen. Dessverre skulle det vise seg at Morten hadde for store forpliktelser på jobben til å kunne fortsette i bandet, men vi kjørte videre med en gitarist, en situasjon jeg ikke er ukjent med fra før av og for så vidt trives med. Du som spiller i band vet jo hvordan det er med gitarister er Yngve. Det er som regel trøbbel nok med en, to blir som tvillinger…ikke dobbelt så mye, men enda mer enn det igjen…he-he…»

Marius: «Ble kjent med Jostein i 2014, da Mecalimb fikk spille på Oak Metal Fest, og siden da har vi ofte vært i samme omgangskrets på en eller annen måte, både på konserter og utenom. Bolverk turnerte jeg med (Mecalimb, Cvinger og Ragnarok), i Europa høsten 2016, og ble godt kjent på den turen. Så da jeg fikk forespørsel om å bli med i dette thrash metal-coverbandet tidlig i 2017, var jeg veldig interessert i det, og ikke minst beæret over å bli spurt. Har alltid synes det har vært gøy å covre artister jeg ser opp til, og når vi i tillegg kunne utvikle vår egen musikk ut av dette, så ble det egentlig bare enda bedre.»

Hillbilly Bill: «Skute spurte meg om jeg ville være med. Witchhammer idoliserte jeg jo på 80 – 90 tallet, og har jobbet med dem som gitarpusser og hjelpemann etter de gjorde comeback. De andre karene er jo også folk man har sett opp til, Bolverk i Ragnarok og Marius i Mecalimb, og vår eminente vokalist som er noe for seg selv med måten han åpner sitt hjem for at andre skal få et konsertsted! Og han beviste jo også at han VIRKELIG kan synge! Så jeg føler meg veldig beæret over å få være med på dette eventyret. Og ikke minst er jo dette folk man trives EKSTREMT godt å henge med.»

Litt uventet kom det et album, det er ikke nødvendigvis hva jeg hadde trodd kom til å skje med tanke på at dere drev rundt og spilte coverlåter. Men når jeg så dere i Kristiansand sist, spedde dere på med eget materiale og annonserte denne skiva vi her har søkelys på, Ripped By The Roots. Hvordan synes dere selv resultatet ble kontra forventninger, planer, tiden før innspilling?

Bolverk: «Etter hvert som det egne materialet begynte å ta form, følte vi at vi hadde jobbet så mye med det og var så fornøyde at det fortjente en profesjonell produksjon. For å yte materialet rettferdighet, måtte vi rett og slett investere i kvalitet. Denne kvaliteten fant vi hos Devo i Endarker Studios. Jeg har jobbet med ham før, og har alltid vært fornøyd med jobben han har gjort. Han har et behagelig vesen og dypt innblikk i det vi driver med. Vi reiste til Norrköping hele hurven, og var der gjennom hele innspillingen. Det er noe veldig takknemlig ved å være isolert i en bunker på et øde industriområde der man bare kan konsentrere seg om å jobbe med musikken.»

Produksjonen er rett og slett grom. Midt i blinken for en slik samling låter. Hadde dere referanser med dere inn i studio? Eller en ide om hvordan dere ville låte?

Bolverk: «Dette gjorde vi faktisk veldig enkelt; vi nevnte ikke sjanger, andre band eller noe sånt, men sa bare til Devo: Gi oss bra lyd! Det ga han oss i aller høyeste grad og vi har allerede booket tid i januar 2022 for å spille inn neste album.»

Ripped Up By The Roots, snakker vi hårfjerning for lodne eldre menn? Hva legger dere i tittelen?

Bolverk: «Tittelen var Josteins ide, men jeg husker ikke helt hva han la i den. Det kan han jo si noe om selv, men min assosiasjon når vi bestemte tittelen var at vi blei røska opp med røttene nå for å gå tilbake til våre egne røtter fra åttitallet å prøve å gjenskape den følelsen musikken ga oss den gangen.»¨

Jostein: «Ja, det var no sånt som det :o).»

Marius: «Er vel også litt rød tråd her i forhold til bandnavnet, Under The Oak. Røttene er jo som kjent under eika, samtidig som det passer i forhold til at thrash ligger i røttene våre, og det skal røske godt (ripped up).»

Les anmeldelsen av skiva HER
. 

Mange band pynter og jukser, klipper og limer seg gjennom prosessen det er å lage skive. Hva gjelder for Under The Oak? Er det skru opp, trykk play og kjør på som gjelder? Eller måtte dere benytte dere av en del etterarbeid? Det låter som om dere spiller live i studio til tider, derfor jeg bringer dette på banen. 

