Bandet kom med nytt album i dag, sjekk ut smakebiter her.
Dark Delirium «Fallen»
Selskap: Private
Release: 12.06.21
Et solid debutalbum fra Stavangerbandet.
Dette albumet er veldig bra! Stilen er melodiøs metal, med extrem vokal, levelig for de fleste, med bra lyd, tung og feit gitarlyd, gode rytmer, variert og spennende.
Men mest av alt er det låtene som fenger. Det er gjort fin plass til riffing, driv og ikke minst variasjon og krydder i form av rolige partier. Sjekk bare 02:41-ish inn i Tomb, og 04:20-ish på Mother Nature). Det låter rett og slett proft! Og selv om det mangler ørlite på at de ikke avslører at de er unge og er i startfasen, er det en skive som rett og slett framstår som moden og gjennomarbeidet.
Produksjonen er veldig bra, den gagner det tunge, melodiøse, og den har nivåer som lar låtene og bandet komme til sin rett. Det er ikke noe som går på bekostning av noe annet.
Intrikate trommer og riff, som på Dark Secrets, er veldig spennende. Den låta er konge! Og det er en blanding av melodiøs thrash her, med noe mer extremt ispedd. Måten vokalen varierer på er fet, med den hviskende biten.
Fallen er svinefet, der viser vokalisten virkelig at han kan skrike bra. Mulig det er bittelitt å gå på når han legger seg i den semimelodiøse avdelingen, som på innledningen på Rise Towards The Sun, men jevnt over er det mye bra som kommer ut fra kjeften på den karen. Dette er også den låten jeg likte minst, men det er peanuts når resten funker så bra. Enkel og bra solo forresten. Vokalen her, når den begynner å tøffe seg på refrenget, synes jeg ligner på Arch Enemy anno nå. Veldig bra der etter soloen, når refrenget kommer tilbake, der er det sykt fet vokale. Og på denne låten har de også benyttet denne hviskende vokalen, som ikke alle skjønner kan funke fett. Det burde flere prøve.
Ikke en sjanger jeg vanligvis henger så mye med, jeg har vel heller et forhold til mange av de banda som har inspirert til dette. Det de vokser bra på for meg, er denne evnen til å sy inn disse rolige, eller melodiøse, partiene i låtene, som en kontrast til det røffe. Og at de veksler på tempo, at ikke alle låtene ligger likt.
Rett og slett en skive som var lett å spille gjennom i de 7-8 gangen jeg har hatt med de. Intervju kommer selvsagt.
8/10
Tracklist: