Bilde, fotograf: Ukjent

Sist de slapp skive spurte jeg meg selv hvorvidt trioen kan slippe flere skiver som strengt tatt ligger ganske tett opp mot hverandre i stil. Jeg har konkludert med at jeg liker formelen til bandet, og at de på de siste to skivene har overrasket i å holde bra kurs og kvalitet. I tillegg er det snakk om endringer, men mulig mest hørbart for de som følger bandet tett. Jeg fikk med meg frontfigur Oddleif, som alltid leverer bra svar :).

Communic@www

Man begynner med å ønske velkommen til Heavymetal.no, det begynner å bli en del år vi har hengt sammen nå :). Livet er bra?

«Hallo, hallo, ja, Heavymetal.no har jo hengt med oss siden demotiden, og med band vi har spilt i før den tid og diverse andre lokale konstellasjoner, men det er jo knall. Føler jo Heavymetal.no er litt vårt og eget, da det føles lokalt, nært og godt, og dere er flinke til å sparke support mot undergrunden, lokale band, og up and coming acts, så stor respekt for arbeidet dere har gjort opp i gjennom og fortsatt gjør for oss og for andre band som trenger promo.

Om livet er bra? Jo det putrer og går i denne pandemitiden, men jeg håper jo ting åpner opp for mer livemuligheter utover dette nye året, og at alt styrer tilbake mot normale tider. Alt i alt går det fint, men nå bor jo jeg utpå bygda, og det er jo få eller ingen tilfeller her, men man merker jo de regionale retningslinjene som strekker seg ut over hele landet og legger litt føringer og begrensninger om man liker det eller ikke.»

Så var det nytt album fra dere, vi snakker en del år og en del skiver, hvor denne nye fortsetter en kvalitativ sterk bølge. Hvordan føler dere selv denne nye skiller seg fra de foregående? Likheter vil det jo være, men det er alltid en snev av noe nytt hver gang Communic kommer med et album.

«Yes, album nr. 6 i rekka på 15 år siden debuten kom for oss. Vi prøver jo å skape nye spennende ting, og å ikke gjenta seg selv for mye, men vi føler for å følge den retningen vi staket ut helt fra begynnelsen. Vi ønsker ikke å endre for mye på det vi allerede har laget av identitet. Lange låter, mye dynamikk, us and downs i power og dramatikk og feeling, så det er noe vi har prøvd å perfeksjonere. Og som eneste låtskriver i bandet har det alltid vært viktig for meg å få de andre 2 gutta med på låtene, få deres inputs på deres fagområde. Jeg kan jo sitte og lage trommeskisser på hvordan trommene skulle være, men da tar jeg jo vekk 1/3 av kreativiteten og mulighetene Tor Atle kan tilføre. Og jeg er ikke trommis, så en dedikert trommis, og bassist, vil alltid tilføre noe spennende som jeg ellers ikke ville valgt eller kommet opp med.

Ett eksempel på dette er vel at denne gangen har vi for første gang introdusert blastbeats i noen partier, noe som setter ytterpunktene av det ekstreme enda lenger vekk fra det sarte og såre, men allikevel så effektfullt når vi flørter med det slik vi har gjort. Dette er jo noe som ligger i blodet til Tor-Atle, så for han er det naturlig. Jeg må jobbe litt mer med det for å finne feelinge og få det tight, men når det sitter er det fett som fy, så jeg føler vi sammen klarer å skape spennende ting sammen som alle kan stå for til slutt.

Vi hører på mye forskjellig og kommer fra forskjellige sjangere, når vi så rører alt dette sammen i Communic-gryta, blir det magi, ihvertfall i mine ører – og de andre gutta gjør mine ideer mye bedre. Det er nok også den respekten for hverandres egenskaper som har gjort at vi har klart å holde samme besettning 17 år.»

Merker dere noe behov for å gå inn i slike prosesser med endringer i stil på blokka? Eller snakker vi mer å ta det som det kommer, at ideene formes naturlig, og så blir det som det blir?