Bolverk: «Vi øvde inn hele skiva på forhånd, og gjorde unna arrangementene i øvingslokalet. Så booka vi tre uker i studio og dro og gjorde hele greia der. Vi har ikke gjort noe live, men starta med trommene og gikk videre derifra. Sånn rent gitarmessig har jeg prøvd å være ganske gjerrig med overdubs og sånn, med tanke på at vi skal gjenskape skiva live. Det er ikke noe på albumet som vi ikke greier å gjøre live med bare oss fire som spiller i bandet.»

Hillbilly Bill: «Det er lenge siden jeg har vært med å skape musikk som dette, så for min del ble det en del forandringer fra øvingslokale til studio. Når du har en fyr som Devo, som også er bassist, er det greit å spørre om tips. Mannen ville hjelpe, og da ble resultatet atskillig mer fyldig og bra. Det var en veldig lærerik prosess.»

Nå sier jeg dette som et kompliment Jostein; jeg og mange andre hadde aldri trodd at du var en slik formidabel thrashvokkis!! Når fant du ut at dette var noe du var flink til? Trommis er det vel litt slitsomt for deg å være har jeg skjønt, men så løftet du opp mikrofonen… når? 

Jostein: «He-he…ja, si det…ler mer… Jeg har jo bestandig sunget litt for meg sjøl, og også litt utpå kvelden på Oak-julebord, men greia begynte vel litt med en utfordring fra Witchhammer-gutta nedi man-cave’n min her. Jeg har bestandig drømt om å synge i et tributeband, og da til Thrash Metal generelt, så når Morten og Thomas bad meg om å henge med, tenkte jeg bare at det ikke var noe å fundere på. Bare hoppe i det og prøve. En får jo ikke gjort mer enn eventuelt å drite seg ut. Føler jeg begynner å henge med nå, men har jo mye å lære ennå føler jeg. Men takk læll, Yngve.»

Ellers består bandet av en gjeng metalhuer med en del (h)år på ræva, for de som ikke kjenner dere, hva slags musikalsk fortid har dere? Hva har dere spilt i, spiller i? Og når og med hvilke band startet kjærlighetsforholdet til metallen?

Bolverk: «Ja, i vår alder er det jo hår stort sett over alt, bortsett fra på hue, he, he… Jeg oppdaget metallen gjennom eldre kompiser tidlig på åttitallet, og det sto tidlig klart for meg at det ikke var nok å lytte til musikken. Jeg ville spille i band og ha langt hår og naglebelte. Da starta vi med bandet Darkness, som gjorde den første konserten og den første demoen i 1985. Vi måtte bytte navn når vi blei oppmerksomme på tyske Darkness, og endte opp med Black Currant, som vi kjørte på med til midten av nittitallet. Så fulgte noen år med sporadiske bandprosjekter før jeg blei med i Ragnarok og var der en ti års tid. Ved siden av Under the Oak, er jeg også med i Venom tribute-bandet Welcome To Hell, og jeg skriver på materiale til et nytt Black Metal album nå, som kommer til å være en fortsettelse av der jeg slapp i Ragnarok. Det har vært et rikt musikerliv, og til og med foreldrene mine er enige i at jeg har opplevd mer med musikken enn jeg noen gang ville gjort med idretten jeg drev med. På åttitallet var de kanskje ikke like overbevist, he-he…»

Gi folk rock før sporten tar de.

Jostein: «Jeg kjøpte meg trommer i 84, og bandet var en duo – kun gitar og trommer. Dette ble til slutt et Thrash Metal-band på 4 mann, som vi kalte Absolution. Jeg var med og starta Fury i 87, og etter hvert ble det øving med Rune (Blasphemer) Eriksen, da vi jo begge var hekta på Death Metal. Vi starta opp Testimony, turnerte litt med Equinox osv. I 96 var jeg utsatt for ei arbeidsulykke og trommer blei mer og mer vanskelig. Testimony blei oppløst og Rune begynte i Mayhem.»

Marius: «Som tidligere nevnt var det Metallica som var startpunktet mitt (begynte med trommer i korps noe før det), og mitt første ordentlige band var et Met-coverband i ungdomstiden, på Gran Canaria (!), der jeg bodde i 5 år, fra ungdomsskolen og utover. Jeg spilte vel det aller meste de hadde på repertoaret, og mye alene på egenhånd, bak en lukket dør på Den Norske Skolen med et trommesett og en Discman.

