Fra Kiss og Judas Priest ble det Metallica som fikk æren av å få en gjennomgang her.

Yngve: «De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden, jeg er her for å gjøre det jeg gjorde med Kiss- og Judas Priest-skivene: prøve å høre gjennom og se hva de gir meg i dag, om det samme følelsesspekteret vekkes like sterkt, eller om noe har blitt utvasket og blekt i løpet av godt over 40 årene jeg har fulgt med gjengen. Som et utgangspunkt har jeg tre überfavoritter, de tre første.

Som sparringspartner (beklager sportsreferanse) har jeg fått med meg Per Ståle fra Tordentale, som skal komme med sine tanker og betraktninger av skivene. Han er flink til å være ærlig, å klare å høre svakheter og styrker i band han liker godt. Det er det denne artikkelserien handler om, det å skrelle av det oppleste og vedtatte, og se om det er en sannhet også i dag.

Tordentale, en dannelsesreise gjennom kunst, kultur og heavy metal

Per Ståle drifter og driver podcasten Tordentale, du kan sjekke ut den HER. Der er det episoder dedikert til Manowar, Metallica, Pantera, Wasp, og mye annet rart, også filmer og diverse. Jeg har hatt og har mye glede av denne casten, og mye av det Per Ståle forteller og tar for seg, er veldig innsiktsfullt og får meg til å tenke, og jeg lærer en del nytt.«

«Tordentale er en podkast om kunst, kultur og heavy metal, men hovedsakelig heavy metal. Jeg startet under pandemien, og opprinnelig var målet å bruke 50% av episodene til å utfordre egne fordommer med nye inntrykk innenfor musikk, film og litteratur. Det gikk så som så, og etter hvert har det mutert til å bli en slags samtaleterapimonolog og radikaliseringskanal om ting jeg elsker eller tenker (for) mye på angående hardrock og metal. Og Manowar. Mye, mye, Manowar.»

Per Ståle: «Som vi kommer til å bli smertelig klar over etter hvert, så er jeg noen år yngre enn Yngve, så jeg hørte ikke Kill’em All da den kom ut. Heller ikke ti år etter for den saks skyld, siden jeg på den tiden var travelt opptatt med å dytte legoklosser opp i nesa (det gjør jeg fortsatt 🙂 Yj). Nå skal det sies at jeg likevel ble tidlig eksponert for Metallica i den ledige tiden jeg hadde mellom legorelaterte legebesøk og smakstesting av potteplantejord. Noen av mine tidligste musikkminner stammer fra Broder’n og vennenes dyrking av Live Shit-boksen i kjellerstua, noe som satte tonen for minst et tiår med skamløs Metallica-apologetisme da stemmen sprakk og hormonene kom på besøk.

Jeg har noen überfavoritter, men siden jeg jobber deltid som kranglefant, oppvigler og bråkmaker er det vanskelig å spikre fast hvilke som troner øverst. Mitt første egenkjøpte Metallica-album var Load, og selv om jeg aldri i mine villeste fantasier vil påstå at det er noe skjult mesterverk, så har det nok farget hvordan jeg ser på Metallica som band og prosjekt. Om du retter en hagle mot hamsteren min og tvinger meg vil jeg kanskje lande på …And Justice For All som alle tiders favoritt og Master of Puppets på en god andreplass. Ellers er katalogen frem til 1999 såpass integrert i ryggmargen at det blir vanskelig å prioritere.

Når det er sagt står Kill’em All skyhøyt for meg uansett hvor Rolling Stones-aktig og gedigent bandet har blitt i senere tid. Jeg vokste opp i skyggen av Metallicas famøse hostile takeover av det lille som var igjen av metal og rock på 90-tallet, med alt det medførte av puter under armene og softere lyd. Så da jeg omsider fikk gravd meg langt nok bakover i katalogen (og nedover i kjettinglommeboka) til å plukke opp plata fysisk, føltes det som å snuble over et hittil udokumentert dinosaurskjellett med djevelhorn og bazooka-armer.

La gå, James synger som om noen kniper ham i pungen. OK, så har de tjuvlånt store mengder inspirasjon fra både den ene og den andre storheten. Ja vel, låtene er mer standard metal i tekst og tone enn det de senere skulle levere, men det gjør da absolutt ingen ting!  Å oppdage denne versjonen av Metallica var som å stirre inn i en parallell virkelighet der alt var mulig, og energien, visjonen og stilen som skriker ANGRIP! var hypnotisk.