«Vi har aldri noe på blokka om hva vi skal sikte oss inn på, eller endringer som blir planlagt på forhånd, alt formes naturlig underveis, og tar den tiden det tar. Jeg skriver konstant nye ting, alt for mye, tidvis mye som ligger på vent og ikke blir ferdig. Og mye som jeg ikke føler passer inn i Communic, og som jeg ikke vet hva jeg kan bruke til – og alt dette havner i låtarkivet som for tiden er ganske stort og fullt av uferdige skisser, ideer, tekster, melodier.

Vi liker å gjøre det på den gamle måten på øvingslokalet, ta låt for låt, og da har jeg bare med meg et knippe riff og låtskisser oppi hodet, og sammen jammer vi dette sammen in the room. Det er da vi finner grooven, tempoet, om det har noe sjel og feeling, og om energien er rett, og om alle klarer å tilføre noe slik at alle får den rette feelingen og alle synes det svinger. Vi er jo bare en trio, på denne måten finner jeg også ut hva jeg må jobbe med for å kunne klare å spille gitar og synge greiene samtidig, som vi jo ønsker å gjøre til slutt uansett. Så låtene blir litt til sånn underveis.

Som sagt har jeg tidvis ting jeg jobber med som jeg ikke føler passer inn i Communic, og denne gangen havnet en av de låtene med på albumet, og det er jo litt gøy. Det var en sånn greie som jeg tror jeg bare spilte på øvinga mens jeg kobla opp utstyret, og alle bare kicket på greia og følte ideene. Låta heter Forgotten og er muligens blitt min favoritt av alle låtene denne gangen. Det gjør kanskje også at noen ting høres nye eller andreledes ut, samtidig som man ganske tydelig hører at det er Communic vil jeg tro, siden det er de samme 3 gamle gutta som har stått oog jamma sammen de siste 17+ årene. Da blir det sånn.»

AFM behandler dere greit vil jeg tro, siden dere fortsatt er der. Dere liker dere her? Uten noe turnestress og å kunne ta det hele i eget tempo?

«Afm er en fin plass for oss, de er litt mindre enn Nuclear Blast, og passer bedre for et band som oss med andre band som passer oss bedre vil jeg mene. Gjengen som jobber der er veldig dedikerte, digger metall, og hører på det vi har å si av ideer og ønsker, og blander seg ikke opp i vår musikalske kreativitet. De har fikset bra med intervjuer over hele linja, og responsen på at vi er ute med et nytt album viser seg å være bra, og de gir utrykk for at albumet gjør det bra. Da tenker de nok mest på tysk presse, Metal Hammer, Rock Hard, der albumet gjorde det veldig bra på disse Soundchecklistene de har over månedens album, vi har alltid  skåret høyt på de listene.

Og albumet er fortsatt bare noen måneder gammelt. Nå har vi ikke noen veldig lang kontrakt med AFM, så om VI og DE ønsker å forlenger opsjonen på en ny plate, får vi ta når den tid kommer.

Turnestress er det jo ikke så mye av for tiden heller, og vi har jo aldri vært de som har vært ute og tura mest. Men for oss, de siste 7-8 årene, har det ikke passet inn i familieliv og jobb å kombinere det med måneder på veien, men vi har jo hatt våre runder rundt i Europa på turne og festivaler. Vi liker å spille live, så vi har noen planer vi ønsker å jobbe med når ting åpner opp igjen.»

Les anmeldelse av skiva HER
.

Har det vært andre interesserte etter at dere skilte lag med Blast og gikk til AFM? 

«Selve den prosessen med å skifte plateselskap tok jo faktisk 2 år, da var det jo en del ting som dro ut tiden, uten at det var noe dramatikk i dette. Men når vi først begynte å lete etter nytt selskap, rakk vi faktisk ikke å lete så lenge, da AFM  vel var det første selskapet jeg sendte ut mail til, da jeg hadde en kontakt der, og han svarte positivt samme dagen om at dette var spennende. De kjente og likte bandet godt, og ville gjerne se på muligheter på å jobbe sammen, og kom kjapt opp med forslag til både strategi og budsjetter. Men vi følte vel at vi bure sjekke andre muligheter også, og ikke bare gå for første og beste.

