Bilde, Alter Bridge

Alter Bridge, Mammoth Wvh og Halestorm spilte i Oslo på Sentrum Scene for en uke siden, der var fotograf Boris og skribent Anniken Oline. Bilder av Mammoth foreligger ikke i skrivende stund. 

Det er en fuktig lørdagskveld i hovedstaden og folk står i kø allerede en god stund før dørene åpner for kveldens festligheter. Køen trekker seg fra dørene og over hele plassen mot Oslo Street Food, der de fleste mest sannsynligvis hadde startet kvelden. Ved åpning så man at køen sakte men sikkert minket, og vel inne møter man småklynger med folk som diskuterer seg imellom hvilke band og sanger de så mest fram til å kunne høre i kveld. 

Vanligvis er jeg typen som gjerne står nede på gulvet og så langt frem som mulig, men jeg valgte å følge folket opp på balkongen og stå helt bakerst, øverst med en utsikt og oversikt over alt. Nede ved piten har folk allerede samlet seg tett sammen for å vente på at kveldens første band kommer på. Jeg har kun kjennskap til Halestorm og Alter Bridge.

Mammoth Wvh

Første band ut er det amerikanske rockbandet Mammoth Wvh, med Wolfgang Van Halen på vokal. Han startet Mammoth som et soloband.

Bandet entrer scenen og starter med Mammoth som første sang ut, med en lengre intro som fanger blikket og oppmerksomheten til kveldens publikum. Wolfgangs vokal er ren, behagelig og god å høre på. En stemme som er en blanding mellom norske El Caco og amerikanske Tool. Mammoth er en funky sang som får det til å rykke litt i rockefoten mens man nyter lysshowet i fra oven.

Wolfgang har gjort sin research og har lært seg å takke på norsk, noe folket liker. Mr. Ed er neste sang ut, og det ble trampeklapp med en gang sangen startet, og likheten mellom Wolfgang og Anders som synger i El Caco kommer enda bedre fram. Hvis man setter på noen av de tidligere sangene til El Caco, kan man høre likhetene. Dette fenger min oppmerksomhet, og jeg ønsker å høre mer fra Mammoth Wvh. 

Bandet har aldri spilt i Europa før denne turneen, og Norge var bandets fjerde stopp. De hopper videre på Ephiphany, en noe roligere sang med klar fokus på vokalen. Gode og behagelige backingvokaler gjør at Epiphany smører sjelen med mild balsam, og man nynner med videre. Think It Over, kveldens fjerde sang, og Wolfgangs fars favorittlåt, er en roligere låt som får publikum til å danse litt med hoftene og dingle med hodet i takt med sangen. 

De roer det ned litt med låten Distance, og med mindre bass som dirrer i bakhodet får man mer inntrykk av hvor behagelig bandets forskjellige vokaler passer sammen. De er heklet sammen på en broderlig måte, som gjør at man føler på bandets connection seg imellom mens de spiller. Midt i låten smeller de til med en ilende gitarsolo i det høyeste notene, og man kan nesten kjenne krampen tar på i håndleddet, kanskje mest for oss som aldri har spilt gitar før. You’re To Blame får nøtten i skallen til å gå på høygir for å finne ut hvilken stil den minner om. Sangen treffer nysgjerrigheten hardt, og jeg soner litt ut for å finne svaret på mitt spørsmål; hvem andre spiller litt i denne sjangeren? Svaret er: Foo Fighters. Det er oppbyggingen av sangen, teksten og melodien i sangen som roper Foo Fighters. 

I klappetakt avslutter Mammoth showet med sangen Don’t Back Down, som røsker tak i deg og får deg til å slenge med nakken i takt med bassen og klappingen. Stilen på sangen er noe jeg føler har tilhørighet til Guitar Hero, fristelsen for å spille det økte veldig. Publikum er i fyr og flamme, og lar seg ikke stoppe fra å digge musikken som klanger igjennom rommet. 

Full applaus ljomer igjennom Sentrum Scene da Mammoth takker for seg, og takker for godt oppmøte for deres første gang i Norge. Alt i alt et meget imponerende band som de aller fleste vil like, og jeg har selvfølgelig lagt de til på mine spillelister. 

