Vi er framme ved Garage Days, runde tre. Vi har kommet til 1998 og bandets doble samling med coverlåter.

Første runde med garasjen var i 1984 og b-siden på maxisingelen Creeping Death. Den gang var det Revisited. I 1987 ble det re-revisited. I 1998?

Per Ståle har skrevet en solid artikkel på denne, jeg må dessverre bare hive meg litt rundt og delta med en kort bit da denne ikke passet inn i skjemaet, og fordi jeg trodde den ikke skulle være med 🙂 Men jeg fikk kjørt skiva noen runder altså. (Yngve).

• Kill’em All og Ride The Lightning HER.
• Master Of Puppets HER.
• The $5.98 E.P.  HER.
• …And Justice For All HER.
• Black Album HER.
• Load HER
• Reload HER

Bakgrunn for artikkelserien

Fra Kiss og Judas Priest ble det Metallica som fikk æren av å få en gjennomgang her.

Yngve: De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden, jeg er her for å gjøre det jeg gjorde med Kiss– og Judas Priest-skivene: prøve å høre gjennom og se hva de gir meg i dag, om det samme følelsesspekteret vekkes like sterkt, eller om noe har blitt utvasket og blekt i løpet av godt over 40 årene jeg har fulgt med gjengen. Som et utgangspunkt har jeg tre überfavoritter, de tre første.

Som sparringspartner (beklager sportsreferanse) har jeg fått med meg Per Ståle fra podcasten Tordentale, som skal komme med sine tanker og betraktninger av skivene. Han er flink til å være ærlig, å klare å høre svakheter og styrker i band han liker godt. Det er det denne artikkelserien handler om, det å skrelle av det oppleste og vedtatte, og se om det er en sannhet også i dag.

1998 – Garage Inc.

Per Ståle:

Vi stuper med kraniet først gjennom tidsvinduet og lander like elegant som en diabetisk huskatt i Drillos år, bedre kjent som 1998. Load-boka er omhyggelig lukket, og vi prøver så godt vi kan å unngå kommentarer om de mistenkelige flekkene på omslaget. Etter to mildt sagt variable produksjoner lener Metallica seg tilbake og leker med coverlåter igjen, og lite visste verden at dette ville bli siste studioalbum fra den kanten på minst fem år.

Garage Inc. var ment som en liten røyk- og kaffepause i Metallicas karriere, men endte av mange årsaker opp som et slags punktum for bandets post-klassiske periode. Så, åssen skal vi gå til verks i dag? For å mimre litt om forrige gang vi dekket coverlåter i denne serien: jeg kjenner en del av disse låtene først og fremst som Metallica-låter. Ikke på langt nær like mange som på Garage Days-EP’en, men det gjelder mer enn én. Dessuten er coverlåter en lunefull øvelse for både band og lytter, der nissene vi drar med oss på lasset påvirker opplevelsen hakket mer enn vanlig. 

Fra gammelt av husker jeg dette albumet som en viktig del av utdannelsen. Jeg var neppe den eneste i min aldersgruppe som opplevde det som et kræsjkurs i kule greier fra The Olden Days. En slags heavy metal starter pack for viderekomne sengevætere om du vil. Nå er det sikkert 6-7 år siden jeg hørte på det sist, og jeg har ikke hørt begge platene etter hverandre på sikkert 15 år. Jeg har også nesten aldri hørt begge platene etter hverandre, og man kan spørre seg om de noensinne var tiltenkt en slik funksjon. 

Advarsel for gravide og individer med jernmangel:

Dette er en dobbeltskive, og dobbelt så mange skiver krever dobbelt så mye pålegg, så dette blir langlesning. Hold pusten om det blir for mye, du besvimer fortere da.

Låtene – Del I: 

Noe gammelt, noe nytt og noe enda eldre

Plate nr. 1 består av ferskvarelåter spilt inn i ’98, og plate nr. 2 er en samleplate med diverse krimskrams bandet covret fra tidlig åttitall til midten av nittitallet. De er med andre ord to forskjellige dyrearter, selv om de har felles stamfar, og vi må se på dem separat for å konkludere noe om genmaterialet. Eller noe sånt. La oss få start på dette skrammelet og se hvor det bærer!

Lettlurte åpninger og elektriske verktøy

Vi starter kalaset med noe vi har fått mer enn nok av de siste årene, nemlig Free Speech for the Dumb (1982). Låta tilhører Discharge, som jeg overhodet ikke har noe kunnskap om (skal korrigeres snart). Til tross for det hører man lett hvordan originalen skiller seg fra coverversjonen, siden kontrasten i kompleksitet til Metallicas egne greier er påfallende, selv om dette er laget med megabudsjett og teknikere i verdensklasse. Tittelen er også den eneste tekstlinja, og det smeller godt fra seg. En gøy start som setter tonen: dette skal du ikke ta altfor alvorlig, vi skal ha det gøy, og forbered deg på noe kjent og noe uvant. Overgangen til It’s Electric (1980) av Diamond Head styrker dette, siden fansen kjenner til koblingen mellom bandene fra tidligere, og de med mindre kunnskap hører at låta er litt nærmere Metallica enn Free Speech. Her øker også kompleksiteten en smule i både riffing, struktur og tekst. Vokalen til James strekkes høyt og smidig i registeret, det faktisk strekkes så langt at det blir tydelig at autotune må ha blitt brukt. Teknikken hans er ikke bygd for å støtte lange noter eller crescendoer, og anslagene er rett og slett ikke kraftige nok til å bære tonene så langt og rent. Bortsett fra det så er dette et spenstig oppussingsobjekt som sparker i gang adrenalinet, selv om produksjonen med fordel kunne vært skitnere.

