Bilde, fotograf: Timo Sillankorva

I min anmeldelse av bandets nye skive, skrev jeg blant annet:
«Joda, Shevils er der der var sist, bra band, bra skive og låter som er tuftet på trøkk, energi og melodier. En vinnende formel. I sitt miljø, sin sfære, vil jeg tro bandet gjør det bra med denne utgivelsen. Jeg er spent på hvor de havner, hvordan bandet blir mottatt, og hvilke tilbakemeldinger som kommer.»
Med meg for å sjekke ut status og slippe litt info mot oss, er Johan Staxrud.

Les hele anmeldelsen HER.

Da er man endelig i havn med Shevils-intervju, dette er vel første gang dere henger her hos meg og Heavymetal.no? Har dere det bra?

«Hei, hei! Ja, vi har det tålelig bra. Som alle andre merker vi hvordan situasjonen det siste året går inn på oss, og selv om optimismen stadig blir slått tilbake av dårlige og kjedelige nyheter og tiltak, greier vi oss ganske bra.»

Og jeg tar ikke feil når jeg sier at vi må tilbake til 2015 for forrige skiveslipp? Og hva er i så fall grunnen til pausen? 

«Det stemmer. Det er nok flere grunner til at det har tatt lang tid. For det første har det vært noen utskiftninger i bandsammensetningen, og det gjør jo en del med dynamikk og progresjon.

Det andre er at man nok blir mer kresen i arbeid med nytt materiale. Prøving, feiling og stadig nye ideer gjør sitt til at det har tatt lang tid. Dessuten fikk bandet sin første bassist i 2019 siden Arnbjørn Joar Styrkor Marklund sluttet etter Necropolis EP i 2012, noe som også bidro til nye elementer i låtskrivinga. Mye var nok klart til innspilling for 2 år siden, men så er det jo snakk om økonomi og alt annet som skjer, samt alle restriksjonene det siste året. Skiva har tatt lang tid, men prosessen har gitt veldig mye.

Og så skal vi vel ikke late som at vi ikke kan være late og jobber best under press. Dessuten har vi også blitt litt eldre, og da er det stadig mer man kan spille på av repertoar, samtidig som vi har utviklet en sterkere kritisk sans.»

Skiva er bra den, det er godt håndverk, både i lydbilde og i den musikalske leveransen. Hvordan jobbet dere fram albumet? Var alle låtene ferdige til minste detalj før studiobesøket? Eller ble det jammet, lagd, mens dere var i innspillingsmodus?

«Noen av ideene kom umiddelbart etter The White Sea, men det tok tid å få på plass nok ideer og låtskisser til at det kunne bli et album. Med utgangspunkt i de første ideene jobbet vi med en haug med riff, partier og utkast til låter, som vi spilte inn som demoer i øvingslokalet. Mange av ideene har vi fortsatt, det kunne kanskje blitt en side tracks-skive eller noe av det. Vi har i utgangspunktet hatt som mål å lage fete låter enkeltvis, og så etter hvert sett dem i sammenheng og tenkt mer helhet. Det gjelder både det instrumentelle og det tekstlige.

Den typiske prosessen er at en av oss kommer til øvingslokalet med en idé, noen ganger en halvferdig låt. Det er kanskje gitar og bass som er det første, men Anders Rønning gjør veldig mye fra bak trommesettet, og Anders Voldrønning har mange innspill og et godt lytterperspektiv. Deretter blir det jamming med nye ideer underveis. Det er vel ingen av låtene som har vært helt ferdige og klare fra starten av. Når en idé eller låt kommer til øvingslokalet blir den plukket fra hverandre og blir gjennomgått i kollektiv bearbeidelse.

Flere av låtene på skiva er ideer som er både 3 og 4 år gamle, og som etter hvert fikk den formen vi er fornøyde med. Arrangement av låtene har vi også brukt mye tid på, og denne gangen har vi nok vært mer eksperimentelle og tenkt mer dynamikk i arrangement og lydbilde. Noe som også har vært en faktor er hvor mange som har involvert, fra ideer til utprøving til innspilling. Tidligere medlemmer Christoffer Gaarder og Torkil Rødvand har bidratt tidlig i prosessen, og Bjarte Lund Rolland, kjent fra Kvelertak, var også inne i prosessen på 2 låter. Christoffer Gaarder laget en del på 2 av låtene før han valgte å forlate bandet. Videre bidro Torkil Rødvand med bassriff på We Failed This World. Dette har gitt gode perspektiver utenfra, som har bidratt til utforming og evaluering. Da vi, for 4. gang, tok kontakt med Marcus Forsgren og avtalte innspilling med han som produsent og tekniker, ble Marcus med på en øving og spilte med på låtene vi hadde valgt ut. Marcus har bidratt en god del på skiva, både når det gjelder arrangement og mindre detaljer, og med Marcus har vi fått den sounden vi har ønsket oss. Det er selvfølgelig en fordel at Marcus kjenner bandet godt, han fungerer som en konsulent for oss. George Tanderø har også gjort en herlig jobb med mastring, han fant virkelig det vi ba om i det han gjorde.

