Fra før har vi gått gjennom:

• The Legacy (1987)
• The New Order (1988)
• Practice What You Preach (1989)

Det blir et gjenhør og et forsøk på å lytte objektivt på bandets album. Med meg har jeg en, som meg, eksiltrønder på Sørlandet, Svein Reinton. Svein har mange års fartstid som thrasher og metalhue, og får nok ikke beskjed fra fastlegen om lavt jerninnhold i blodet. Så, ingen tablettkur på oss, kun pur metal, og denne gangen fra Usa og Bay Area.

Konsept: Fra Kiss og Judas Priest og pågående artikkelserie om Metallica, var det Testament som fikk æren av å få en gjennomgang her. De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden, jeg prøver å høre gjennom og se hva skivene gir meg i dag, om det samme følelsesspekteret vekkes like sterkt, eller om noe har blitt utvasket og blekt i løpet av årene jeg har fulgt gjengen.

***

Souls Of Black (1990)

Svein

Mørk

Tiden jobber ikke for Testament kreativt sett. De har fått sin beste tour-deal noensinne med Clash Of The Titans. Europa venter på en superpakke med Megadeth, Slayer, Testament og Suicidal Tendencies, men dessverre stakk de aldri innom Norge. Mange på berget tok turen til Stockholm for å oppleve dette. På mange vis både peaken og undergangen av vår alles favorittsjanger.

Tidspress

Nå begynte tidspresset å bli parodisk. Enda en gang skal de skrive og spille inn en skive på lånt tid. Hvor mange riff kan Eric presse ut og hvilke soli kan kan Alex trylle frem? Kan Chuck finne deilige linjer til sin fortreffelige vokal? Dette var tanker som kvernet når jeg og min gode venn Steinar dro til Trondheim for å kjøpe denne på release hos salige Åge på Rockin. Vi fikk også plukket med oss Impact Is Imminent (Exodus) og Lights Camera...(Suicidal Tendencies), så halleluja! Jeg kan fremdeles kjenne eimen av lunken karsk og rullesigg når jeg ser disse coverne. Good times.

Men hva med Testament? Nå var de oppe sammen med de store, og skulle slåss mot blant annet Seasons, Rust, Painkiller, Persistence og noen ku-gutter fra Texas.

Låtgjennomgang

Og.. No shit! Den starter med klassisk Alex sammen med koselige congas, før den med et diskret primalskrik viser veien til Erics typiske rifftakt. Typisk, som i nydelig. 

Deilig start. Nesten sånn at man blir dratt tilbake til Legacy, men ikke helt. 

Face In The Sky er catchy, brutal og åpner for en melodiøs Chuck, som nå er proff til tuppene. Likevel er det noe med produksjonen som ikke funker helt, litt satt studio-sound, ikke vet jeg, men tørr, perfekt fuss som ikke lever på samme måte som de foregående skivene. Uansett en låt de gjerne kan spille live igjen. De er nå tydelig mer i trynet enn på forgjengeren, Alex låter metal!

Falling Fast åpner også med et glis og ungdommelig pågangsmot, men går over i en mid-groove som også preget mye av Practice, men med mer vilje og nerve. Ganske så tøft dette. Her vil de virkelig levere, men mangelen av rifforiginaliteten fra de to første albumene smyger seg diskret inn øregangene. Verset er igjen litt for opplagt, attityde oppveier likevel mye. Overgangen til soli er litt The Clairvoyant: Slengt inn uten noe videre tanke om symbiose. Absolutt grei låt, den setter seg kanskje ikke i margen, men bra.

Da er det rimelig tilfredsstillende når bassen på tittelsporet, med sine diskrete henvisninger til Mustaines ‘Peace Sells…’, om enn litt mer kompleks, dundrer ut. Tungt og malende jobber det seg mot et solotema der Alex virkelig treffer. Låta er ikke noe sporsetter, men gjør virkelig jobben som tittelspor. Jeg blir aldri lei av den.

Absence Of Light er en snodig luring, den åpner tøft, men går over i et rimelig opplagt vokaltema. Det skal ikke forundre meg om dette også er en av de bandet lagde i hastverk. Mye lettvint, men ikke full krise. Albumet dupper litt med denne.

Love to Hate… Litt samme greia, men interessant sammenlignet med ting post 1999. 

Mange av Erics ideer her finner vi ofte igjen i langt nyere versjoner av Testament.

Det virker litt rushet her også, forholdvis ok linjer, både i vokal og riff, men ganske så forglemmelig. De går ut i et forrykende tempo, og jeg skulle kanskje ønsket de holdt fullt fokus på det og unngått midtempo her. Alex er heller ikke her skikkelig på ballen med solo.

Malpractice. Oioi, her går det unna med gode intensjoner. Det er heller ikke her noe krise, men fryktelig ufokusert. Brainstorming på riff, soloer og vokallinjer. Det henger ikke helt sammen, men fungerer likevel greit nok. Chuck hever også denne et par hakk, med variert og fin innlevelse, og hver for seg er egentlig hvert enkelt parti ganske så fett. Deler av solotemaet er også kanon.