En liten Sabbath

Her må vi stoppe en liten halv og la de neste låtene puste, for her kommer Sabbra Cadabra og A National Acrobat, begge fra Black Sabbaths uovertrufne plate Sabbath Bloody Sabbath (1973). Man kan riktignok hente frem nesehårstrimmeren og stusse litt både her og der på hvorfor jeg inkluderer Acrobat når den ikke står nevnt på låtlisten, men det skyldes at Metallica la inn en seksjon fra denne der bridgen skulle vært i Sabbra Cadabra. Det funket som bare juling, og har ført til at høyrebeinet mitt alltid gjør et nervøst rykk når Sabbaths versjon mangler denne biten.

Her er det akkurat riktig blandingsforhold mellom Load-Metallica og Sabbath i rockesaften. Hetfield og Ozzy har ikke sammenlignbare stemmer, men linjene sitter godt i registeret og YEAH-ene, og det hele er levende fremført. Det er merkelig å høre James synge om making love, men vi må jo anta at han har prøvd det en gang. Acrobat-seksjonen passer som Paul Stanleys hånd i en fjollete hanske: stilskiftet er sømløst, og selv om tekstene ikke er innenfor samme sfære, så passer de på et merkelig vis. Det hele sklir også fett tilbake til Sabbra-delen før avslutningen. Det er ikke slik Sabbath ville gjort det – uansett besetning – men denne versjonen beholder de sterke trekkene og pøser på med metallicaheter som passer som lem i lemen (vi må dessverre melde at metaforen begikk selvmord i unnfangelsesøyeblikket).

En pervo, en ladykiller og en langhåra hipster går inn på en bar

Her begynner Garage Inc. å tøye ut noen av de musklene som vi så på Load-platene. De tenderte til seige bluesvibber pluss en og annen kort, slagferdig rocker, og disse låtene er ikke langt unna det jeg antar var inspirasjonskildene til noen av sporene på de albumene. 

Bandet prøver seg på Turn the Page (1973) av Bob Seger, og før vi starter må jeg kort bemerke at den tilhørende musikkvideoen med 18-årsgrense imponerte mang en kjellerstueonanist i min skolekrets. Jeg vil derfor ha meg frabedt påstander om at Metallica ikke gjorde nok for seksualopplysningen. 

Originalen er en sterk og melankolsk 70-talls folkrocker, og jeg husket ikke dette før skrivingen begynte, men denne gikk mye på repetisjon da albumet var nytt for meg. Låta er i utgangspunktet basic, de fleste som kan traktere instrumentene sine noenlunde kan fremføre denne tålelig greit. Det de aller fleste ikke kan er å sette særpreget sitt på den med egne talenter, fylle den med egen mening, og punche opp rocken tolv hakk slik Metallica gjør her. Hetfields livserfarne stemmebruk gjør fortellingen levende, mens gitarene er nærmest følsomme, men også modne på sitt vis. Du kan høre at bandet kjenner både musikken òg tematikken, og alt flyter sammen som om det er Metallicas egen låt. 

Så kommer Die, Die My Darling (1984) av Misfits, og det er ikke mye som får meg mer i godstemning enn å høre Hetfield og Newsted rope i stykker en mikrofon med å gaule DIE DIE DIE! Jeg og kompisene mine var i en periode opptatt av feilhørte sangtekster, og denne låta var sterkt representert med refrenglinja Don’t cry tomato, baby!. Overgangen fra Turn er fanken ikke så røff som man skulle trodd heller, og som vi vet fra Last Caress så er Misfits-covers noe Metallica kunne levd av på heltid. Punkerøttene ligger godt i bunn, det er Metal med stor M på toppen, og James storkoser seg med å finne på egne varianter av Danzigs særegenheter. Svinbra låt. Loverman (1994) av Nick Cave and the Bad Seeds er den nyeste låta på albumet med god margin, og her må bare konstatere at Garage Inc. fortsetter å levere varene til tross for flere påfallende motpoler i sporlisten. Nick Cave tilhører en helt annen galakse enn Metallica når det gjelder atmosfære, men den ekle overgrepsmann-tonen i materialet hans tåler noen hopp nedover tyngdeskalaen slik vi hører her. En uforventet stilig tolkning som bevarer noe av det ekle med originalen og samtidig klarer å jazze det knirkefritt over til Metallicas nittitalls-toner.

Svart magi med Kongen av Ruter (husk gyldig billett)

Her må vi puste på ei stund før vi drar Jordmor-Matja bortom glaset, for denne låta her fortjener litt ekstra fuggelband. Ikke tenk for mye på den siste setningen, bare la den gå. Livet er vanskelig nok som det er, vi trenger ikke å gjøre det unødvendig komplisert.  

