Selskap: Nuclear Blast

Release: 10.10.25

Amerikansk thrash med ekstreme kanter.

Testament@www

Jeg er litt ambivalent til Testament i disse moderne tider. På en side er de bra, de har oppdatert seg og funnet en ny stil over noen år nå, og de leverer jevnt med bra skiver. Men samtidig er det som om bandet har havnet litt på en trygg repeat.

Det er ikke et band som legger egg konstant, skivene kommer ikke ofte, så det er ikke et problem slikt sett.

For meg er ikke denne nye utgaven av Testament det som gjør det for meg. Jeg er heller ikke så stor fan av der de var når de begynte å bli for kjedelig, før de fornyet seg. Så alt i alt er jeg nok ikke en stor fan av bandet. Para Bellum, krig og fred, har blitt et ok album. Jeg er større fan av slik Testament framstår i 2025 enn mange av de andre eldre thrashbanda, Kreator, Exodus, Slayer etc. Men siden jeg ikke noen gang har vært überfan av de større thrashbanda, sier det egentlig ikke så mye.

Det som er litt feil for meg med nye Testament er at de låter så generisk, lydbildet, låtene, coveret, det er liksom bare et slipp i mengden av andre. Sjekk de to låtene jeg har lagt ut over og under her, de er ikke for meg mer enn midt på treet, litt anonyme etter hvert. Det er andre som er bedre, og svakere. Ikke dårlig, men heller ikke interessant over tid. Disse to og Room 117 samt Nature Of The Beast er litt typisk Testament fra tidligere år.

De åpner hardt, de par første setter kanskje en standard på der de vil være, hvordan de vil at folk skal oppfatte de. Åpningslåten fungerer bra. Så litt variasjon utover, før Witch Hunt kommer og tar opp denne harde tråden igjen. Også tittelkuttet er blant de hardere, og det er plassert helt på tampen av skiva, uventet og kult.

De låter ikke så egenartet nå i 2025, selv om det er noe her som fortsatt gjør bandets personlighet. Stilen de har landet på er også en balansert sak, for de er liksom ikke thrash eller død, men noe midt i mellom. Ikke at alt må være rendyrket, heller tvert i mot, det er vel bare litt i forhold til hvor du/jeg har sin forståelse av Testament som band. For meg kunne denne skiva vært gitt ut av et eller annet medium stort band, som hadde vært bra, men en skive blant mange.

Balladen Meant To Be låter som en blanding av Udo og Arch Enemy, haha. Den var ikke ræva, faktisk en helt ok låt, men for meg helt uinteressant. Den tjener dog bra som variasjon, for Para Bellum kan være en håndfull å henge med over tid, med sin kraftige produksjon og alt som skjer.

Selv om jeg personlig ikke helt finner roen eller synes alle låtene er så spennende, er det unektelig et album jeg skjønner at mange liker. Det er et barn av sin tid, og kan fenge yngre lyttere for eksempel. Men jeg mistenker at for meg blir dette et album som ikke vil slåss om spilletiden down the line.

Karakteren er en symbiose av min egen innstilling og forståelse av det objektive, at isolert har jeg gangsyn på at Para Bellum er et solid håndverk.

Og det riffes veldig bra til tider.

6,5/10

Tracklist:

1. For the Love of Pain
2. Infanticide A.I.
3. Shadow People
4. Mean To Be
5. High Noon
6. Witch Hunt
7. Nature of the Beast
8. Room 117
9. Havana Syndrome
10. Para Bellum