Bilde, fotograf: Katargyna Mala Photography

Man må av og til ut av huset, bort fra konserter, musikksamlinger, blader, og bare treffe folk på øving. Det er det ultimate for meg, som har spilt i band en tid, det å øve, møtes. Og når turen til lokalet jeg nå skal fortelle om ikke var mer enn 31.3 kilometer unna, er det ikke mye å klage på. Bandet jeg skulle plage var Metallikara, et tributeband med fokus på? Ganske opplagt vil jeg tro. 

Kvartetten blåste gjennom noen låter, og det var godt med energi, og framført med en ungdommelig entusiasme. Låtene lå gjerne litt på hugget, men jeg ser for meg at Metallica selv ikke ville ha klagd da de også er superhappy med å tråkke på når det skal spres energi. 

Vokalist Ronny har nylig overtatt mikrofonen, og av de som utgjør kvartetten, var det vel han jeg sist hadde gjettet på ville meldt seg til tjeneste når den tidligere sangeren ga seg. «Hæ, skal du synge?» falt det ut av Robert, bassist, når han skjønte tegninga på en øving.

Foranledningen til at trommeslager John Helge sier «…ikke hør på Robert!!», baserer seg på at bassisten sa at bandet jo er «…såpass useriøse at det ikke var så lett å få noen til å synge.» Litt sannhet er det nok i dette, da det kun er et hobbyband, og at alle enten har jobb(er) og familie å stelle med, men de tar allikevel dette såpass seriøst at jeg nok holder en knapp på John Helge her.

Trommeslageren følger opp og forteller at Ronny dro med seg en perm på en øving, og trodde det var snakk om koring. «Var det noe du hadde tenkt på lenge» var mitt spørsmål til Ronny, som svarer enkelt og greit, «… egentlig ikke.» Og overraskelsen var på godsiden når det viser seg at det fungerer, og det bra – som Ronny modererer til «…forsåvidt gjør det jo det. Og det er jo greit nok til dette bruket.» Han er enig i at vokalen i eldre Metallica jo er en form for snakkesynging, ikke så melodisk, hvorpå Ronny korrekt påpeker at James også begynte litt på sammen måten, at noen måtte synge, og det ble han. Metallikara kopierer altså ikke bare låtene :).

Robert understreker at de aldri har blitt lei av å spille Metallicalåtene; «…vi har spilt mange av de så mange ganger, og ikke blitt lei, det sier en hel del.» Og hvorpå jeg påpeker, «…tenk dere hvor mange ganger Metallica selv har spilt disse!!??». Fyttikatta.

Bredden er bra, men det er sentrert rundt de tidligere utgivelsene. I stor grad Master Of Puppets og Metallica, mens det er kutt fra Kill’em All, Justice og Ride på plass på menyen. Hvorvidt de drar inn noe av det senere fikk jeg ikke så mye svar på, men jeg mener det ble nevnt at en nyere låt var å finne på oversikten over det de har gjort, eller gjør. 

Bandet har spilt noen giger, i hovedsak lokalt, men de har også våget seg inn i østre Agder, til Froland, der de nylig spilte på en polsk festival. Slå den :). Medlemmene kunne ikke rose Watha-festivalen nok, og oppfordrer alle til å sjekke det ut. Inntektene går til gode formål i Polen.

Gjengen er selvsagt hypp på å spille litt, og om du vil ha et band som banker ut Metallicalåter med nevnte ungdommelige iver, og hvor alle har såpass med årringer at de har fulgt bandet lenge, hvorfor ikke? Jeg må jo avsløre at jeg har kjent og kjent til denne gjengen i mange år, et par i over 30. At dette er et vennskap mellom de fire som spinner rundt så mange tiår, er det ingen tvil om. «Det er ingen tvil om at dette er en mannlig syklubb» kom det fra meg, og de er enige. Men som nevnt tidligere, samtidig tar de dette seriøst nok til at det ikke bare er vas og sosiale sammenkomster. Når man ser soloene gjengis og riffene banker av gårde, er det med en genuin holdning og ild i blikket.

Det ble snakk om det å mulig spille inn låter i et studio, for å ha til promotering og for å se hva de tilbyr. Gitarist Ronny Linde er nøktern og innser jo at det er litt press på å spille inn, forventninger etc. Men han er med på tanken om å spille inn live – for å gjengi det de jo skal levere og hva de kan. Og de har kontakter som står klare om de ønsker å gjennomføre dette aspektet. Audun Grønnestad på lyd (studiomusiker, produsent) og Odd Ivar Aurebekk på lys, begge er viktige brikker som stiller når de kan for å hjelpe kvartetten.

Sånn, Skarpengland, Øvrebø, Vennesla Kommune, vi snakker et sentrum som nesten ikke fortjener tittelen sentrum, men som samtidig tilbyr noe man slipper i byer; stress. Lokalet var knall, og i samme bygning var det også en enorm hall med utrolig takhøyde, og når jeg ble vist rundt, lekte man jo med ideer på hva som kunne skje innenfor veggene og blikkplatene. Dog, byggeplaner i uviss framtid gjør at det nok ikke blir mulig å leve ut ønsker og tanker på en langsiktig basis. Synd. 

Og at det vanker litt naboklager underveis i øvingskveldene tror jeg bare er fjær i hatten. I dag er jo alle med på tvers av generasjoner, men før var metal noe som bare vi likte, som ikke var blitt allemannseie eller noe man tok med unger og familier på. I seg selv bra, men allikevel, det er litt kult å oppleve at naboer hytter med never og sier «…den musikken dere spiller, den er ikke særlig bra!».

Og at jeg ikke langt fra øvingslokalet her overvar flere øvinger med vokalist og gitarist Ronnys band Braindead rundt 90ish, sier sitt. Så vi har en grei historie sammen. Metallikara har forresten oppstart i 2017, hvor et par av medlemmene ikke hadde spilt på en del år. De andre her og der. Midtlivskrise? Mulig, men det er naturlig at mange finner tilbake når ungene vokser til og man ikke er en av de som gjenglemmer elsken til metal og hardrock i ungdomsårene.

Samtalen er rett og slett så bred og avsporende, hvor vi er innom så mye knalle greier, at det meste av tiden ble litt utenfor fokuset på Metallikara. Det er i seg selv et flott kompliment, at praten er ledig, temaene mange, og at man kan slippe unna det man fyller hverdagen med, og bare være 15 igjen. 

Har du planer om fest på lokalet, har en scene, trenger et band som drar noen fyrige låter med glimt i øyet, hvorfor ikke sjekke ut Metallikara?