Mercyful Fate (Medley) består av utdrag fra fem forskjellige Mercyful Fate-låter: Satan’s Fall, Curse of the Pharaohs, A Corpse Without Soul, Into the Coven og Evil, alle fra debutalbumet Melissa, bortsett fra Corpse, som stammer fra Mercyful Fate EP-en. Vokalen er mildt sagt ikke korrekt replisert, og det må leses som en ren observasjon av fakta. I denne låta møter vi nemlig utfordringer med covertolkninger. I noen tilfeller må man rett og slett endre på vesentlige grunnstoffer for at det ikke skal høres ut som karaokekveld i grisehuset. Stemmene til Hetfield og King Diamond har omtrent like mye til felles som en hagesnegl og ei gummihøne, så det er både prisverdig og forståelig at bandet likevel prøvde seg på sin egen vri. Kirk holder litt igjen på wah-wah-en slik at tolkningene klinger greit uten for mye fiksfakserier. Riffene er replisert med omhu, men tuning og produksjonskvaliteten gjør opplevelsen markant annerledes enn originalen, noe man kan merke spesielt på Corpse. 

Jeg synes denne medleyen smeller bra fra seg og er 100% rettferdiggjort, til tross for at bandet måtte justere flere karaktertrekk ved låtene for å få det til. Utbyttet man får avhenger av hvor mye bearbeidelse man aksepterer. James finner mange stilige hetfieldismer her som passer lydbilder godt når man isolerer det bort fra Kings originale melodier. Metallica gjenskaper kanskje ikke den pure essensen til King Diamond og gjengen, men gjennom ren og skjær entusiasme for materialet illustrerer de hva de elsker med bandet og hvordan Mercyful Fate påvirket dem i ung alder.

Astronomisk høyskolerock, cowboyhattens hevn og synsforstyrrelser

Vi ankommer siste kvartal på plate nr. 1, og det er ikke en så rent lite brokete forsamling vi har foran oss. De kjører på med Astronomy (1974) av Blue Öyster Cult,  som jeg lenge trodde var navnet på husbandet til Blue Oyster Bar. Ikke spør meg om hvorfor, men nå vet du det.  

Gitarspillet har alltid gitt meg assosiasjoner til Turn the Page. De låtene hører liksom sammen i hodet mitt, og den intergalaktiske melodien i starten – som jeg mistenker tilhører en eller annen årgangslagret synth – knytter dem enda tettere under denne gjennomlyttingen. Den følsomme vokalen til James er lett å leve seg inn i, og når vi går over til hardere slag med kara på HEYH-koring er det ikke fritt for at gåsehudbestanden øker markant her i gården. Riffet er ekstremt smittende, og James’ rytme på vokalen er hypnotisk. Jeg har ingen sterke meninger om dette som en coverlåt, men det er en innertier som sterk spacerock.

Så kommer den irske folkesangen Whiskey in the Jar slentrende inn på avrusningsklinikken. Metallicas utgave er basert på Thin Lizzys 1972-versjon, og de som leste …And Justice for All-artikkelen husker kanskje at jeg klagde over å bli dolket i anus av mine landsmenn under Metallica By Request-turneen i 2014. Jeg skal ikke repetere meg selv for mye, men jeg vil bare ha sagt at jeg vet hvor dere bor og at de anonyme trusselbrevene ikke var tilfeldige.

Når det er sagt så er dette den første låta som er markant dårligere enn jeg husker. Whiskey var aldri favoritten, men jeg hadde et minne om at den var ok festmusikk for folk som ikke liker metall – Metallica. Denne versjonen er for sleip og polert sammenlignet med både originalen(e) og Metallicas stil, og er VELDIG radiovennlig på verst mulig måte. Kombinert med musikkvideoen der de er husband/snuskete onkler som spiller på hjemme alene-festen til sine altfor unge nieser vet man alt man trenger å vite om denne låta. Og det er ikke pent. 

Om neste låt er pen er en smakssak, men for meg er det den morsomste på plata, selv om jeg finner det underholdende på en helt annen måte enn resten av materialet. Lynyrd Skynyrd er ikke noe for meg, men jeg respekterer nesten alle seksuelle legninger, bare så det er sagt. Tuesday’s Gone (1973) er låta for dere som elsker når Hetfield tar på seg cowboyhatten, dytter stemmen minst ti centimeter opp i bihulene og ser deg i øynene som om han utfordrer deg til å forsvare deg selv. Dette er Min beibi dro av sted-country for store gutter med enda større semitrailere. Det er ikke en heslig låt, og jeg respekterer først og fremst at den er med på skiva for å representere Metallicas evige kamp mot båser og forutsigbarhet (selv om adferden etter hvert begynner å ligne på en slags forutsigbar bås). Trenger den å vare i ni minutter? Jeg sier nei, men dersom du mener at traktorer er mer egnet for seksuelt samkvem enn landbruk er du sikkert uenig.