I pausen flytter maurtuen på seg for å finne pausesanksjoner mens de klargjør til kveldens andre akt. Underveis i pausen kommer man i snakk med andre fans som stiller spørsmålet: «Hva har du av forventning til Halestorm?» Noe som er et godt spørsmål, for sist jeg så Halestorm var på Copenhell 2019, på den mindre av de to hovedscenene. Lyden fra hovedscenen var for høy, og vinden gikk samme vei, så Halestorm ble overdøvet av de andre, og jeg fikk ikke noe særlig inntrykk av den konserten. Så jeg var skuffet over det. 

Bilde, Halestorm

Halestorm

Mens samtalen pågår kommer det et helvetes smell fra scenen, hvor jeg nærmest holdt på å smekke til nabodamen ved siden av meg. Jeg vender oppmerksomheten mot scenen, og det står Halestorm, og vokalist Lzzy Hale skriker fra seg: «Back from the dead!» Kveldens første låt fyrer av. Lysshowet flyter over publikumshavet som blir tettere og tettere nå som de har startet. Det er full applaus, og energien er til å ta og føle på.

Å starte med
Back From The Dead
er et godt valg, et valg som virkelig fanger oppmerksomheten til alle sammen. De spør om vi er klare til å fortsette, men jeg vet ikke om jeg har klart å få pusten tilbake enda etter det trøkket i starten.

De spinner videre til kveldens andre låt, en låt som jeg husker jeg har sunget masse til flere år tilbake i tid, med attityde som en 16-åring med moppelappen. De smeller til med Love Bites So Do I, og ståpelsen kom like kjapt som låtene. Folk synger med for full hals, og jeg blir mer og mer imponert over kraften i stemmen til Lzzy. Bandets scenefremtreden er imponerende bra, det er ikke rart at folk elsker de!

Wicked Way treffer like hardt som de andre sangene, med en attityde og fremførelse som gir gjentatte bølger av gåsehud. Lzzys vokal har alltid vært fascinerende å høre på, da det ikke er så vanlig med kvinner som synger så kraftig som henne.

I Get Off starter roligere enn hva de andre sangene har gjort, noe som gjør at man får pusten tilbake mellom slagene. Underveis i denne konserten overhører jeg kommentarer rundt meg med hvor imponert folk er, og jeg stiller meg stolt sammen med de. Som nevnt har jeg ikke vært imponert over tidligere konserter med Halestorm, men dette tar kaken. Du føler hvert ord som kommer fram, en powerstemme som smeller veggimellom, og en framførelse som får deg til å følge med på hvert medlem i bandet. Kanskje oftere på trommisen Arejay Hale, Lzzys bror, som slår fra seg med det neongulegrønne håret sitt.

Psycho Crazy er også en roligere låt, som gjør at folk som har sitteplasser nå står opp og danser og synger med.

Før de fortsetter videre på I Am The Fire, får bandet alle i publikum til å setter på blitslyset på sine mobiltelfoner, som ender opp med at de lyser opp hele Sentrum Scene, noe jeg har sett på større konsertplasser som Spektrum og Telenor Arena, men det har ikke hatt samme effekten som det hadde nå.  Det er ren og klar allsang fra publikum når låten starter. Arejay fortsetter med en trommesolo etter sangen, og når folk tror han er ferdig, får han publikum til å be om mer. Han drar folket med på rytmene, og folk danser i takt. Mot slutten deler han ut oversized trommestikker som en avslutning på soloen.

I Miss The Misery er neste låt ut, og publikum synger med fra start til slutt, selv med de ekstra melodidelene som gjør at sangen blir mye lenger enn hva den egentlig er. Publikum synger og hermer etter det Lzzy sier. Og med denne sangen får hun vist hvor utholden hun kan være i sine kraftige og råe toner. 