Nå er jeg eldre og mett av mye, så den intense dyrkingen av bandet har avtatt. Jeg har glemt mer om Metallica enn mange husker om sin egen mor, og det er en stund siden jeg har viet 100% av kvelden til å nyte et Lars-rytmisk album fra start til slutt, så nå får vi se hvor kua kalver i kveld. (Er dette et vanlig norsk munnhell eller noe jeg fant på i farten? Bevis det!)

Jeg har denne på både CD og vinyl, men av praktiske årsaker benyttes det Spotify i denne omgangen. Jajaja lydkvalitet og mammon og alt det der, men vi har da alle hørt denne plata på alt fra kassett til mp3 og gamle suppebokser koblet til bilbatterier, så jeg tror at opplevelsen blir noenlunde genuin her også. Pluss at det irriterer Yngve.»

Kill’em All (1983)

Hit the Lights

«Er dette en av tidenes kuleste albumstart fra en gjeng kvisete spradebasser? Godt mulig! Riffet snapper oss opp momentant og Priest-heten i bakgrunnen er til å ta og føle på. Verselinjen No Life ‘til Leather er og blir den mest priestete Priest-tittelen Priest aldri brukte. Det er lett å glemme hvor bra håndverk Metallica leverte allerede fra starten av og dette er et kroneksempel på det. De små bridgene med breakdowns mellom slagene flyter som smør på en varm Rambo-kniv og Mustaines solo tolkes knirkefritt av Kirk uten at man noen gang får inntrykk av at det er noen motsetning mellom de to gitaristene. Knallsterk åpning. Next!»

The Four Horsemen

«Det finnes sosiale kasuser som hevder at denne versjonen av The Mechanix er underlegen Megadeths. Dette er folk du godt kan sende en bekymringsmelding til politiet om. Forskjellene mellom Metallica, Megadeth, James og Dave er mange, men her kan vi høre hvordan James/Lars-teamet sin teft for hooks og groove tilhører en helt annen verktøyklasse (ikke skriveleif). Er denne mer kommers? Kanskje, men den er også sjukt mye kulere, så hvem bryr seg? Det er en beinhard andrelåt som bygger og snor seg med vilje og mot. Basstonen på Kill’em All er forresten en av de tøffeste fra denne årgangen og står seg bra i kontrast med James’ berømte riffarm. Vi får en forsmak på Burtons solo-aspirasjoner i bridgen og det lukter både rock og jamaikansk askebeger her.

Dette er for øvrig en av de få klassiske metal-låtene Metallica noensinne gjorde, med fantasyelementer i teksten og andre stereotypier, og jeg tar meg igjen i å drømme meg vekk til et land der Metallica slapp fjorten album i denne stilen. Ahhhhhhhh.»

Motorbreath

«Hmmm. Hvor har James funnet denne tittelen mon tro? Dette var tidligere en av mine «obskure» Metallica-favoritter, men i dag merker jeg at den er kanarifuglen i kullgruven når det kommer til nostalgien min. Er den tøff? Javisst. Til tider direkte stilig er den også. Lars klarer til og med å late som om han har sett et trommesett før på anslaget. Det som står ut, er at i motsetning til de forrige låtene kan riffet virke noe uferdig her. Overgangene mellom refreng og vers er stilige stemningsskapere, men rytmen i riffet påvirker også vokalen negativt, der det kan virke som om de jobber mot hverandre og stopper låten halvveis i hver frase. Dette høres langt mer negativt ut enn det er ment, jeg hadde heller hørt denne åtte ganger før det begynte å friste med noe fra St. Anger, bare så det er sagt. En veldig fin låt, men ikke like god som jeg trodde jeg mente før i kveld. 

Jump in the Fire

«Hey hey hey! Nå er leiken i gang igjen her. Så å si alle problemene med Motorbreath kan du høre tendenser til her, men denne gangen er låta ferdigpolert og klar til utstilling. James har grep på rollen som vokalist her som peker fremover i karrieren. Han er fortsatt en liten snørrunge med bremsespor både her og der, men du merker at beinstillingen beveger seg mot brei og snerringen mot jaguar, selv om det blir med gaupe i denne omgangen. En real vuggesang, som i at jeg vugger hypnotisk frem og tilbake i sofaen mens jeg skriver dette og kona mi ser rart på meg. Vi fader ut mot slutten, og selv om jeg føler at låta fortjener å avslutte med et smell, så er det forståelig med tanke på hvilken låt som kommer.» 

