Man kjenner slitasjen, men samtidig er man såpass innkjørt at det gjerne er lettere med tredje enn andre dag :).

Fotografer var Boris Danielsen, samt at bilder fra lillescenen er lånt fra Svein Frydnes/Festivalguiden, tusen takk til begge!

• Les dag 1 HER.
• Les dag 2 HER.

Festivaler er egentlig ikke min greie, jeg har gått litt lei av de syke mengdene band, lange dager. Jeg har alltid likt konserter best, klubber, men Karmøygeddon er mer enn en festival. Og siden jeg stort sett jobber når dere dødelige har fri, helger, kvelder, helligdager, treffer uansett min turnus ikke konsertaktiviteten slik mange med regulær kalender gjør. Det er jo da man legger opp til å arrangere, naturlig nok, når flesteparten kan. Men i starten av mai er det liksom litt offpist, det tror jeg de tjener godt på, Karmøygeddon. De neste par, tre månedene skal man jo slåss med haaaauger av andre i Norge og i Europa.

Vi sov litt på lørdagen, og besøkte Shabby Records, og kom fram til festivalområdet ute på Karmøy til tredje band. Vi valgte å ta det litt pudding i starten, for også denne kvelden var det full dag med headlinerplaner.

Og i alle år har jeg aldri brukt notater eller jobber med å skrive i avviklingen av de konsertene og festivalene jeg besøker, i år var det et lite problem. Jeg husket så mye fra de par første dagene, men et par av banda på lørdagen, som jeg så hele gigs av, er litt blurry. Ukjente band, ikke min type musikk, samtidig som noen av de mer moderne artistene skled litt i hverandre får få skylden.

Self Deception var ett av de. På en måte leverte de knallbra, til tross for at gitaristen stresset verre i lang tid med å få inear-systemet til å fungere. Og folk likte det de hørte, og dette var i tillegg et band både de yngre og de eldre trakk til. Men jeg gjetter på at det var de yngre som kjente til bandet, og kanskje har tipset bookinggjengen om dette. Uansett, svenskene stilte med rosakledd bassist med grønne, lysende tenner, en vokalist som så ut som Paul Dianno men sang både rått og følsomt, og der budskapet var bra. Det ble nevnt en del rundt selvmord blant menn, og slikt er superviktig, det å ta vare på hverandre, alle sammen. Musikken var litt generell for meg, jeg klarer ikke alltid å skille slike band fra hverandre, det var mer imaget som festet seg. Men i sin stil var de bra. Og siden de har så mye på tape, og at musikken ikke er veldig gitarbasert, tror jeg ikke alle skjønte når gitaren var borte, for bandet låt greit uten også: men man merket godt når gitaren kom på plass. Ikke helt klaff her, men veldig gøy for de frammøtte, bandet fikk en bra mottagelse.

Neonfly fra Uk tror jeg fikk en del nye fans, og fra sist (de spilte vel på lillescenen for et par år siden) har de virkelig blomstret – for de kledde det store scenen. Et skrueband, for de er melodisk hardrock, men har som enkelte i dag partier med tyngde og grovvokal, som den ene gitarist tok seg av om jeg ikke husker feil. Men det var minimalt, for majoriteten her var sprudlende og glad hardrock. Vokalisten var veldig flink med folket, var totalt adhd og ledet an. Flinke folk, og en bra konsert, men her hadde jeg kanskje likt at de var 100% stilrene, selv om det var såpass lite innslag av andre ting at jeg egentlig burde holde kjeft.

Saor var svært bra, med sin dype og tenkende form for musikk, der tunge kaskader av lyd dronet seg mellom doom og extremmetal. Og med en dame som dro fram fløyta her og der. Selv om den traff litt høyt i lydbildet for meg, var det en veldig særegen ingrediens. De var ikke spesielt visuelle på scenen, foruten madamen som beveget seg litt rundt, og karene lot musikken snakke for seg. Og det gjorde den, og jeg likte det. Jeg fikk dessverre kun sett 35 minutter da svenskene i Ambush var klare på slaget 17 på lillescenen. Gjett om det var en overgang, fra dystert og mørkt til kjapp true metal.

Ambush er ikke nødvendigvis et band som faller helt på plass for meg, for jeg er ikke så stor fan av denne nye bølgen med klassiske metalband, men der og da var det kun fett. De spiller dritbra, alle sammen, og de poserer, har øvd inn bevegelser, har trange bukser, skinnvester og bar overkropp, nagler, puddelsveiser, du vet, alt man tror må ha for å spille slik musikk. For meg er det nok mest en kuriositet, et band som er en tribute til de gode gamle dager. Men det er også et band som jeg føler har klart å være litt i bresjen for denne nye bølgen, og skapt seg et navn. Jeg er nok større fan av band som skaper litt mer egenart enn å bare planke det rett fra boka, men framføringen og nivået av kjærlighet til metal, det skal man jammen gi de kred for. De elsker det de gjør og er genuint sprudlende i det å spre metal, da applauderer vi. Mange er for dynket ned i negativitet, her kan noen ha litt å lære av svenskene.