Vi avslutter plate nr. 1 med Discharge-låta The More I See (1984), og den funker godt som nederste brødskive i Garage Inc’s overkrydrede ketsjup-og-kaviar-smørbrød. Låta er en ilter banditt med mye adrenalin i kroppen og store mengder mark i lukkemuskelen. Denne er lett å glemme, kanskje fordi Tuesday skjuler den så godt med sin gedigne hattebrem. Uansett, dette er sakene sine! Låta starter med en real chungus av et bassriff, og det river skikkelig når gitarene og trommene slenger seg på. En enkel, råtøff sak som føles godt for sjelen etter et langt (men ikke for langt) album. Man kan si at hjernen kalibreres til å bedre kunne fordøye plate nr. 2 når den tid kommer. Fett.

Dom – Plate nr. 1

Med småpene 65 minutters spilletid kvalifiserer dette albumet til en mer veldig lettfordøyelig middag. Det er stort sett sterkt Metallica-håndverk, for du glemmer aldri hvem som slår på strengene, og du kan høre den abstrakte rytmetolkningen til Lars smelle gjennom langt mer konvensjonelle trommemønstre underveis uten at det er negativt på noe vis. Det samme gjelder Kirks solotolkninger, samt James’ og Jasons karakteristiske rytmearbeid.

Låtutvalget representerer bandets forskjellige røtter og inneholder riktig mengde jeg gjør som jeg vil, pappa!-energi til å holde det interessant hele veien. Selv om sjangrene varierer, tåler materialet (stort sett) å trøkkes opp noen hakk. Låtene flyter bra og energien er ungdommelig sterk, særlig sammenlignet med de tidvis seige og overtenkte prestasjonene på Load og Reload. Noe annet som imponerer er hvor på jobb James er på denne plata. Han er mye mer våken og tilstede på selv de rareste sporene her enn han var under Den store frisørskandalen ’96 – ’97. At albumet både starter og avslutter med en Discharge-låt har jeg ikke bitt meg merke i før nå, og det er et interessant valg. Låtene rammer inn albumet og gir lytteren noen pek på hva dette skal være og hvor seriøst du skal ta det. 

Tidlig i denne artikkelserien nevnte jeg at låter som Phantom Lord gir meg et glimt av en virkelighet der Metallica lagde andre låter enn de som ble varemerket deres. Den samme tanken slår meg her også. Bandet demonstrerer at de kan operere med langt mer variasjon i følelsesregistret enn vi forestiller oss, og jeg drømmer meg lett bort i dette. Solid og levende arbeid fra start til slutt. 

Rent underholdningsmessig er dette det beste de har levert siden 1988. Litt av bensinen i denne brannfakkelen kommer fra at The Black Album er helt utslitt i ørene mine, men det er en påstand jeg kan ta minst til lagmannsretten.

Låtene – Del II:

Antikviteter og snuskepiperier

Plate nr. 2 inneholder rask og rusk bandet slapp som EP-er og B-sides mellom 1984 og 1995. Inndelingen under er den samme som på baksiden av omslaget. Jeg kan på generelt grunnlag si at dette var tidenes gavepakke til de av oss som trengte fart på skjeggveksten rundt årtusenskiftet, så nå får vi se om det tjukner til litt under leppa i kveld også.

The $5.98 E.P. – Garage Days Re-Revisited

De fem første låtene stammer fra Garage Days, og ble dekket tidligere i denne serien. Følg gjerne lenken over dersom det frister med gjensyn eller førstegangslesning. 

For de av dere som ikke har mental helse til å google i disse dager er låtrekken som følger: Helpless (Diamond Head), The Small Hours (Holocaust), The Wait (Killing Joke), Crash Course in Brain Surgery (Budgie) og Last Caress/Green Hell (Misfits).

Garage Days Revisited ‘84

Diamond Heads ‘Am I Evil’? (1980) er nærmest for en gammal kompis å regne siden Metallica har kjørt den live av og på gjennom hele karrieren. Originalen er et lite mesterstykke når det gjelder kompromissløse midttempo-riff, og historien som fortelles har nok okkultisme og lett horror til å være en klassiker på egne premisser. Denne innspillingen regner jeg også som klassisk. Å høre ‘84-James brøle ut disse linjene og riffe disse rytmene er fortsatt eventyrlig, og for første gang tenker jeg mer på bassgitaren enn de andre instrumentene. Evil er en låt som varer dobbelt så lenge som den føles, og mer trenger man ikke å si. Når vi vender snuta mot Blitzkrieg (1981) av bandet med samme navn blir stemningen enda bedre her i hjørnesofaen. Disse låtene hører sammen som lim og naboelevens mattebok for min del. Anslaget er like klassisk som hvilket som helst i Metallicas originalkatalog. Dette er 100% destillert åttitallsthrash og absolutt alt sitter som et nyskutt magasin maskingeværkuler. Vi går tross alt noen år baklengs her versus EP-åpningen på denne plata, og nakkeslengen er av det deilige slaget. Angrepslysten fra de par første studioplatene er til å ta og føle på og tempoet er deilig. Strekket inn mot avslutningen, der vi går fra det herlige atmosfæriske breakdownet til den atale bridgen, som så tett følges av de siste headbangergitarene er alt jeg elsker med Metallica pakket inn i én eneste coverlåt. Klasse.