Etter noen mailer viste et par andre selskaper også interesse,  og det endte med at vi kunne sjekke litt detaljer og gå for det vi følte var det beste. Og det ble litt kamp om å få oss, det følges litt digg, men igjen litt vanskelig å velge. Det gav oss et kick til å gi jernet og å få tilbake lysten til å fortsatt gi ut musikk på dette nivået. Vi er jo ikke et veldig lett salgbart band, det er vi jo veldig klar over – vi er jo litt far out og et stykke unna den generelle mainstreammetallen som er i omløp, men etter at vi bestemte oss for å jobbe sammen med AFM, er det ingen som på den måten har vist interesse for å headhunte oss ut fra den kontrakten vi har. Sånn var det ikke heller når vi var på Nuclear Blast, det virker litt sånn som at selskapene respekterer hverandre, og man rører ikke kona til kammeraten før de er skilt….»

Sist jeg så dere live var det knakende bra, og jeg merket da at antallet skiver og låter man vil høre begynner å bli tricky, det å sette sammen en setliste må jo begynne å bli litt vanskelig? 

«Takk for det, vi føler jo vi har en tight og fet livegreie som fungerer. Det å velge låter er nå ganske vanskelig ja, fordi det er en del låter som naturligvis må gå ut. Får vi spille 1.5 time får vi klemt inn en del låter, har vi 50 minutter på en festival er det nok noen som ikke får de låtene de ønsker dessverre. Vi prøver som regel å få med 2 låter fra hver skive, og bytter litt rundt på hvilke dette er ut fra hvor vi spiller, og om vi velger av den harde siden eller softere siden av låtmaterialet. Hvordan vi blender dette variere ofte ut fra hvilke andre band vi spiller sammen med, og hvordan vi kan skille oss mest ut fra massene. Akkurat nå har vi lyst til å spille flest fra nye skiva for å promotere den litt, men det er jo sånn at folk har sine favoritter som de ønsker å få hørt live, luksusproblem.»

Jeg vet dere var innom en hytte langt til skogs eller noe, i forkant av innspillingen? Var dette kun for å jobbe med ideer, å lage en preprod? Eller skjedde det noe der som ble tatt med videre? For du Oddleif vil jeg tro bruker eget studio? Jeg har ikke annet enn filer, og presseskrivet sier lite om prosessen.

«Ja, vi var ei langhelg på ei familiehytte inne i Lenesfjorden, for å få litt distanse fra forstyrrende elementer, ha det litt sosialt, god mat og gamle røverhistorier og jobbe med ideer. Dette var i idéfasen.

Jeg pakket med meg det viktigste fra studioet for å kunne tracke alt live. Tor Atle hadde med sitt elektroniske slagverk, og vi koblet alt opp som å spille live/øving inne i stua med utsikt over fjorden. Det ble en ganske unik setting. Det var ganske kult. Jeg tror vi lagde ferdig 4 låter den helga, så det var en effektiv helg.

Deretter brukte noen måneder på å perfeksjonere disse sangfene, sammen med resten av låtene som vi hadde på gang på øvingslokalet, før vi gjorde en full pre-produksjon i studioet mitt i slutten av 2019. Selve innspillingen kom i gang i januar 2020. Nå ble alt unntatt trommer spilt inn hos meg, og Tor-Atle la inn trommen oppe hos Audun i Mayhem Studio i Kristiansand, som ligger bare noen minutter fra der han bor, noe som gjorde det litt enklere å tilpasse for han.

Det ble jo litt forsinkelser og lockdowns underveis på grunn av covid-19, spesielt under trommeinnspillinga, men i mai  var alt ferdig og sendt til Lasse Lammert i Tyskland for mix. I mens jobbet jeg med layout, cover og resten av det digitale, så fra august var det promotering, planlegging av singler og videoer og diverse opp mot release 20. november. Det var mye jobb når jeg tenker tilbake på det, men deilig når det er ferdig og man har et produkt, og alle er fornøyde med resultatet vi sitter igjen med.»

Travis Smith, hvorfor og hvordan kom dere i kontakt med ham i forbindelse med dette slippet? Og hva forteller det coveret? Henger det sammen med tittel og/eller låter?

