Bilde, klassisk Trouble, fotograf: Ukjent. 

En av de virkelig store stemmene i hardrock og metal har forlatt oss.

Etter tapet av Bill, gitarist i Warlord, i mai i år, kjenner jeg det var på tide å skrive noen ord. Folk dør, det er naturlig, mange kjente dør og får meter på meter med meter av spalteplass, noen ikke. Eric er en av de hvor innsats og kraft gjennom årene garantert ikke vil gjenspeile det han fortjener av omtale.

Min reise med Trouble, og Eric, begynte i 87, når min bror kjøpte Run To The Light, en skive som fortsatt står som DEN jeg beholder om man skal sitte der med ett album som representant. Magisk og mørkt, sårt og depressivt, dypt og bare kjærlighet, den skiva er gull. 

Jeg blir sjelden starstruck, men jeg har tre episoder der jeg har følt dette på kroppen; når jeg møtte Raggen fra Equinox, Dio og Appice, og Eric. Turneen The Skull gjorde, bandet Eric frontet etter Trouble, turnerte i Norge, en liten turne, hvor jeg fikk med meg to spillejobber. Og de står som noe av det ypperste jeg har opplevd. I lille Kristiansand og i enda mindre Sandnes. 

Les anmeldelse av konsertene HER

.

Hva skal man si? Den vokalen, stemmen, som var så egenartet, som mange elsket eller hatet, men hvor man aldri sluttet å like om man ble forelsket. Jeg kan med trygghet si at Erics påvirkning i mitt liv som metalfan aldri ble svakere, forholdet holdt, via Trouble, The Skull og Blackfinger, flotte band alle sammen. 

Rest in peace Eric, verden blir jammen meg litt kjipere uten deg.