Kveldens nest siste låt kommer fra årets album, som de vanligvis ikke pleier å spille på konserten, men de ønsket å vise den fram til oss. Brightside er en bra sang, med mye gode vokal, men den falt litt flatere i sammenligning med resten av låtene så langt. De avslutter med The Steeple, som er den perfekte avslutning på en Halestormskonsert. Man ønsker bare å henge med helt til de avslutter og takker for seg. Man føler at man har sunget med og brukt opp energien, og med det kan man endelig kan trekke pusten skikkelig før det gjøres klart for kveldens siste show.

Bilde over: Halestorm

Alter Bridge

Etter vel brukte pustepauser starter Alter Bridge med en lengre intro på låten ‘Silver Tongue’, og folket retter oppmerksomheten mot scenen, mot kveldens siste band. Man merker seg at publikummet har endret seg litt. Mer av de voksne publikummerne stepper stolt frem for å hylle kveldens hovedattraksjon. ‘Silver Tongue’
svinger seg godt rundt i rommet, og fanger folk til nakkeslenging og smådansing her og der.

Alter Bridge holder kortere pauser mellom låtene enn foregående band, og de hopper videre til Addicted To Pain, som får det til å rykke litt i kroppen og å ønske å svinge seg med resten av gjengen. Men det er noe som gjør at jeg ikke slipper meg helt løs, ikke på samme måte som med Mammoth eller Halestorm. 

De fortsetter videre med Before Tomorrow Comes, This Is War og Broken Wings, hvor to av de er noe roligere enn hva som tidligere ble spilt. Vokalist Myles Kennedy har en stemme som skiller seg ut blant mange artister, men er alltid en stemme man husker. Den er kraftig, ren og sjelevennlig å høre på, men noe av instrumentene tok dessverre litt over og Myles forsvant av og til inn i lydmengdene. 

De kjører igjennom Isolation, Wouldnt You Rather, Waters Rising, Sin After Sin og Metalingus, med noe roligere tempo. Dette gjorde godt for sjelen, men det ble også en smule kjedelig etter å ha blitt smekket i trynet av Halestorm.

Kveldens Alter Bridge-høydepunkt ble for meg når de roet helt ned, og valgte å fremføre låten In Loving Memory akustisk, noe som i utgangspunktet er en nydelig sang som virkelig treffer følelsen dine. Uansett hvor tøff og barsk man er, treffer den en sweetspot. Men det var noe eget å høre den akustisk og live. Folk holdt rundt hverandre, sang med og svaiet til sangen. 

Blackbird hadde jeg sett fram til å høre, en sang jeg har snakket mye om opp igjennom årene, og hvor jeg har skrytt mye av Kennedys range på toner og hvor lenge han holder de mens han synger. Dette var altså noe jeg virkelig hadde gledet meg til, men jeg må si at skuffelsen kom litt snikende da de lange tonene dessverre ikke ble så lange, og sangen virket mye kortere enn det den er. 

Bilde: Alter Bridge

De går videre til Rise Today, som er en god overgang til det jeg føler er kveldens høydepunkt, og som rocker det hele mer opp.  

Cry Of Achilles trøkket godt som en flott avslutning på en bra kveld, og sangen framkaller en aldri så liten ny runde med gåsehud. Stemmen til Myles kommer mer fram igjen, og det er et lite plaster på såret for Blackbird.

For meg ble Cry of Achilles kveldens siste låt, før jeg vendte snuten mot Oslos midtkjerne. 

Alt i alt en meget vellykket kveld, Mammoth Wvh imponerte veldig med sin klassiske rock og fengende melodier, disse skal jeg høre mer på. Kveldens favoritt for meg ble Halestorm. De tok hjertet mitt med storm, og oppgraderte virkelig mine tidligere konserter med de. Bandet ga alt, og ville ikke gi slipp på kraften de satt på. 10 av 10! 

Alter Bridge leverte en veldig bra konsert totalt sett, men de ble nok overskygget av Halestorm. Etter å ha blitt bitchslappet av Halestorm hele konserten, ble Alter Bridge noe for rolig og labert sammenlignet. De er kjempeflinke, og Myles Kennedy er en rå vokalist, men i kveld ble de litt rævkjørt av Halestorm. 

Jeg gleder meg til neste gang disse bandene kommer tilbake til Norge. 

Tekst: Anniken Oline G. Brandal

Bilde: Alter Bridge