«Jeg har alltid hatt en dragning mot arten som Travis har gjort, Opeth, Psychotic Waltz, Nevermore, for å nevne noen, men har aldri turt å faktisk spørre han tidligere. Litt på grunn av sammenligningene vi har hatt som band med Nevermore, og har tenkt at han er litt for stor og muligens for dyr for lille oss. Så det var litt sånn dream come true-scenario, som jeg var litt redd for å feile på hvis det hadde skulle bli negativ respons. Jeg har jo vært fornøyde med tidligere kunstnere også, men jeg liker å endre på dette som vi har gjort opp igjennom. Denne gangen tenkte jeg bare sjitt au på godt sørlandsk, og kontaktet manageren hans, som svarte en del svada på mail. Jeg konkluderte med at det ikke gikk i boks, før Travis selv kontaktet meg dagen etterpå og hadde en helt annen innstilling og imøtekommenhet, så det var meget hyggelig. Han fikk tekster og noen demoer, og begynte å jobbe ut fra det. Vi sendte noen utkast frem og tilbake, og det hele tok den formen det har.

Det meste her er tematikk som Travis har trukket ut fra tekstene, og en ganske tydelig Travis-stil som ble veldig bra.»

Man begynner å bli eldre, ser dere for dere Communic langt fram i tid? Med skiveslipp? Mulig det blir lettere når ungene vokser til, men man har jo samtidig jobb og familie, og som sagt, alderen spiller en rolle. Og det er hardt å framføre dette live vil jeg tro. 

«Det er alltid krevende å spille live, men det fikser vi fortsatt. Det er dog vanskelig å forutsi fremtiden, me jeg tror jo jeg hadde lagd låter og musikk uansett om jeg hadde mulighet til å gi det ut på et selskap eller ikke, så det ligger i min natur å formidle tanker og følelser ut i musikk, om det enn kun er meg som til slutt sitter å lytter til det i bilen på vei til jobb. Det vil jo vise seg.

Jeg har jo fortsatt relativt små barn, nå i 1. – 4. og 7. klasse, for meg, og oss, er egentlig tiden man har til rådighet til å komme sammen på dager det passer alle, det vanskeligste. Det var enklere før, og blir sikkert enklere jo eldre kidza blir, men personlig tenker jeg ikke at alder har noe å si så lenge man er i godt humør, har det moro sammen og er frisk i kropp og sjel. Så det er håp, he-he. (Puh, Yj :)).

Det er jo en av grunnene til at jeg har bygget eget studio; jeg ønsker å være litt mer effektiv, prøve å bli ferdig med litt av det jeg har liggende, litt prosjekter med venner og andre musikere over hele verden. Å gjøre mer ting enn bare Communic, og bli litt mer selvstendig og ikke være avhengig av eksterne studioer og teknikere for å kunne kommer videre.»

Hvordan er tekster og eventuelt konsept, følelser, sydd sammen denne gangen? Er det noe bakenforliggende som ligger der i tekstene, hendelser, situasjoner? Jeg husker jo kraftig Bottoms Deep der, som fortsatt er tøff å høre på. 

«Tekstene er blitt en del viktigere for meg, det skjedde en liten endring etter The Bottom Deep, der jeg tillot meg selv å touche det litt mer personlige, hvis man kan si det på den måten. Man finner en del spørsmål, undringer og erfaringer i fra mitt eget liv, hva jeg ser og har opplevd, og som legger igjen spor i historiene. Noe blir jo blåst litt ut av proporsjoner, og kan kanskje virker mer dramatisk enn det det kanskje opprinnelig er for meg personlig, men det forsterker følelsen av å utrykke seg – og formidle en tanke, følelse, og la den gå videre til lytteren.

Jeg skriver jo for det meste i JEG form, men det kan også være at jeg setter meg inn i en tenkt karakters rolle og utrykker meg fra enn første persons vinkel.

Mye av tematikken denne gangen er basert på hva man etterlater seg av spor på sin vandring gjennom livet. Ofte ser man at store kjente kunstnere, musikere, forfattere, de blir som regel ikke berømt, eller får den statusen de fortjener før de er borte, det er først da man ser hva men har mistet. Og kunsten blir nå verdsatt, får en status, sikkert siden det aldri vil skapt noe lignende igjen, det får en status, en høyere verdi og avsetning. Og man ser at etterkommere nå blir arvinger og forvalter og tjener på dette, og de dramatiske ødeleggelser f.eks splittinger i en familier når man begynner å dele arv. Så det var den underliggende inspirasjonen jeg hadde når jeg skrev låtene. Og låta Scavengers Await er vel den låta som trigget dette.