(Anesthesia) – Pulling Teeth

«Jeg tilhører nok den gruppen tause Metallica-fans som aldri ble like forelsket i Cliff Burton som resten av dere. Misforstå meg rett: jeg er stor fan av bandet generelt, og jeg nekter ikke for noe angående bidragene han helt åpenbart kom med, men tilknytningen til Guden Burton har aldri helt vært der. Jeg måtte skrive det foran her først, for jeg tar meg nå i å virkelig kjenne på denne låta for første gang på lenge, om ikke noensinne. Låta har alltid stukket seg ut som lett å skippe, pga. instrumentalstatusen og at den høres mer demoaktig ut enn resten av plata, men det er en styrke i denne gjennomlyttingen. Det som tidligere har hørtes mest ut som en oppvarmingsøvelse og kulturskolebriefing fremstår her som både gjennomtenkt, personlig og trassig på den riktige måten. Og så smeller den umerkbart over på en klasselåt av dimensjoner.»

(Gjør Cliff en bedre versjon her enn på plata? Yngve)

Whiplash   

«Herre min skaper som denne låta starter. Jeg har en svakhet for signaturlåter, eller bandet synger om hvor kule de er og her har vi den! (Du liker jo også Manowar, hehe- Yj). En hyllest til både seg selv om kulturen de oppstod i, kvass og vrang og marinert i ølsvette (ofte ikke sin egen). James tenderer mot overgangen fra gaupe til sånn litt større afrikansk kattedyr som ikke er gepard, og her herjer de virkelig med oss, Arne. Solopartiet er en av de mest kritisk gode leveringene på albumet og alle koser seg. Du kan kalle det barnslig, du kan kalle det enkelt, men vet du hva du egentlig bør kalle det? Skikkelig Heavy Metal, kompis.»

Phantom Lord

«Vi nærmer oss siste sving og plukker opp tråden fra The Four Horsemen med tanke på tematikk og ikonografi. Dette er også en gammel obskur favoritt hjemme hos meg, og jeg er spent på om denne kommer til å lide samme skjebne som Motorbreath. Synthlandskapet i starten funker i hvert fall som den den skal, bandet tar grep i overgangen og DER kom det tøffeste riffet på hele albumet ja. Hei gamle venn, så koselig å møte deg her! Fyttigrisen så bra denne låta er. Når den først kommer i gang, tar den et godt tak i skjortekragen din og slipper ikke før du har gitt fra deg både vekslepenger og alle Turtles-klistremerkene dine. Eneste pustepause er bridgen før siste omgang juling, men sånt tåler vi når det attpåtil er melodiøst, atmosfærisk og tøffere enn opptil flere kjente lokomotiver. La oss også sette av 30 sekunder for å verdsette det virkelig nydelige thrashskriket til James på linja FALL TO YOUR KNEES på slutten her.

… nydelig. Beste låt på albumet.»

No Remorse

«Kom igjen nå gutta, få oss fint i havn! Eller måk skuta opp på kaia, som jo også er et godt alternativ. Det er påtagelig hvor nærmest perfekte åpningssalvene på dette albumet er. De er nesten uten unntak direkte mannevonde på en forførende måte. Når vi først ankommer refrenget er det nok mange DooM-entusiaster der ute som kjenner at det begynner å rykke i avtrekkerfingeren. Og det er forståelig det, for dette er musikk designet for å skyte demoner med minigun til, eller omtrent hva som helst annet egentlig så lenge det gjøres skamløst og med enorm entusiasme. Dette er party metal gjort riktig, en feiring av alt som gjør sjangeren tøff generelt, men også thrash spesielt. Angrip alle fronter samtidig med hele artilleriet, og ha det gøy mens du gjør det. Deilig.»