One Mans Fate starter på god fot, men går fort over i en verselinje som nå nærmer seg parodisk, og vanskelig å skille fra mange andre. Det til tross, det er ganske fengende og holder meg fast, og vanskelig å mislike. At Alex legger inn en solo som sikkert ingen andre kan spille, gjør ikke så mye, verken fra eller til. Uansett henger de litt i trådene på låtskriving. Ikke engang en vital Chuck klarer å løfte låta opp fra mediokriteten.

Enter… The Legacy. Rare greier, jeg er i utgangspunktet ikke noe blodfan av ballader (eller … er jeg det?), men det er ganske udiskutabelt at også denne løfter skiva. Utvilsomt enda softere enn noe de har vært i nærheten av før. Men melodi, dynamikk og inderlighet er tydelig og troverdig her. På samme måte som debuten har sine briljante melodilinjer i Wall og Apocalypse, viser de her sin melodiøse teft gjennom de roligere temaene.

Ett i retrospekt stort aber, er trommene. Samme hvor mye godvilje jeg legger til, blir Louie sine begrensninger mer og mer åpenbare. Jeg kommer alltid til å digge hans halvskranglete spetakkel på Live at Eindhoven og småruglete greier på Legacy, men her gjør han bare jobben, og det holder ikke lenger. Peer-banda setter en helt annen standard.

Tekster

Tekstmessig fortsetter tråden fra Practice What You Preach, bare mørkere og kanskje litt mindre minneverdig. De har nå helt fjernet seg fra fantasy og okkultisme, men er fremdeles sønner av sin tid, preget av kald krig, korrupsjon og generelt lite optimisme.

Med sitt stussligste cover til nå, setter de et punktum for sin deltakelse i thrashens storhetstid, med et helt ok album. For min del et hakk opp fra Practice.

De harde 90-åra står for døren. Hvordan kommer de til å takle det?

Denne lander på en sterk 4.

***

Yngve

Testament vipper inn på 90-tallet med nytt album.

Her var jeg ca. over Testament i denne perioden, før jeg fikk blod på tann igjen noen år etter. Siden jeg aldri har vært en veldig stor fan av bandet, har det vært litt vanskelig å gå tilbake til disse skivene. Noe er helt klart fortsatt bra og velfungerende, mens noe låter kjipere i dag enn den gang. Mye har litt å gjøre med at de ofte lå og balanserte mellom å være et thrashband etter debuten, og å ville være et klassisk metalband i samspill senere. Noen ganger fungerte det, men oftere ikke.

Vi var innom at forrige skive var siste studioskive med Alex Perialas på produsering, men helt ærlig synes jeg ikke det er et veldig annerledes Testament lydmessig kontra Practice. På Souls Of Black har de brukt Michael Rosen, som er kjent for sitt arbeid med band som Vio-Lence, The Organization (Death Angel i en annen drakt), Sadus, Reverend (bandet til Metal Church-vokalist David Wayne), Flotsam And Jetsam og Death Angel.

Innholdet på Souls Of Black har jo ikke generert så mange hits, eller låter som har blitt med bandet videre. Uten at jeg har statistikk på det, mener jeg vel at tittelkuttet stort sett er det som har fått liv etter dette. Enten har de spilt noen live den gang, eller ikke i det hele tatt, slik mener jeg det ble oppsummert i et intervju jeg leste en gang. Det trenger absolutt ikke betyr noe, ofte er mindre kjente skiver eller låter like gode som de som blir husket og sementert.

Souls Of Black er på ingen måte en veldig innovativ sang heller, for meg er det en låt med riff og vokal som ligner på svært mye av det de har gjort i tiden før 1990. Og en låt som Absence Of Light minner om Anthrax når de ble kjedelige(re) rundt samme tiden. Faktisk mener jeg å høre elementer her som både ligger i thrashen og når Anthrax gjorde kullkast og skiftet vokalist litt senere.

Bandet var dog greit store, og det er jo i denne perioden de henger med på Clash Of The Titans, turneen som på en måte utropte de store thrashbanda. Og jeg er enig? Musikalsk ikke, status og kommersiell suksess, helt greit. At de dro med Alice In Chains over ett av de mange gode thrashbanda på denne reisen fikk mye pepper den gang, også fra meg, men man kan ikke endre historien …

Coveret

Et mørkt og dystert cover, der figurene nå har gått fra en ørken til å flyte over vannet som desperantene i Harry Potter. Jeg synes egentlig ikke det er et veldig bra cover, men det har nok blitt ikonisk nok til at folk ikke stiller spørsmål om det. Også de varierende subtile ansiktene i skyene er med. Det er helt klart ikke et dårlig cover, men det har de også et par av, så langt i rekken vi har gjennomgått er det vel stort sett Practice som har tålt tidens tann? Der er Souls ok, i dag ser det ikke så rart ut som noe av det andre de slapp.