B-sides & one-offs ‘88 – ‘93

Budgies ‘Breadfan‘ (1973) kjenner jeg ikke i noen annen form enn denne, og selv om vi hopper noen år fremover i innspillingskronologien hører denne også sammen med ‘84-låtene for meg. Jeg unnlot med vilje å lytte meg opp på originalen, og lytter tålmodig etter syttitallet gjemt bak de fantastiske gitar- og bassrullene de river opp her. Man kan skimte kinnskjegg og slengbukser helt bakerst, men dette er først og fremst en gladthrashet coverlåt, og det er fanken meg gøy å høre Justice-gitarene glimte til med korrekt mengde bass i bunn. Det melodiøse clean-partiet er det nærmeste jeg kan forestille meg hvordan en mindre alvorlig versjon av Ride eller Master kunne hørtes ut. Dette er for så vidt blodseriøst, men ikke Metallica-seriøst. En slagkraftig og nesten like sterk lillebror til Blitzkrieg for min del. Herlig sang. 

Vi får servert enda en Diamond Head-låt med The Prince (1980), som riktig nok er et steg ned på min ranking, men la det ikke sies et vondt ord om denne låta. Om jeg skulle dratt frem et særpreg her som man ikke finner på de foregående sporene vil jeg si at låta er nesten lystig. Det høres ut som om de når som helst er på nippet til å klinke over til arenarock, men låta er konstant heavy på allment vis. Man kan nærmest se smilene deres mens de riffer, det er så lekent og gøy fremført at det mer enn veier opp for at jeg ikke er like begeistret for selve sangen. 

Freddy Mercury og den lille gjøglerflokken hans gjorde mange rare greier gjennom karrieren, og Stone Cold Crazy (1974) er definitivt den Queen-låta som passer best til Metallicas humør og jodle-evner. Jeg skjønte ikke at dette var en Queen-sang før det var veldig pinlig å innrømme det, siden det absolutt ikke finnes et eneste hint om det for ignorantiske brødgjøker som meg. Originalen kan nesten kalles proto-thrash om du myser med ørene og Metallica spiller dritten ut av den her. Det er som å høre noen sprenge fornuften din med slegge, og det er helt fabelaktig. Overgangen til So What (1981) av Anti-Nowhere League kunne i et annet bands hender vært påfallende drøy, men det funker som bare juling. Metallica kan det å covre punkeband med sjokkerende tekster, så dette er plankekjøring. So What utgjør sammen med Blitzkrieg og Breadfan (og neste låt) en samling låter jeg hørte i stykker i tenårene fordi de var utrolig kule og infernalsk harde på nøyaktig riktig vis. Denne låta måler seg med de to andre på leveringen, og i tillegg er den vanvittig catchy, pluss at den har så grov tekst at det faktisk er grunnlovsstridig for kontrære guttunger med dunbart å gjøre noe som helst annet enn å bli hodestups forelsket i galskapen. I motsetning til mange låter med lignende grovhet har ikke tiden gått fra denne på noe som helst vis. Enkelte låter bare kan og er, og Metallicas ‘So What‘ er en av dem. Obligatorisk lytting for alle som noensinne har lekt med tanken om å spytte på en politibetjent.

Siste låt ut i kvadrilogien av steinkalde personlige klassikere er Sweet Savages ‘Killing Time‘ (1981). Lynende kvasse gitarer, krigstematikk, hypnotisk perfekte trommer og Jason-koring som er så rå atman får lyst til å spise håndgranater. Hva mer kan man ønske seg? Metallica fanger en sound her man kan kjenne igjen fra åttitallet, men aldri i denne innpakningen. Den ikke-abstrakte teksten, som de selv aldri hadde våget seg på etter Kill’em All, bjeffes ut som om Hetfield er troppleder i Vietnam og nå skal vi fanken meg ta den geværstillingen gutta! Dette gladvold på boks, det er nærmest som om du ser Apocalypse Now-napalmen nuke alt du misliker i verden foran øynene dine mens Kirk spikrer samuraisverd-soloen sin, og nå må jeg faktisk ta meg en røyk. Makan for en oppvisning.

Motörheadache ‘95

Vi avslutter jubalongen med en fire låter lang hyllest til den lovløse Lemmy Kilmister og hans heslige menn i Motörhead, alle fra sykkelstyrebartens år 1979. Siden vi får så mange låter fra samme band på rad skal jeg se bort fra detaljene og heller fokusere på det overordnede. 

Overkill åpner med stil. Trommene er philty som fy, bassen angripes med autoritet og stemningen må sies å være så motörheadsk jeg har hørt noe som helst band klare bortsett fra Bömbers. Jaja, James høres ikke ut som Lemmy, men hvem i alle dager gjør det da? Det han mangler av sigarettsneiper og rustne spiker i stemmebåndet gjør han mer enn opp for i ytelse. Heller enn å slite ut halshelsen fokuserer han på å etterligne teknikken, som funker svært bra og er et godt kompromiss. Damage Case fortsetter i samme spor, og selv om det er mer enn godkjent merker man at swingen til Motorörhead er vanskeligere å kopiere enn aggresjonen. Metallica har ikke nok in the pocket-HP til å klistre denne like mye til veggen som forrige spor, men stemningen er lett og ledig, så det får bare være at ikke alt sitter like bra. Jason gjør solid arbeid på disse låtene, noe vi hører både i starten på Overkill og Stone Dead Forever. Her er vi tilbake til en del av originalbandets særpreg som Metallica takler bedre, og de tar seg opp igjen fra swingnederlaget. De har valgt ganske distinkte låter, og her er vi mer over i rock’n roll-landskapet. På samme måte som med de to forrige kopierer de sounden såpass godt at man ikke trenger å gjøre noe nummer av hva slags detaljer som forsvinner. En steintøff versjon av en steindød låt.