Seek & Destroy

«Med tanke på hvor mange utallige ganger jeg har hørt denne både genuint live og på opptak, skulle man trodd at dette ville bli en av de åpenbare fadermordvalgene på albumet, men neida du! Den står seg godt til tross for både overeksponering og myriaden av fantastiske fremføringer fra årenes løp. Dette er vel det vi kan kalle Metallicas egentlige signaturlåt, selv om Whiplash opprinnelig var tiltenkt denne rollen, og rent spirituelt må man kunne si at den holder tradisjonen godt i hevd. Det lekne nå kommer vi og tar deg, påsan-riffet i kombo med Burtons kontraster på bassen står ekstra sterkt ut i denne gjennomlyttingen. Nå som vi nærmer oss slutten mistenker jeg at det er Burton og Hetfield som har fått mest skryt, men hvert lovord kan gjerne fordeles jevnt utover dansken og Outland-nørden på gitar også.»

Metal Militia

«Målstreksmilitsen! Enda en sjelden klisjémetal-knallbombe fra Metallica, og nok en obskur favoritt her. Her tyner nok James grensene for hva han vil og hva han kan med stemmebåndet, men jeg må si at gåsehuden fremdeles lurer seg frem på OUUUAOH!-skrikene. Sistelåta er en essensiell komponent for å få lytteren til å ville ha mer, og her må jeg si at de traff spikeren på hodet. Metal Milita ville passet dårligere så og si hvor som helst ellers på plata, og flere av de sterkere låtene før har ikke samme driv til å kontant sette punktum for reisen som det denne har. Ville jeg satt inn marsjerende soldater og Clint Eastwood-skyting på slutten om jeg var produsent? Neppe, men noen ting må vi unne sinte unge menn som får lov til å spille inn plate for første gang. Såpass har de fortjent.»

Coveret:

«Ordet ikonisk blir brukt i altfor stor grad i vår tid, til å beskrive alt fra superhelter til den siste appen til Husfliden, men her folkens, her har vi det jeg oppriktig vil kalle et ikonisk, perfekt albumcover. Vi har blod, vi har en hammer, lett forkledd med kunstnerisk bruk av fokus og aksentuert av harde linjer og skarp rødfarge. Metallicas hardeste og tøffeste albumomslag. Vi hadde neppe snakket like mye om hverken albumet eller bandet i dag om de gikk for den opprinnelige sverd som stikker opp fra dass-ideen.»

Dom:

Jeg skal la ordgyteriet over stå for mesteparten av snakkinga, men summa summarum var dette en mye mer organisk og vakker opplevelse enn jeg fryktet tidligere på kvelden. Et album som virkelig er farget av sin tid, men det er også derfor det er så utrolig vakkert. La oss skåle for kreative dunbartede avvikere og alt det rare de finner på, folkens.

Total poengsum: 9.8/10 andeler metall opp i bakdelen din.

***

Yngve: «Og man ikke helt vet hva man gjør når man lar to skribenter med minimal selvkontroll bare gunne på, og om du ikke fikk nok å tygge på fra Per Ståle, har du lest så langt…?, etc., her er min totalt impulsskrevne piece, og den er ikke gjennomtenkt, bare skrevet fra hjertet og publisert etter en svak korrekturgjennomgang.

Jeg har i alle år forfektet at jeg kjøpte Kill’em All når den kom, at vi gikk og ventet på den. Og det er vel delvis sant, for vi visste om bandet fra artikler i blader, men jeg mener nå i dag at det nok var en låt på en opptakskassett fra en kar i bygda der jeg bodde som var første inntog i heimen den gang. Jeg mener det var fra Metal Massacre fra året før, og der var jo flere band inkludert, og siden jeg husker Ratt og Black’n Blue, var det andrepressingen av denne samleskive jeg hadde på opptak (med korrekt stavemåte på Metallica). Det kan ikke ha vært lange tiden mellom denne samleskiva og Kill’em All, mulig kun et halvt års tid. Og da var selvsagt låten Hit The Lights.

Anyhoo, Kill’em All kom på plass kort tid etter, og man skal huske at dette ikke var et stort band den gang, selv om de gjorde det ganske mye bedre enn mange når de dro på med debutskiva og følgende turnering. Det var heller ikke så mange om beinet den gang, det var lettere å komme seg opp og fram om man hadde noe fett å by på.

Vi som likte litt hardere musikk en alle andre på begynnelsen av 80-tallet, vi var en minoritet. Deluxe. Mange glemmer i dag at Metallica ikke var veldig populære blant den gemene hop i de første årene, man måtte lete og vite for å oppdage undergrunnsbanda den gang. Det var en nisje. Og som vi gjorde i monn; bruke eldre karer for det det var verdt. Med musikk altså :). For selv om de var en del av de småkjente publikasjonene, var de fortsatt et band mange fnøs av og bladde forbi.