Tilbake igjen i Norge hadde jeg diverse bandprosjekter (Burn, Offset Nature, Rampager, Terrazone), men dette ble aldri så seriøst som vi hadde håpet på, mye på grunn av avstand til medlemmer, folk som sluttet etter kort tid, osv. Ble med i Mecalimb i 2007, og har siden vært med de gjennom tykt og tynt. Bandet ligger mer innenfor Death Metal, noe jeg også har stor glede av å spille, selv om jeg aldri har hørt så mye på andre band i sjangeren selv (med unntak av tidlig In Flames, og ikke minst Opeth, som og var til stor inspirasjon for meg).»

Hillbilly Bill: «Begynte med spilling i band i 92. Bandet het da Belfagor, men byttet senere til Excelsis. Dette varte noen år, så ble jeg med i et blues prosjekt som het Blue Funk (gjorde en demo). Jeg spilte også i et Kiss tributeband, og det var der jeg lærte å kjenne Morten Skute. Så var det Ravenlord, som gjorde en konsert på Moshfest i Halden, og laget en demo. Etter noe pause fra spilling, ble jeg med i Rövballebandet, som jeg har vært med i nesten siden starten (husker ikke årstall) og fortsatt er stolt medlem av. Man kan si og tenke hva man vil, men med dette bandet har man fått masse historier og minner man ikke ville vært foruten. Ellers er jeg med i heavy metal tribute bandet Nostalgic Groove, et band som gjør denne musikken i tidsepoken fra noen og seksti til ca. midten på nittitallet.»

Og valget av coverlåtene som er på skiva, Exciter og Candlemass, hvordan ble disse valgt? Var det basert på at de var spilt en del på konserter, og dermed var låter dere var trygge på? 

Bolverk: «Det var egentlig plateselskapet vårt, Worm Hole Death, som foreslo at vi skulle spille inn akkurat de coverlåtene. De syns det var mer interessant at et thrashband spilte inn disse enn de mer tradisjonelle thrashlåtene vi har på reportoaret (Exodus, Testament, Flotsam & Jetsam, Slayer, Kreator, Metal Church, Annihilator, Overkill, Destruction, Sodom, Accept, Tank…osv…). Det var vi for så vidt helt enige i.»

Og var det et mål å legge seg tett opp mot originalene? For det er jo ikke voldsomt sprik fra det de to banda leverte i hin dager.

Bolverk: «Neida, det var ikke noe mål i seg selv verken å prøve å legge oss tett opp imot originalene eller ikke, vi bare kjørte på åsså blei det som det blei. Heldigvis blei Pounding Metal med Exciter en del kjappere enn originalen, for den er ganske seig, og på Solitude var det viktig å gi Jostein rom til å tolke vokalen på sin måte. Messiah var jo en formidabel vokalist, og det har lite for seg å prøve å overgå han. Rent musikalsk har vi prøvd å holde versjonen enkel og to the point. Jeg husker vi eksperimenterte en del fram og tilbake med tempoet for å få det karakteristiske Candlemass-suget, noe jeg føler vi fikk til. Gitarsoloene er stort sett min egen greie, men noe småtteri tar utgangspunkt i originalen, spesielt på Solitude.»

Jostein: «Som Thomas også sier, det var det ikke. Jeg for min del, mener låtene vi legger i tributesettet våres fortjener å være mer som originalene enn totalt omgjorte. Derfor synes jeg også at det er utrolig moro å kunne hylle denne litt bøsete sjangeren i sin helhet, og ikke bare til spille låter fra ett band. Norge trenger et tributeband som hyller sjangeren i sin helhet, og ikke bare de største heltene, men også de litt mer ukjente og obskure.»

Hva er så favorittene av de selvkomponerte låtene? Og hvorfor?

