Selskap: Nuclear Blast

Release: 19.09.25

Paradise Lost@www

Engelskmennene kom nylig med nytt album.

De fleste har fått det med seg, det har vært godt promotert, noe som er naturlig når de ligger på tyske Nuclear Blast.

Bandet har levert doom i forskjellige nyanser i snart 40 år, og det er for meg gledelig at doomen i 2025 låter mer som det tyngre i starten. Ascension er mer mørke, dystert og monotont enn det vi opplevde etter Gothic-tiden. Jeg ble aldri komfortabel med det de drev på med i den tiden de ble Mtv-store. Jeg er ikke så voldsomt stor fan av Paradise Lost, men satte pris på 2009-skiva, Faith Divides Us, og noe på Ascension kan minne litt om denne.

Ascension er bra produsert, noe man må forvente fra et slikt band og på et slikt selskap, men det er solide saker. Jeg merket det behagelige og tunge, og bra miksede resultatet, på en låt som Salvation. Her er både lyd og musikk faktisk ganske likt In Vain.

Tekster har jeg ikke lest, men det virker som om de lefler med det sedvanlige, og følger oppskriften de har fra før.

Det jeg ikke liker med bandet, som jeg også kommenterte på bandet Avsky’s konsert på Southern Discomfort nylig, er bruken av disse gitarmelodiene som ofte går under både vokal og parallelt med riffene. Ikke soloene, men disse lyse, enkle linjene som legges. De irriterer meg til tider, og det eskalerte når de fikk en hit med As I Die. Det er dog et varemerke for bandet og andre band som legger seg her, så det er kun snakk om personlig smak. Og det er ikke sååå mye på Ascension egentlig, men nok.

Om man skipper gjennom skiva, og bare hører kort på oppstarten på sangene, er det veldig mye likt. Disse lyse melodiene og et underliggende tyngre riff. Mulig jeg overanalyserer, men for meg ble det et ankepunkt.

Lay A Wreath Upon The World, en rolig sak som drar på, denne var annerledes. Lukter mulig mer Katatonia enn Paradise Lost. Jeg vet ikke om det er Holmes som synger her, jeg har kun filer å forhold meg til, men gjetter på det. En helt ok stemme som gjør låten bra.

Skiva under ett føler jeg holder litt av den samme kvaliteten de har funnet i det siste, og selv om jeg ikke kjøper denne fysisk, at jeg liker den sååå bra, er det mye på Ascension som bør tiltale både fans av bandet og sjangeren. Gothic doom/metal har jo Paradise Lost vært med på å definere.

Det er også låter som går mer over i en form for hardrock, uten at noen låter er rendyrket slik.

Bredden er her i innholdet, for selv om rammene til bandet er ganske snevre, går de fra en låt som Diluvium, der man får noe som ligner på et Judas Priest-riff, til Savage Days, som er en dyster og nedelåt med en behagelig feel. Og de små fete riffene i Sirens. Men også her er det vokalen til Holmes jeg ikke helt synes følger opp. For mer er han doommetallens James Hetfield, da den kjedelige James i nyere tid. Men til og med Holmes er kanskje mer spennende enn mr. Metallica nå.

7/10

Tracklist:

1. Serpent on the Cross
2. Tyrants Serenade
3. Salvation
4. Silence Like the Grave
5. Lay a Wreath Upon the World
6. Diluvium
7. Savage Days
8. Sirens
9. Deceivers
10. The Precipice
11. This Stark Town
12. A Life Unknown