Svakheter

En stor grunn for at Testament ble et kjedelig band for meg, i perioden fra The New Order og til de endret litt på vokalen, var vokalist Billy og trommeslager Clemente. Det er rett og slett ikke de helt store leveransene for min del, litt one trick-ponnier. Også produksjonen gjorde at de låt litt likt over noen skiver. Det endret seg også noen år etter.

Nå har vi sikkert lesere som har hørt masse på denne, som jeg gjorde den gang, men ikke veldig ofte de siste tredve årene. Og vi har de som kanskje ikke klarer å ramse opp alle låtene på skiva en gang. Jeg hørte gjennom denne en del runder i denne prosessen, og må medgi at jeg er litt der. Det er flere låter som godt kunne vært uhørte for min del. Da er det en litt rar opplevelse å skulle sjekke om skiva og låtene holder mål i dag :). Men vi kjører på.

Låtene

Etter en intro med klassisk gitar med en liten sør-europeisk vibb, dras det første riffet i gang på Face In The Sky. I kjent stil og med kjent lyd. Til tross for litt taktvarianter, halvering og uptempo, dras jeg ikke helt med her. De små solosnuttene i verset mellom linjene høres malplassert ut, og er etter det jeg hører litt rart mikset inn. Skiva vet jeg ble hastet litt grunnet deltagelse på nevnte Clash Of The Titans-turneen, mulig det er noe av det vi hører her.

Falling Fast? Ligner litt på Souls Of Black-sangen. Men greit thrasha, en av de jeg liker hakket bedre enn majoriteten her.

Og snakker om tittelkuttet, som kommer fortløpende, det er en kul låt isolert sett. Som jeg nevnte er det mye her man har hørt før, men om vi skreller bort den biten er det en ok midtempothrasher.

Teksten på Souls Of Black er relativt åpenbar, men jeg søkte litt på hva som lå bak, og et avsnitt avslører at den er like aktuell i dag, som mange av thrashbandas tekster fra den gang:

Absence of Light, nok en grei låt, men også en som tilfører til denne likheten som for meg er dominerende, at mye ligner og det er litt vanskelig å skille ut noe. Soloen er fet, og det skulle bare mangle med tanke på gitaristen her. Litt lite engasjement i vokalen kanskje, og som jeg var innom, litt traust rytmikk. Men fortsatt en av de bedre.

Love To Hate KUNNE vært veldig bra, men Billy er fortsatt en faktor. Jeg liker Clements måte å markere og veksle mellom halvtempo og kjapt, det bærer mye av denne. Samme gjelder soloen, som følger denne oppskriften med å ta det fra kjapt til halvering. Kudos for lengde, soloen er nesten minuttet lang, og veldig engasjerende!

Malpractice, her roter de bort noe som var en bra ide etter min mening. Den starter med en sulten gitar, der mye punkterer etter hvert. En medioker låt dessverre, med et høydepunkt mellom 01:33 og 01:40, hvorfor ikke dra det lengre? Den biten dukker opp i starten og etter soloen også, og kunne lett vært en større del av denne sangen.

One Man’s Fate følger opp og leverer gamle ideer i ny drakt. Er som Motörhead snart disse :), men Testament har ikke en så bra greie at de tåler denne samlebåndsbevegelsen.

The Legacy? Halla mann, den og The Ballad fra forgjengerskiva er jammen like! Forskjellen ligger vel i at Ballad ble litt hardere i siste halvdel, Legacy har en jevnt powerballadevibb helt gjennom. Fin låt, men også noe jeg personlig ikke henger så godt på thrashknaggen, og en låt som drar de bort fra det jeg liker. 

Avslutningen med Seven Days Of May, fet tittel by the way, er krise i min bok. Kun solopartiert, der de endrer noe på takten og gjør noe spennende, holder mål.

Summert

En medioker skive med et par-tre bra låter. Jeg har researchet litt i intervjuer, og bekreftet min mistanke om at denne var hastet. Den låter ikke så hastverk egentlig, og ligger ganske greit sammen med Practice What You Preach, som også var litt lik i fordelingen av det jeg likte og ikke.

Og med alle de tøffe banda som var den gang har det alltid undret meg hvorfor Testament klarte å skjære gjennom. Selskapsupport? De riktige faktorene? Ikke vet jeg, men bortsett fra de par første skivene og enkelte låter etter, har de ikke forsvart sin posisjon for min del fram til 1990. I neste runder er det siste skive med trommeslager Clemente, og vel gitarist Alex, som tok en lang pause.

For meg har det gått jevnt nedover siden debuten, med denne og forgjengeren veldig likt plassert. Jeg tror faktisk ‘Practice’ stikker av med seieren, om vi kan kalle det det.