Vi var ikke på demoene, de hørte vi senere, faktisk ikke før 86 kanskje, en eller annen hadde tradet til seg noen kassetter. Jeg var for ung til å delta i det løpet den gang, og hadde jo ikke tilgang eller mulighet til å få fatt i amerikanske blader og de avisene som dette foregikk i. Det var nok mye lokalt og nasjonalt der over. Ikke hadde jeg gjort noe mer enn å lese heller vil jeg tro.

Vi kjøpt Okej, Kerrang!, Filmjournalen og enkelte andre blader som var tilgjengelige på butikker lokalt. Okej og Kerrang! var tidlige kilder til bilder og info på Metallica. Før dette var min verden sentrert rundt Kiss (79 til 81), så ble det en åpenbaring i et par år der man fadet over til andre navn, Maiden, Kiss, Raven, Priest, Rainbow, og da var døren åpen. Og Motörhead. Og vi var jo ikke gamle karene, men visste at det var fett med hardere saker. Så Restless And Wild med Accept (en utrolig viktig brikke sammen med Overkill-låten til Motörhead i å utvikle tøffere saker) og en del av Motörheads materiale virket pirrende, og Metallica var bare en forlengelse av det. I kjølevannet av Ride The Lighting-perioden ble jo verdenen vi kjente endret enda mer, når Kreator, Voivod og lignende gjorde sitt inntog.

Store i undergrunnen

I dag er jo extremmetallen hinsides annerledes, og ofte uten den nerven og nevehyttingen som var gjeldende for de som brøt grunn, som jobbet opp åkeren, som ikke hadde så mye å kopiere. De skapte nytt. Og det er her mine extremmetallrøtter fortsatt er. Og Death, selv om de kom en del senere. Men mye kan krediteres suksessen Metallica hadde i undergrunnen, og de var store der. Jeg har lest at de i 1983 solgte 60 000 av Kill’em All når de hadde turnert ferdig. Jeg var altså en av disse, selv om min kopi ble kjøpt på en platebutikk i Trondheim. Mulig kassett var formatet først, det husker jeg ikke, men det gikk mye i kassetter den gang.

Kill’em All har også vært min favoritt fra bandet i alle år, selv om de par neste ikke er noe annet enn stablet sammen med den på enerplasseringen på pallen. De er veldig forskjellige, og mye er nok sentrert rundt nostalgi og hva Kill’em All betød for meg den gang, hva den gjorde. Om den har holdt seg, om jeg klarer å lytte så objektivt som mulig på den nå gjenstår å høre, jeg skal gjøre mitt beste i å ikke bruke nostalgibriller.

Produksjonen

Produksjonen, den liker jeg veldig godt ennå, men jeg må medgi at jeg er mer glad i det de skrudde på Ride The Lightning nå i ettertid. Hadde de spilt inn debuten med Ride-lyd, oi! Men det er samtidig denne naive, sultne, tynne og fantastisk pubertale attityden som styrte debuten, og det er jo en naturlig utvikling det, å begynne med lite, og bygge seg opp. Bandet vokste og fikk tilgang på flere dollars, bedre studioer etc. Jeg er en sucker for slike ærlige lydbilder, og selv om det finnes bedre, var og er det nødvendig å slippe fri denne energien. Og man visste jo ikke den gang hva som skulle skje, man levde i nuet uten et fnugg av annet enn nødvendigheten av å feste det man hadde spikket på i lang tid på tape som mål.

Hit the Lights, nah. Det er ikke blant favorittene på skiva. I motsetning til Ride, som jeg anser å være en 9/10-skive i dag (er så drit lei For Whom), har Kill’em All et par, tre svakheter for min del. Seek And Destroy, Jump In The Fire og Hit The Lights er greie nok, men står røft tilbake for de virkelig store perlene her. Men, riffene, gitarlyden, den er ENORM på denne skiva. Og for en villmann James var! Og her hører man jo Lars spille på ridecymbal, noe han aldri har gjort etter. Mener jeg. Låt visst for pinglete, men da har han bare ikke skjønt hvordan man spiller på en ride.