Vi runder av plate nr. 2 og Garage Inc. med Too Late Too Late, og vi trenger vel ikke å gjenta oss for mye nå. Kort fortalt fortsetter råskinn-energien fra de tre første låtene, og karene greier å lukeparkere Wehrmacht-tanksen hårfint mellom to Volksvagen-bobler utenfor konsertlokalet. Motörhead-sporene er de eneste på albumet de har prøvd å legge så tett opp mot originalen det er fysisk mulig å gjøre, og både bandet og låtene kommer seg gjennom det med rikelige mengder ære i behold.

Dom – Plate nr. 2

Plate nr. 2 er mye mer for et samlealbum å regne enn plate nr. 1. Her er det ikke viktig at låtene flyter spesielt godt, bare at materialet er sterkt, og dette er sterkere enn heimebrent fra onkel Ödolphs beredskapslager. Det er variert, det er energisk, det er gøy og det er lærerikt. Selv om kunnskapen min om de forskjellige bandene varierer, så sitter låtene først og fremst som Metallica-låter, og entusiasmen i bunn er smittende fra start til slutt. Og selv om flyt ikke er viktig, så flyter det snuske meg bra likevel. En imponerende samling fra et fremdeles imponerende band.

Produksjonen

Produksjonen på plate nr. 1 er det stort sett Bob Robert Rock som står for, og er derfor så velprodusert og fyldig som vi har blitt vant med etter de tre siste albumene. Noen ganger tenderer det til å bli for oljeglatt og bonet til å yte materialet rettferdighet, men det veies opp med at alt høres forfriskende ferskt ut resten av tiden. Det er digg å høre post-‘88 Metallica spille denne typen materiale med denne typen produksjon.

Produksjonen på plate nr. 2 er av åpenbare årsaker mer variert, men hver låt har akkurat den lyden den fortjener og den er en sann fryd å høre på. Miksen er justert perfekt slik at det er sømløs bevegelse fra innspilling til innspilling uten at det blir forstyrrende. Alt i alt en nydelig opplevelse. 

Coveret

Coveret er artig og passer til albumet det skal reklamere for. Bandet er utkledd som bilmekanikere, og den tusjtegnede logoen og albumtittelen fullfører inntrykket uten for mye viderverdigheter. De kunne kanskje strukket seg enda lengre og latt en ordentlig bilmekaniker ta bildet i stedet for å låne han nederlenderen fra Bono, men hva Lars velger å brenne tusenlappene sine på får bli mellom ham og hans skaper. Tipper Torben ga ham en god lekse, om jeg kjenner ham rett. 

Endelig dom

Med ny ordgyterirekord i bagasjen skal jeg holde det kort. Mange av tankene mine er oppsummert i de øverste to delene, så her får vi oppsummere helhetsinntrykket. Jeg har ikke all verdens sammenligningsgrunnlag, men jeg liker fortsatt dette albumet veldig godt. Metallica viser at de kan herje frem nydelige coverversjoner av og fra et imponerende antall sjangre, band og tiår, og det står det enorm respekt av. Albumet viser at teften deres for hooks og struktur ikke dukket opp fra ingensteds, det er en integrert del av bandet og kan dras frem til bruk når det trengs. Albumet anbefales på det varmeste til alle som er litt utbrent i Metallica-kjærligheten sin. Den gamle gnisten er lett å vekke: alt som trengs er å tenne noen stearinlys, skjenke et par glass vin, og høre James synge om å utføre oralsex på eldre herremenn.

Total poengsum

$/10 gamasjer (vi takker Dysleksiforbundet for hjelp med korrekturlesningen).

****

Yngve:

Jeg har et elsk/hat-forhold til denne.

Jeg synes det var greit for de som ikke hadde de to første garasjene, at de kunne få med Re-Revisited i samlingen, det er jo ikke alle som har/hadde et par og en halv av de, og siden bandet jo ble store og større etter 1987, var det nok mange yngre og nye fans som satte pris på denne gesten. 

Jeg kjøpte lp-en, som i dag er et samleobjekt og vanskelig å få tak i, ish. Det er fordi at i tiden denne kom ut, lper ikke var førsteprioritet og ble da trykket i færre kopier. Jeg spiller uansett bare cd-en, og lpen får stå til noen vil by meg nok kroner til at den frekker seg ut av samlingen.

Vi har, som Per Ståle var inne på, gått grundig gjennom 1987-versjonen av Garage Days, og jeg vil konsentrere meg om disk 1, den med det nyere materialet på, og det resterende på disk 2. 

