Alle bilder, fotograf: Lise Mari Bynes - tusen takk for lånet!!!

Da var man igjen, som ikke betyr at jeg befinner meg i byens storstue veldig ofte, på plass i Kilden i Kristiansand. Sist var vel når Dream Theater besøkte Sørlandets hovedstad tilbake i 2017. Før det var det Green Carnation på sin Light Of Day-tur på tampen av 2016. Det er garantert rart for både meg og de ansatte å møtes litt på tvers av hva man er vant til. Publikum i kveld bestod av en salig blanding av rockere, finfolk, lokale støttespillere og noe midt i mellom, felles for alle er at de enten liker Green Carnation eller har vokst opp med bandet og dets medlemmer. 

Jeg har opplevd bandet i alle varianter, fra death metal i 91 til debuten, der besetningen var helt annerledes, og fram til i dag. Faktisk var lineup-en som stod på scenen i kveld uten et eneste medlem fra den første skiva eller den originale versjonen. 

Joda, man fikk med seg bandets debut på denne akustiske turneen, i Vennesla, et tettsted rett utenfor Kristiansand, og hjembyen for flere av medlemmene. Der fikk vi smake på et hakket mer nedstrippet band, uten strykere og denne storslagne følelsen man får i Kilden og dens kulturelle arkitektur (ikke spør :)). Men Vennesla har også et relativt nytt kulturhus, som også er storslagent, og faktisk var konserten der hakket kvassere grunnet litt mer trøkk i lyden. 

I Kilden er lyden svinebra, men jeg har nevnt det før, på begge de nevnte konsertene, det er flott og bra lyd, men det er litt manko når det gjelder trøkk i mellomgulvet. Opplevelsene på disse to arrangementene var altså ganske forskjellige, men konseptet var det samme. Slikt elsker jeg, å kunne sammenligne.

Det Kilden hadde å vise til var Kristiansand Strykekvartett, der spesielt cellofrøkna utgjorde en stor forskjell med de dype tonene og kompromissløse tilstedeværelse. Kvartetten åpnet med en intro sammen med Kenneth Silden, Green Carnations jazzy tangenttrykker, før bandet slentret elegant inn på scenen og fyrte av Sweet Leaf, som er en av mine favoritter når det gjelder gjengens akustiske eskapader. 

Det kan fort bli kjedelig for meg, jeg er for eksempel ikke veldig glad i når det blir for enkelt og nakent, og der folk virkelig ser ut til å elske The Burden Is Mine, velger jeg mye heller sangene der de leker seg mer med dynamikk og trøkk. Som seg hør og bør fra en aldrende metalsjel. 

9-29-045 fungerer bra, med en fantastisk slidesolo fra Trond Breen (kjent for sitt idiotiske musikalske nivå i James Band), vi hører også en altfor kort inntreden fra ham og sliden i Lullaby In Winter. Lullaby var forresten utrolig bra denne kvelden, her får vi også den ene gangen Kjetil løfter stemmen og viser pondus, virkelig tøft! I denne drar Michael fram denne merkelige gitaren, med en utrolig klang, og leker seg sammen med Trond og sliden. Michael spiller med en innlevelse som nesten får det til å se ut som en lett parkinsondiagnose. Fyren er en perle i det han gjør, og hans søken i verdensmusikken har tilført både teknikker og melodier man ikke nødvendigvis ser og hører så mye på våre breddegrader.

Coverversjonene smetter litt over huet på meg. Six Ribbons vokste jeg opp med, har faktisk lp-en fortsatt, men denne kvelden synes jeg den manglet litt av den nerven de har klart å fange ved et par tidligere anledninger. Time In A Bottle er for meg helt uinteressant som sang, de hjalp litt med stryk kontra Vennesla, men bortsett fra en fet solo, framstår den rett og slett som en sofakroklåt. Og der er jeg ikke personlig. Men Green Carnation har blitt voksne, og drar gjerne inn i denne singer-/songwriter-/visesangverdenen. Vakker, vent og… ikke mer enn det for meg. 

Stein Roger sang bedre i Kilden enn i Vennesla, uten at du skal legge mer i det enn at det var bedre i Kilden. Det kunne virke som om konsertene de har gjennomført siden de startet disse spillejobbene har gjort de trygge og innspilte. Michaels sololåt, som blir å finne i butikkene neste år, var ok, men manglet litt av den frekkheten han framviste i Vennesla. Og den føltes kortere i kveld, sangen altså.

En ting jeg virkelig savnet, helt ærlig, var Kenneth Sildens blokkfløytespill i Six Ribbons, hehe. Nå ble det hele gjennomført på synth, men det å høre og se opptredenen sist var bare superherlig.

Inklusjonen av Theremin har vært en vinner siden den første Under The Dam, og det er ikke fritt for at det nok er høydepunktet for mange. I kveld spilte Michael annerledes enn sist, og på Under The Dam, som jo er bra, variasjon liker vi. Om du ikke vet hva dette er, sjekk mot slutten av Maybe fra demningkonserten HER (02:40).

Utover at jeg personlig favoriserer fuzzversjonen av Green Carnation, som virkelig var bad ass i 2017 (der jeg blant annet anmeldte bandet slik: «Konserten her på Karmøygeddon var nær plettfri, og jeg snakket med mange som var i lett sjokktilstand etterpå.«), er det å oppleve en slik aften med venner, kjente, god lyd, sykt bra lys, i seg selv en spektakulær happening. Tusen takk for at jeg fikk komme, og så ønsker vi bandet lykke til med videre arbeid med de akustiske låtene, og forhåpentligvis gigs der Jonathan får spille litt mer enn dette. Jeg vil bokstavelig slå et slag for den karen, trommeslager Jonathan kunne mer enn gjerne spilt på mye mer enn det han gjør. Det skader aldri å ha en liten eller stor beat på slikt.