Seek’n tagg

Jeg hørte ikke Megadeths versjon før et par år senere, naturligvis, og som nevnt ikke demoene heller, men The Four Horsemen er enormt fet! Litt langdryg kanskje, litt som Seek And Destroy, men definitivt hundre ganger fetere. Seek er rett og slett så overspilt og egentlig såpass kjedelig for min del at jeg egentlig aldri har falt for den. Det var vår tids Smoke On The Water. Det er kanskje en grunn til det, for jeg pleier stort sett å falle minimalt for de låtene som gjør suksess, ubevisst. Men, der jeg vokste opp, på Vikhamar, langs hovedveien mellom Samvirkelaget og Saksvik, på et gjerde som gikk langs veien, der ble hele teksten til Seek And Destroy skrevet med tusj. Alt. For vi var slik den gang, vi pugget, hørte så mye og kunne alt, og det var null problem å tagge denne utentatt :). Vokalen til James, og spesielt der det legges litt giftig koring på, makan.

Motorbreath er litt som Hit The Lights, det er noe av materialet på Kill’em All som går litt i samme tralten. Men denne har mer dybde og vinner lett kampen der. Men altså, hva spiste de gøtta? Gitarriffene er så utrolig kvisete og rå at de kunne blitt brukt som våpen! De og tidlige Exodus.

Bassoloen er fet den, men jeg har egentlig aldri smeltet maks. Jeg elsker Cliffs spilling, også det han gjorde i Trauma, og mye av Pulling Teeth er ok, men mulig er sporet litt overdrevent. Jeg vil nok møte motstand her, og for å legge litt på vekta; mye av det som framføres er veldig bra, det er mer konseptet med en bassololåt som ikke helt klaffer her. Jeg er også ikke helt fan av trommesolosporet på Made In Japan, for å sammenligne litt. Jeg blir fort lei, men fantastisk framført!

Av de mer hissige sakene på debuten er Whiplash noe av det bedre. Gitarene hugger også idiotisk fett her, og selv om produksjonen er tynn, må det bare være sånn. Jeg er jo som nevnt en sucker for slikt. Tekstbasen for denne gir meg ikke noe, ikke denne selvbiografiske metalheadgreia. Ikke på Metal Militia heller. Men Metal Militia har en liten ekstra energiboost, den kan gjerne stå som vinneren av de frenetiske utblåsningene her.

De to favorittene mine er sjeldent andres. Rart med det. Phantom Lord er knall! Litt oppspeeda Motörhead i starten og utover, og en blanding av Four Horsemen og en litt mer energisk pakke. Bare det lille «…control the land»-bjeffet er verdt hele låten! No Remorse! Jeg elsker den halveringa i starten, og hvor de dobler takten! Veldig funksjonelt. Og så gå ned igjen, ai! Fett som fjell. Allerede her får vi Kirks typiske soloer, som jo blir en gjenganger, men her var de friske og ikke noe vi hadde gått lei av ennå.»

Summert:

«Som den tiden denne kom, leverer den akkurat det den skal. Nå er det jo plutselig et hav av tid siden, og vi har hørt masse, vi har hørt utviklingen innen metallen, og allikevel er det lite som slår ærligheten og galskapen her. Og de som ikke var der, de vet ikke hvor sykt det var å høre et så rått band. I dag er det lite som er nyskapende, stort sett er det bare kopier og en videreføring uten stort annet enn en vri, men Metallica dro alt flere hakk opp og hamret ned en blodig sak som endret historien. Det de vokste opp med og likte var også rått for sin tid, men de var bare så utrolige i å elevere det hele.

Vi har forskjellige måter å like bandet på, noen viser det i å samle skiver, noen ved å gå på hauger av konserter, og noen ved å blindt like alt. Jeg holder meg i kategorien jeg ofte er, i det å like et band men ikke alt de har gjort. Jeg var bare sjeleglad for å kunne få det smellet det var å høre dette når det var ferskvare. Og å skjønne at de ikke alltid har vært et stort band.

Coveret

Krise. Men ikke så krise som det originale. Men, det har blitt en institusjon, en klassiker. Det er jo et nytt band, ungt band, med limitert budsjett, og det var vel noe de synes ble tøft. Jeg tenkte ikke over motivet når denne kom, og med mange slike klassiske skiver man har med seg igjennom livet blir det sjeldent til å stoppe opp og studere og vurdere. Man bare aksepterer. Tittelen var vel myntet på bransjen og selskapene, herlig kontrast til hvor store de ble :).»