Bolverk: «Det er jo sånn når man lager ei skive, at det man på forhånd tror blir det beste, ikke nødvendigvis blir det, og for min del er det også et par eksempler på dette på Ripped up by the Roots. I tillegg blir jeg ganske inhabil relativt fort. De eldste låtene blir jeg kanskje litt lei og greier ikke helt å se hva som er den egentlige kvaliteten. For meg, er det ofte sånn at jeg syns det jeg akkurat har laget er det beste jeg noen gang har laget….i alle fall oppi mitt eget hue, he-he… Dette er dessverre som regel langt unna sannheten. Det kan også være litt vanskelig å se at den låten som har det beste riffet eller det beste refrenget eller den beste gitarsoloen allikevel ikke er den beste låten. Det kan være vanskelig å se skogen for bare trær, rett og slett, så derfor har vi også i en viss utstrekning benyttet oss av eksterne konsulenter som har sagt hva de syns. Det syns jeg er helt suverent, spesielt hvis de er enige med meg, he-he… 

Folk har også valgt seg veldig ulike favorittlåter på skiva, og det håper jeg er et kvalitetsstempel, et bevis på at folk setter pris på ting på ulik måte, liksom… 

Når det gjelder mine egne favorittlåter, må jeg jo først og fremst prøve å ikke falle i den fella jeg akkurat har beskrevet, for jeg syns nok fort at det siste vi laget var best. Jeg er fornøyd med hele albumet jeg, bortsett fra et par gitarpartier jeg følte jeg ikke greide å yte rettferdighet, men skal jeg trekke fram noen låter, tror jeg det blir Hymn for the Fallen, Wrath of Nature og War of Attrition. Hymn for the Fallen og War of Attrition på grunn av at jeg er veldig fornøyd med riff og soloer på disse. Wrath of Nature på grunn av den formidable jobben Jostein gjør på vokalen her og som virkelig er med på å etablere ham som en eksepsjonell vokalist helt der oppe med David Wayne.»

Jostein: «Ikke så lett å plukke ut en favoritt, egentlig. Musikken vi lager representerer jo epoken da Heavy Metal var Heavy Metal, og da Thrashen røya som mest. Trøkket som var den gangen føler jeg vi også har fått litt med oss i blodet og Devo greide virkelig å fange dette lydmessig. Men personlig er det nok Hymn for the Fallen, Turned Into Leaves, The Fountain og Wrath of Nature som sitter best i etterkant. Øset i Tribulation, som er åpningskuttet må jeg også si bør nevnes.»

Marius: «Jeg liker egentlig det meste på skiva, men det blir jo oftest det siste materialet, som Bolverk sa, som holdes naturlig høyest. For min del er nok Tribulation og Wrath Of Nature favoritter, men etter innspilling synes jeg også War Of Attrition gjorde seg veldig bra! Og det er i tillegg aller første låta vi laget…»

Hillbilly Bill: «Det varierer fra dag til dag. Har vel hatt de fleste låtene som favoritt etter å ha hørt de ferdige versjonene.»

Planene framover? Corona? Konserter? Promotering av skive?

Bolverk: «Som alle andre, har vi selvfølgelig vært offer for avlysninger på grunn av Covid 19, men i skrivende stund har vi i alle fall tre bekreftede spillejobber rundt skiveslippet, så får vi bare se åssen høsten utvikler seg. Vi satser for fullt mot 2021, og jobber med et konsept der vi spiller forband for oss selv. Det betyr at vi spiller skiva i sin helhet først, har en time, halvannen pause og trår til med en time coverlåter etter det. Vi har forsiktig begynt å booke dette for 2021, så hvis noen er interesserte setter vi stor pris på om dere tar kontakt.»

Jeg takker stort for at en slik gjeng med kjernekarer stikker hodene innom Hmno’s virtuelle redaksjon, og tusen takk for kopiene av skiva jeg fikk tilsendt! Har dere noe å tilføye, smarte kommentarer, slenge med leppa til noen, rose noen, merch, linker, her er et flott sted å legge igjen alt slik:

Bolverk: «Til sist vil jeg bare benytte anledningen til å takke for ditt engasjement og innsats for metallmiljøet i en mannsalder, Yngve. Jeg vil også rette en takk til alle dere metallhuer der ute som fortsatt går på konserter og kjøper skiver. Vi ses!»

Jostein: «Stor takk til deg Yngve, for alt du er og gjør for metallmiljøet. Takk til alle metallsjeler der ute og til Oak Metal Club for all hjelp. Takk til familien, for at en mann på full vei inn i overgangsalderen fortsatt for rocke…i alle fall det han orker. Takk til Bjørn Egil Evensen, vår egen personlige groupie, road crew chief og merch-mann, for at du alltid er med. Respekt!»

Marius: «Thrash ’till Death!»
Hillbilly Bill: «Takk til deg Yngve, som tar deg tid til å gjøre det du gjør og inkluderer oss i det! Og takk til Jostein, Marius og Bolverk for at dere vil ha med en gammel könsrockare på dette herlige prosjektet!»