Det jeg elsker med denne er bookleten, infoen, fortellingene, her har bandet stort sett alltid imponert. Tankene går til disse flotte boksene de slapp, og kanskje slipper flere av. Om det kommer en utgave av Garage Inc., vil jeg definitivt steppe opp og hanke inn. Jeg brukte ikke penger på Load-boksen, men denne hadde jeg lett dratt i hus. Men ikke nødvendigvis for alle låtene på samlingen, for det er skjær i sjøen.

Jeg har hørt litt på denne i de siste ukene, og skal ta en lynrunde på det jeg vil fokusere på, og som vanlig kan du selv sende inn betraktninger om du er misfornøyd. Heavymetal.no er det eneste stedet jeg vet om som dette er mulig. Så furt, bråk, elsk, hat, men her er mine setninger om ‘Garage Inc.’:

Freespeech For The Dumb: Jeg har aldri vært fan punk, bortsett fra et kortvarig tilfelle i 1989. Jeg har aldri likt band som Discharge, selv om de grenser opp til thrash og var stor inspirasjon for mange av de tidlige thrashbanda. Men det er energi i riffene. Måten Metallica omfavner denne og flere punk/hardcore-låter på, å gjøre de litt mer metal, synes jeg stort sett er prima. Men det riffet som går i halve låten før vokalen kommer, seriøst mange ganger! Er det 26 jeg teller? Kanskje det er her Metallica har latt seg inspirere mest i nyere tid, det å la riff gå for lenge? Alvorlig mangel på nei-folk i leiren er min dom. Men denne coverversjonen er feit, og kort, så det er absolutt et knallhardt statement.

It’s Electric: Jeg er stor fan av det tidlige Diamond Head, det er også Metallica. Denne er ikke min favoritt, men et naturlig valg da de jo har tatt for seg de fleste hitsa til Diamond Head. Litt lettere produsert enn 1987, jeg savner litt skitt under neglene i dette, men disk 1 er altså den nye delen, og da sikkert preget av Bob Rock. Men det driver bra, og selv om jeg foretrekker det litt enkle og den naive råskapen til Tatler og co, er det kult å høre når Metallica strammer litt opp. Selv kunne jeg heller tenkt meg en tolkning av ett av gullkornene på det oversette albumet Canterbury. Der er det noen tunge og flott låter som jeg tror Hetfield og gjengen kunne gjort noe med. 

Sabbra Cadabra: Jeg har lite forhold til Sabbath med Ozzy, jeg er barn av min tid, og når jeg hørte Sabbath var det Dio som var i front. Men utvilsomt viktig og skjellsettende band. Det er lekent og lett, en feelgood sak. Det føles som om de har Nwobhm-ifisert denne :). Og jeg sliter ofte med Hetfields vokal etter 91, og når han skal dekke så mange forskjellige band som det er på Garage Inc., vil han komme til kort av og til. Her er det musikken og ikke vokalen som kommer greit ut. Helt ok, ikke mer. Det tostemte gitarspillet er dog krem.

Turn The Page: Jeg har aldri hørt på Bob Seger, denne har jeg null forhold til, kun som Metallica-låt. Slik den framstår her, låter den som en låt som gjerne kunne vært en Metallica-låt på for eksempel Load eller Reload. En dynamisk sang, og helt grei. De klarer å fange stemningen i teksten bra, det er en melankolsk sak med Bob Segers tanker om turne og dets fallgruver. 

Die Die My Darling: Misfits, rett i trynet, punk, ikke noe som gir meg stort. Jeg er større fan av det de gjorde med Last Caress/Green Hell, men det er som Freespech i starten; en kort låt som ikke gjør stor skade om man ikke liker den. Kanskje gjør Metallica denne litt mer melodiøs?

Loverman: Jeg er stor fan av Nick Cave fra 90 til 96, og spesielt Let Love In, albumet denne er hentet fra. Jeg synes de gjør en hederlig versjon, men de tilfører fint lite egenart. På en måte har de gjort den til sin egen, sin stil, og kunne, som Turn The Page, vært en Metallica-låt. Jeg liker feelen og lydbildet på denne, det er mørkt og bevegelig, og vokalen til James har en flott klang. Denne kler han. 

Mercyful Fate: Jeg har ikke noe forhold til dette bandet, foruten et kort møte i 1983ish. Men medleyen her har mye bra ved seg, og viser hvor freshe Mercyful Fate var den gang. Feite riff, selv om jeg hater medleyer. 

Astronomy: Jeg har heller ikke et forhold til Blue Öyster Cult, men jeg skjønner at Metallica setter pris på denne melodiske føringen de har, den kommersielle og tiltalende faktoren. På denne synger James også litt annerledes, og litt variasjon gjorde godt. Her kan de kanskje ha countryfisert den litt? Jeg er usikker, men det blir litt snilt her i denne settingen. Det er ikke lett å fange den egenarten slike band har, type Böc, Wishbone Ash, Magnum etc. Det er noen ganger like greit å overlate slikt til de som gjør det best.

Whiskey In The Jar: Denne misliker jeg med Lizzy, og her er det bare, for meg, Metallicatastrofe. Den er dog sett over 12 millioner ganger på bandets Youtubekanal, jeg konkluderer med at det er mange …. der ute.

