Full tittel: «Nom d’une Pipe!»

Selskap: Les Acteurs de l’Ombre Productions 

Release: 30.03.13

Jeg ser at Pensées Nocturnes har høstet veldig mange lovord rundtomkring, uten at jeg har plukket opp en tone av de tidligere. Men når jeg fikk vite at det her skulle være snakk om fransk avant-garde black metal, var jeg jo ikke vanskelig å be.

Vaerohn kaller han seg, mannen bak Pensées Nocturnes. Dette er hans fjerde album under dette navnet, hvorav det tredje bare ble sluppet i 60 eksemplarer i ren irritasjon over nedlasting. Av det jeg har lest om de tidligere album har det tydeligvis skjedd et vokalt skifte, for skrikene som på tidligere plater ble mottatt med glede og frustrasjon, er borte.

Å skulle forklare hvordan Pensées Nocturnes høres ut er ikke så enkelt. Avant-garde, javisst. Black metal, not so much. Sirkus,maskeradeball, freakshow, du sitter igjen med en følelse av å ha vært med på mye slikt etter denne plata. Vaerohn har implementert store mengder instrumenter på dette verket, strykere og blåsere i tillegg til de instrumentene som er standard for metallgenren. Det musikalske spenner noe så sinnsykt på denne plata at du skal ha både en bred musikksmak og en dose schizofreni for å henge med i svingene. Og du må tåle lyden av belginstrument også. Om du har hørt litt på neoklassisk tidligere, kan det også brukes som en fordel.

Det er høyt og lavt, smalt og bredt, tidvis ekstremt vakkert, tidvis tøft og artig. Etter de første gjennomhøringene var jeg i ekstase, dette var et genialt verk. Jeg klarte ikke legge det vekk og tenkte for meg selv at dette måtte jammen være nær full pott. Så tenkte jeg; hvordan vil plata fortone seg om jeg nå legger den vekk et par uker for så å plukke den opp igjen? Det gikk mer enn et par uker. Etter en måned tid fant jeg den fram igjen, spent. Og den følelsen jeg hadde første runden hadde, som jeg trodde, avtatt noe. Jeg syns fortsatt det var kult, men på langt nær like entusiastisk. Slik har det forholdt seg siden.

Jeg liker den musikalske spennvidden, måten han bruker blåsere, strykere og trekkspill på er kul, alt virker gjennomtenkt. At han har en musikalsk forståelse og søken er uten enhver tvil. Noen vil si han har gapt over for mye, andre vil like det. Jeg har ingen problem med å forstå begge leirer.

Du får noen black metal riff, men å kalle dette black metal blir feil. I presseskrivet skriver de at stilen er musette black metal, da måtte jeg trekke på smilebåndet. VÅS! Jeg nøyer med meg å kalle dette avant-garde metall. Og angående vokalen jeg nevnte innledningsvis, er altså disse skrikene borte. Nå ligger det mer i roping, sopran

Jeg skal ikke prøve å forklare hvordan det høres ut, gjør deg opp en mening selv. Siden vi er nettbasert er det lett å legge ved link, en fordel man av og til kan bruke. Jeg gjør det nå jeg. 

Men jeg har ihvertfall fått mye glede ut av denne plata. Høydepunktene er mange, mye kult og stilig, og det er veldig detaljrikt. Du sitter egentlig igjen med en følelse av å ha vært med på en veldig annerledes kabaret.

Høydepunkt: L’Androgyne og den geniale avslutningslåten Bonne Bière et Bonne Chère som gir noen skikkelige
Kaizers Orchestra-vibber.

7,5/10

Tracklist:

1. Il a mangé le soleil 
2. Le Marionnetiste 
3. Les Hommes à la Moustache 
4. Le Berger 
5. La Chimère 
6. L’Androgyne 
7. La Sirène 
8. Le Choeur des Valseurs 
9. Bonne Bière et Bonne Chère

Pensées Nocturnes@www 

Vaerohn@Facebook 

Les Acteurs de l’Ombre Productions@www