De andre er selvstendige låter eller historier, men med samme inspirasjon i bunn. For å nevne noen; 

Hiding From The World handler om en person som lever på kanten av sin egen destruktive tankegang, sliter psykisk, klarer ikke å nå ut med sitt rop om at han trenger hjelp, og stiller seg selv spørsmålet om noen faktisk kommer til å merke om har bare forsvinner.

Face in The Crowd handler om å slippe barna sine løs, la dem vokse opp til å bli unike, gode personligheter som skiller seg ut i folkemengden, og som tør å være seg selv…

Forgotten er litt mer direkte, og handler om at alt det bra, det gode og positive man gjør i livet som ofte har en tendens til å fort bli glemt, mens den lille tingen man engang gjorde feil, eller gjorde noe galt – vil for alltid bli husket og trukket frem i lyset, og vil aldri bli glemt!»

Hvordan er det for dere nå, som band, som ikke er aktive live (det er vel ingen nå uansett :)), når det gjelder promotering og interesse fra medier? Merker dere mengden band dere slåss med om oppmerksomheten? Eller er det en økning, eventuelt minking, av interesse?

«Det virker som om mange band er aktive i studio, det blir jo gitt ut veldig mye skiver nå som det er lite live. Det siste året har ikke vi vært veldig aktive i øvingslokalet siden vi har jobbet så mye i studio, og hatt fokus rettet mot å fullføre albumet. Vi har vel aldri brydd oss så mye om press eller konkurranse fra andre band. Det blir sikkert trangt om plassen når alle skal ut å spille igjen, det kan jo bli spennende å se framover.

Vi har noen ønsker og tanker om ting vi har lyst å gjøre, så får vi se om vi klarer å gjennomføre noe av dette i tiden som kommer. Men vi er jo litt aktive i andre ting også; Tor-Atle har spilt inn noen låter med Zerozonic, Erik og meg holder også på med et band som heter Raffineriet, litt mer rocka og på norsk, det er jo også spennende, og helt totalt forskjellig fra det vi gjør i Communic.»

Det er umiskjennelig Communic på dette nye albumet, og det holder bra kvalitet. Jeg gleder meg til å komme helt under huden på skiva, og som vanlig er det en reise som ikke er gjort på en, to, tre. Tror du Communics hang til dyp musikk, og å ikke lage hitlåter og poprefrenger, er grunnen til at bandet fortsatt vil være en liten hemmelighet for massene?

«Tja, vanskelig å si, jeg personlig har aldri hatt den innstillingen at jeg ønsker å være, eller bli rockestjerne. Jeg vet at den musikken vi rører sammen er noe kompleks, kanskje ikke som progressiv kompleks, men i følelse, dynamikk og sammensetning, og ikke helt straight. Det er nok derfor vi er litt på kanten av radaren for den menige metallytter der ute, men vi mener jo at vi har noe å komme med. Og det tar noen runder før det kryper inn på deg tror jeg, men det er vanskelig for oss på innsiden av bandet å si, da vi har levd med disse låtene i de en god stund allerede, og har selvsagt et inhabilt syn på det hele.»

Og hvordan går salget? Er man fornøyd med fysiske handler og streaming? 

«Nå er det kun noen måneder siden albumet kom ut, så jeg har ikke peiling, jeg driver ikke å sjekker streaminger på løpende bånd, og snakker sjeldent om hvor mye vi selger eller streamer, det holder vi ganske internt. Det kommer noen oversikter fra selskapet et par ganger i året over streams og sånt.»

Da takker jeg for meg, og ønsker dere alt godt i tiden som kommer. Avslutt gjerne med noen ord om det er noe som ligger og bobler, merchsalg, linker, folk som er til stor hjelp for bandet men som ikke får så mye anerkjennelse etc.

«Veldig hyggelig, takk i like måte – vi takker Heavymetal.no for støtten, det setter vi veldig pris på.

Folk kan styre innom vår Facebook

for å følge bandet, der deler vil litt og prøver å være sosiale. Vi har merch vi signerer, og sender ut vinyl, cd-er, t-shirts og diverse til de som ønsker det HER

.