Tuesday’s Gone: Argh! Ikke liker jeg Lynyrd Skynyrd, men dette er oppsummeringen av det som skjedde feil med Metallica, når James tok på seg cowboyhatten og skulle lage rolige låter. 

The More I See: Disken avsluttes og åpnes med Discharge, smak på det bandnavnet… Denne er ikke for meg, men etter den fæle forgjengeren trenger man en ganerenser. De låter veldig Megadeth i måten de åpner denne på, men siger sakte over i den typiske Met-greia. Og hører man på originalen har de i hvert fall endret mye (selv om vokalen til Discharge er milevis bedre), og for meg er det hele poenget med å spille en cover:

Disk 2:

Etter Garage Days Re-revisited, har de klokelig dratt inn de par låtene fra Creeping Death-utgivelsen, og disse var veldig kule den gang! Jeg hadde hørt begge i forkant, og synes det var dritfett å høre et nytt band som gjorde tolkninger av såpass den gang ukjente band. Begge disse holder mål, selv om Am I Evil er tidvis langdryg, men mer effektiv og kanskje litt mindre langdryg enn Diamond Head.

Blitzkrieg derimot, den er ikke så fet som originalen, men den er like fet på en annen måte. Den ultrarå gitarlyden de hadde, at de tightet opp midtseksjonen, vokalen til James, som er giftig og aggressiv, alt stemmer her. Det er dette som er basisen for Metallica, de kraftfulle og sultne småbanda som poppet opp i overgangen til 80-tallet.

Deretter følger det et knippe låter som var å finne som b-sider på Justice og Black-album. Breadfan med ett av mine favorittband Budgie, der leverer de! De har fått en type ekthet i lydbildet, som har elementer av trioen fra Wales i seg. Her sliter jeg, for Budgies sound er så unikt, tynnere lyd, mer følelser, Metallica har oppgradert og leverer en fantastisk utgave. 

The Prince, samme som Budgie, begge versjoner er kanonbra! Jeg holder en knapp på den totalt DIY-feelen diamanthodene har, det kan ikke gjenskapes, men å lime sammen en så fet hyllest som dette, hatten av!

Stone Cold Crazy: Ikke kraftig Queenfan, bortsett fra de par første, og noen av de senere låtene man alltid har hørt og som udiskutabelt er bra. Her viser man ihvertfall at Queen var tidlig ute med å lage metal, og også noe som jeg lett ser kan ha vært med på på dytte hardrocken inn i en mer ekstrem retning. Men jeg er ikke en stor fan av denne sangen, selv om den egentlig ikke er så annerledes enn slik Metallicas versjoner av hardere band framstår. En svak selvmotsigelse kanskje.

So What: Anti-Nowhere League er også et band jeg ikke har i hylla eller har fulgt med på. Låten er som den er, samme punkevibben som et par av de andre på Garage Inc. En kort og effektiv fylleskråler for berusede eldre punkere og rebelske ungdommer som ser seg tilbake :). Veldig kult med solo her, den minner meg om Phil Campbells sound i Motörhead type mid 80-tall. 

Killing Time: Sweet Savage er et undervurdert band, og da vektlegger jeg kun de par singlene som kom tidlig på 80-tallet. For de som ikke vet det er jo dette bandet Vivian Campell spilte i, og hvor Dio fisket ham ut og tok ham med i sitt soloband (Fotnote på at gitaristen som hoppet inn i Sweet Savage på midten av 90-tallet, Simon, nå er å finne i Deep Purple, og da ble Deep Purple mye bedre etter min smak). Hissige riff, hakket over mange på teknikk, feit vokal, Metallica gjør denne respektfullt. Hører man på denne vokalen på Sweet Savage-versjonen, skjønner man hvor James har hentet en del inspirasjon, eller tilfeldigvis låter tett opp mot. 

Speedfriker

Og sist men ikke minst, hyllingen av Motörhead. Jeg er fan av Motörhead, men ikke av å høre Metallica spille Motörhead. Så enkelt er det for meg. Låtene er planket rett av, og gir meg absolutt ingenting. Beklager. Jeg hopper alltid over disse, og solgte også min bootleg der denne kvelden var foreviget.

Coveret: 

Jeg har aldri vært stor fan av bandbilder på platecover. Medlemmene vil gjerne framstå som om de har jobbet i en garasje, på et verksted, og der scorer de greit. Men for meg ser det mer ut som om Load/Reload-sminken bare har blitt påført i fylla. Coveret har dog blitt klassisk, og fungerer fint. Her mistenker jeg at de ønsker å framstå som litt dirty, og det var jo et stykke unna slik de var i tiden før dette. Eller, dirty har jo flere betydninger.

Samlet:

En drøy mengde musikk, og så mye man har hørt så mange ganger før, og det jeg ikke har hørt så mye på gir meg lite. Grei å ha, men jeg vil alltid spille 1987-ep-en over denne, det er for meg et mye mer korrekt bilde av det Metallica jeg liker. At de fikk andre impulser etterhvert er jo naturlig, men jeg fant ikke alt de likte og hvordan det påvirket Metallica så interessant. 

Men med den mengden musikk, og om man er Metallicafan og vil sjekke litt hvor de kommer fra: vel verdt en investering.