Bilde: Ruun

Alle bilder knipset av Svein Frydnes@Festivalguiden, en kar man er takknemlig for er en del av scenen. For et engasjement og stamina!

To vidt forskjellige band, samme hovedsjanger, og for å gjøre det lettere for alle sammen, samme vokalist. 

Joda, kvelden ble bra, veldig bra faktisk. Opplevelsen av å bli imponert over riff og løsninger til Ruun, til å spontant le og riste å hodet når Celestial Scourge feide gulvet med den heseblesende tekniske deathmetallen, det gjorde kvelden komplett. For det å se to eller flere band på en og samme gig som er helt like gir meg … lite.

Grusom Booking, et nytt foretak bestående av lokale aktører, har etablert seg på Vaktbua, og her viste det seg at denne kombinasjon av ildsjeler og spennende band på en intim scene virkelig fungerte. Jeg stod litt i bakkant, og oppe på en benk for å se. Lyden var bra, men den er jo flere hakk tøffere foran scenen, men der er det også høyt vanligvis, uansett et sted jeg ikke kom meg inn siden det var utsolgt og pakket i lokalet. Tusen takk for at jeg fikk komme Jesper og Caroline Grusom!

Personlig traff jo Ruun best, de har en utrolig bra variasjon med stemninger, oldschool deathmetal og gitarriff og toner som kan minne om barndommen og voksenlivets helter, Voivod. En variasjon av gamle Death og stikk av Autopsy kanskje? Og en moderne litt ung touch? Samlet var det ihvertfall veldig tøffe, og musikken er noe jeg synes var spennende hele veien. Et par av de siste låtene hang seg på som favoritter, der de tynget seg litt og hadde en del uventende løsninger. Mest deathmetal med et gammelskoleteppe over seg, men også en god del avangardisk og progressivt i valget av mye.

Bilde, Ruun

Celestial Scourge ble mer en absurd opplevelse, der man ristet oppgitt på hodet fordi medlemmene er så flinke og kjører på i den grad at det ble extremsport. Dette er et superband, sammensatt av kjente ansikter for min del. Det går så inn i gamperæva kjapt unna tidvis at det blir det motsatte som blir variasjon. Haha, tenk deg det. Det er som å spise lørdagsgodt hver dag og en skive med brunost på lørdag kveld. Helt utrolig.

Jeg har jo hatt flere band jeg har likt innen teknisk og ekstrem metal i årenes løp, men jeg følger lite med i dag. Og det jeg hørte før og som jeg trodde gikk kjapt, det er jo nesten for streit å regne etter denne kvelden. Man kan ikke trekke fram noen heller, for alle er så hinsides flinke. Det er gøy å se undergrunnen i Norge fostre musikere med et så høyt nivå. Foruten Eirik, som altså er vokalist i begge banda, finner vi gitaristene Sindre (Deception, Blood Red Throne m.fl), Hans Jakob fra Deception, som begge jobber utrolig heavy, man må nesten lure på hvordan hjernene fungerer å gjengen. Det føles som om å se på folk som spiller Tetris, der jeg falle av etter kort tid når det er på halvbrisen sjiraff, kjører de på med full gnu på toppfarten. Hvor mange strenger hadde du Sindre? De kjemper kampen sammen med en flott rytmeseksjon i Kristoffer (live Blood Red Throne ved anledninger, Son Of A Shotgun, You Suffer, Glimt m.fl) og Stian fra Blood Red Throne (m.fl). Det skal sies at det visuelle aspektet med å følge rytmeseksjonen er formidabelt, for Kristoffer er blant toppene i sin klasse, superkjapp teknisk tromming, og Stians basspill er type utrolig teknisk og detaljert, pakket i en attityde som minner om slik Cliff Burton og Butler i Sabbath angrep strengene.

Bilde: Celestial Scourge

Jeg snakket med Sindre i etterkant, og misforstod litt. For jeg spøkte litt rundt farten, og trodde han sa at de ville opp i tempo og måtte få Kristoffer til å spille enda fortere. Men, «…det er motsatt! Det er han som vil og kan spille fortere, og vi må jo jobbe hardt for å henge på han NÅ!». Og med gimmicken til Kristoffer i å stille med kjappe solbriller i starten av konserten, og med kledelig hockeysveis, tenker jeg -  techdeaths Joe Exotic? 

Det gikk fra odde takter til kaskader av skarptrommeslag, som kledelig her i Kristiansand vil plassere bandet i sjangeren Superspeed, til tunge grooves og breakdowns. Og man så jo endringen i publikum når disse groovy greiene ankom, for hva skal man gjøre når det går så fort at før du rekker å finne en bevegelse, er det over? Eller at det bare blir så fort at man like godt kan stå stille?

For meg ble det ikke låter jeg ble kjent med, det var mer en helhetlig underholdende setting der det sluttet altfor tidlig. Jeg var klar for et par til jeg, men samtidig er det greit å ikke slå folk så hardt over tid, da blir man bare nummen. 

Kvelden, anmeldelsen og mye mer er dedikert til Stian, som mange husker kjempet mot kreften og vant. Det er HELT UTROLIG fett å se hvordan man kan komme tilbake etter en slik kamp og stå der og blåse huet av alle på et internasjonalt nivå!!!

Bilde: Celestial Scourge