Lite av skiva ble til i studio når det kommer til låtene i en mer overordnet forstand, det var vel heller slik at i studio gikk vi gjennom en siste kritisk evaluering etter hvert som låtene ble bygget opp lag for lag. Alt overflødig ble skåret bort, for å få et renere og klarere lydbilde. Men, noen ideer dukket selvfølgelig opp, og under innspilling kommer gjerne de siste ideene til krydder og slikt. Det har vært en veldig fin tid i studio, og vi fikk mulighet til å utvide der det passet seg.»

Og hvordan jobbet dere med produsenten? Var han involvert i arrangering, låter, musikk? Eller var det stort sett lydbildet og hjelp til det tekniske som ble utført? Kom han med ideer, tips, eller var dere såpass sikre i deres sak at det stort sett var å spille inn og sette nivåene?

«Som nevnt ovenfor har Marcus hatt mye med innspillinga å gjøre. Han spiller også en av leadgitarene på Monsters On TV. Marcus hadde også med Knærten Simonsen under den første delen av innspillinga, som bidro mye til trommelyd og arrangering av rytmiske partier. Marcus har ikke gått inn og plukket det fra hverandre og deretter satt sitt preg på alt. Det er et samarbeid, og Marcus har latt vårt uttrykk og vår signatur få stå, stort sett.»

Stilen, hva vil dere selv kalle den? Det er egentlig ganske kløktig balansert synes jeg, i det å ivareta det høyoktan-coren dere har, og å være tilgjengelig for et bredere publikum enn nisjen.

«Takk for det! Unintended genius, haha. Vi kaller det vel enkelt nok hardcore, blandet med punk, selv om det vel er en god dose rock på skiva. Vi er kanskje ikke så opptatte av en label eller at det er en bestemt stil. Det virker litt pretensiøst kanskje, men vi spiller det vi liker og føler.

Når det er sagt er vi selvfølgelig påvirket av mye vi har hørt på opp gjennom årene, samtidig som vi forsøker å finne vår egen vri på det meste. På sett og vis har vi vel også oppdaget at man kan ta seg friheter, og tillate seg å være litt all over. Det er mye forskjellig på skiva, til og med innad i låtene. Den variasjonen setter vi pris på. På øvelser og under arbeidet har vi diskutert musikk fra Prince og pop til Deftones, Refused og JR Ewing, det har til og med vært innslag av svartmetall, for å få fram bredden i hva vi har vært innom av inspirasjon. Det er miksen av alt vi kanskje ender opp med, litt som et rhizom som knytter seg til uendelig med punkter, uten hierarki. Uansett, høyoktan-core var ikke så dumt!»

Andre norske band dere liker, kanskje som er litt i samme bås? 

«Kvelertak, Sibiir, Bokassa, Barren Womb, Wolves Like Us, Syndrom, Die A Legend, Desperado, Silence the Foe, Blood Command, Combos, Social Suicide, Silver, The Good The Bad And The Zugly, Jeroan Drive, Ondt Blod, Sigh & Explode, Blomst, Jack Dalton, Selfmindead, U-Foes, Of Grace And Hatred, Hot Nuns, Girl Army, The Nika Riots, Tirades, LÜT, Aiming for Enrike, Like Rats From A Sinking Ship, Jabba, Haust, ieatheartattacks, Next Life, Deathcrush, Exploding Head Syndrome, Man the Machetes, Johndoe, Kitfai, Naga Siren, Sectarian Love, Despereaux, Leprous, Mantric, Azusa, Brutal Kuk, Anti-Lam Front, Death By Unga Bunga, The Christians, Attan, Tape Trash, Turbonegro, Lâche, Insense, Beaten to Death, Lucky Malice, Göttemia, Kosmik Boogie Tribe, THe Mormones og Pirate Love.»

Haha, bra detaljert liste!!! 

Jeg hører jo en del referanser i musikken, og selv om jeg ikke er så voldsomt opptatt av det, er det ok med pekepinner for de som ikke har hørt og skal opplyses. Jeg plukket bittelitt Zep, noe Rage Against The Machine, litt Soundgarden, og en porsjon godt gammelt kraftfor. Tanker?

«RATM og Soundgarden, absolutt, haha! Zeppelin? Det kan hende, det er kanskje mer underbevisst. Ellers har vi mange gamle favoritter. Dette blir en salig blanding, men dette er også noe vi ikke er så bevisst, tror jeg. Man kan jo nevne
Frodus
,
Helmet
,
Refused
,
Selfmindead
,
ZAO
,
Converge
,
Sâver
, og ikke minst
Melvins
. Denne lista kunne bli tullete lang, ha-ha.»

Det å promotere en skive og ikke være i stand til å feste opplevelsen på en scene, turnere, hvordan er det for dere? Er det litt piffen ut av det hele? Eller fungerer dere bra med slik situasjonen er?

«Man tilpasser seg. Vi har en fantastisk promoansvarlig i bandet, Voldrønning, og det skal man ikke kimse av. Nettet og digitale løsninger er noe vi må utnytte, og det prøver vi på. Samtidig savner vi selvfølgelig å kunne spille live, og det er så klart noe av poenget med å spille musikk for oss, at vi kan spille konserter. Vi fikk én konsert på hjemmebane i fjor høst, på Revolver i Oslo. Det var utrolig artig, selv med stoler og bord og faste plasser. Vi får vel heller tenke at vi sparer opp energi. Det kan bli mange heftige hardcorekonserter den kommende tiden, som alle andre er vi også spillesugne!

Jeg elsker coveret på forrige skive, jeg ble ikke helt venner med dette nye ennå. Hvordan er storyen der? Hva fikk tegneren av innspill? Og Hva vil dere si med bildet kontra tittel? Er det en rød tråd?

«Ideen til tittelen fikk Myrvold like etter forrige skive. Det henspiller på en religiøs og mirakuløs hendelse i Portugal 13. oktober 1917, som involverer en profeti og jomfru Maria som skulle utøve mirakler. Coveret har selvfølgelig med solen, men ellers er det flere elementer fra sci-fi og litt det samme space adventure motivet som har vært med tidligere. Denne gangen skulle også bandet være med i form av avatarer, etter ide av Shelby Cinca fra Frodus, og det ble en slags space knights versjon.»

Bandet er, som band er etter innspilt skive, garantert happy med resultatet. Men samtidig er det mange band som er så tett med låtene over lang tid, lever med de i lang tid, og når skiva er ferdig er man litt lei. Er det slik med dere? Folk hører jo dette for første gang, musikerne har gått langt allerede.

«Vi er absolutt happy! Og stolte! Men nja, jo. Rett etter innspillinga var vi nok litt ferdige med låtene, men vi har jo ikke spilt dem nok live til at de blir kjedelige. Plata var ferdig i fjor på sensommeren, og vi har jo hørt på resultatet mange nok ganger, men så blir det jo pauser og man får det litt på avstand. Dessuten er man jo alltid spent når det kommer ut og folk får høre låtene. Så veldig distanserte er vi nok ikke, ikke ennå i alle fall.»

Favorittlåter på skiva? Jeg røper mine i anmeldelsen, som i skrivende stund ikke er ferdig ennå.

«Oi, ja. Da må vel nesten alle få svare for seg selv. Jeg kan i alle fall trekke fram Ride The Flashes som en favoritt. Intenst og variert. Og ellers står avslutningene på No more You og Idiot Task Force høyt i kurs. For min del, og dette er sikkert litt kjedelig, er det mer helheten av skiva som gleder mest. og for ikke å glemme overgangene og lydene fra verdensrommet!»

Bilde, fotograf: Jørn Veberg

Norge, hvordan er det å være et band i Norge? Er det nok medier, nok steder å spille, bra nok til at man kan gjøre nok? Eller må man utenlands for å sikre suksess? Og hva har dere gjort utenfor Norge i årene dere har holdt på?

«Det er vel lite å klage på når man spiller i band i Norge, rent generelt og objektivt. Det er mye som er på plass og mange muligheter, i hvert fall når man har muligheten til å stå for en del av det som skjer selv. På den andre siden er det ikke det største musikkmarkedet, og vi spiller vel heller ikke en type musikk som når ut til så mange heller. 

Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim og andre byer i Norge har helt klart både gode og dårlige sider når det gjelder musikkmiljø og spillesteder, men de er også relativt små byer og steder, alle sammen. Det er ikke noe å gå rundt og tenke på. Norsk rock, punk, hardcore og metal får aldri nok oppmerksomhet og tid i mediene, men det blir fort kjedelig om man skal gå rundt og klage over det. Selv om det ideelt sett skulle vært mer eksponering av denne typen musikk og band, så skal man ikke undervurdere og underminere det engasjementet, den innsatsen og den musikkgleden vi har her i landet.

Shevils har fått noe oppmerksomhet i utlandet, men har vel aldri hatt turnéer eller annet å vise til i den sammenheng. Det er så klart noe vi gjerne vil få til, så vi får bare se hva vi kan få ut av det vi holder på med nå. 

Jeg takker stort for at dere tok dere tid til å svare på spørsmålene mine, og ønsker dere alt bra! Med skiveslipp, konserter om det blir noe, og med veien mot suksess . Om du/dere har noe på tilføye, være det seg hat, ros, klapp på skulderen, noen som trenge rå takkes i forhold til skiva, linker, merch, hiv alt her: 

«Tusen takk, og selv takk! Det er stas å få være med, og å bli intervjua! Alt godt til deg også! Forhåpentligvis møtes vi på en konsert i løpet av året! Vi er vel verken de mest hatefulle eller amorøse av oss, men vi har mange å takke:

Marcus Forsgren, Chris Faccone, Shelby Cinca, George Tanderø, Knærten Simonsen, Christoffer Gaarder, Bjarte Lund Rolland, Torkil Rødvand, Andreas Engeseth, Jørn Veberg, Timo Sillankorva, Joffe Myrvold, Arnbjørn Joar Styrkor Marklund, Peter Rudolfsen og alle andre som har gjort Miracle Of The Sun mulig!

Ellers får vi si som Broken Social Scene: We hate haters!«

• Spotify
  
• Bandcamp
  
• Linktr.ee