Jeg søkte på Kvaen, leste «…shrouded in violence and wildness, Kvaen plays black metal with speed and pagan metal influences», og siden jeg heller ikke skulle se på det svarte showet til Throne Of Katarsis, ble Ambush det siste jeg så på lillescenen for i år.

Etter Ambush var det fem band til, så jeg manglet ikke på ting å se og høre.

Annisokay gjorde ikke noe for meg, selv om jeg så hele gigen og skjønner greia, og at folk likte det. Posthardcore er liksom ikke helt det jeg spiser for mye av, og det blir fort at slike band blir litt like – og jeg er heller ikke glad i stilen. Men jeg liker disse ultratunge breakdownsene, selv om kontrasten med de sukkersøte tingene gjerne blir en oppskrift jeg fort blir lei av. Tyskerne klarte utmerket å fiske inn en god konsert uten at jeg krysset av med pluss i margen.

Mustach likeså, for meg blir det bare en samling av riff og showing, som en konsert der man blander Fuel med Metallica med scandirock. Helt ok, et par av låtene var virkelig fete og livevennlige, men som sist jeg så de var de ikke noe jeg følger opp utover å se gigen. De gjorde dog suksess, og frontmannen hadde en bra kveld – og et bra band. Tighte som fjell var de også! Og det var null problem å stå gjennom konserten og kose seg, det er noe i det å være i nuet og ikke overanalysere for mye. Jepp, det var meg som sa det.

Insomnium så jeg en del av fra salen, men det var så mye folk og så tettpakket at jeg ble sprø. Det var rett og slett et band som har så stor popularitet her at det var poengløst å prøve å krangle seg framover. For meg, som har sett disse flere ganger før på festivalen, ble det bare noen låter, et oppgitt skuldertrekk av å ikke se stort, og å traske litt rundt. Lyden var dog veldig bra der jeg stod.

Clawfinger kom, slo hardt og forsvant. Jeg er ikke fan, bare så det er sagt, men jeg har stor respekt for det de har gjort og står for – de er politiske, engasjerte og flinke. Et par arendalitter i lineupen gjorde mye av seg, spesielt bassisten som lignet på Radagast, men lite overskygger vokalisten og tangenttrykkeren. Mye humor, mye intern humor, vanvittig tight band, høyt med knallgod lyd, ivrige musikere som gjerne gjennomførte noe tilsvarende en hard løpetur, og hvor det hele ble avsluttet med Truth. At de ikke spiller Nig*er får så være, låten er jo en total langfinger til rasisme, men i 2026 er det kanskje litt kontroversielt. Men faktisk, med den langfingeren bandet er, og framstår som, synes jeg det er litt rart at de velger å ikke utfordre. Vokalist Zack leser vi HER valgte å slutte å spille den grunnet respekt for skiftet i tiden, som er helt kurant. Den er ikke spesielt superspennende musikalsk uansett, de har flere låter som er mye bedre.

Det kule er at man hadde flere unge band som spilte på festivalen, som har Clawfinger å takke for MYE. Vel var Anthrax tidlig ute med I’m The Man og Bring The Noize, og Run DMC’s samarbeid med Aerosmith, men Clawfinger er ett av pionerbanda når de debuterte. De var mer enn fjas og forskning, som Anthrax, de var i fronten med denne stilen. Og man så disse yngre banda som spilte på festivalen komme ut fra backstagen og som lot seg fascinere av gudfedrene av rapmetal.

Abbath? Nope. Jeg har sett et par konserter tidligere, der mye har vært tøft. Nå var lyden krise i mine ører, et kaos som sikkert var tiltenkt. Jeg kunne knapt høre mer enn en vegg av lyd, akkompagnert av altfor høye og triggede trommer. Full fres med surfing fra det som så ut som få men ofte-tilfeller, litt smålatter når fyren lagde disse lydene heller enn å snakke, og garantert noe mange ser på som et kultfenomen. Og det er det nok. For meg er det ikke det, og jeg skjønner heller ikke dette lydbildet. Kaos og bråk. Der de tyngre partiene skinte gjennom, gynget det bra, men ellers var det låter som ofte gikk i hverandre. Så, absolutt ikke mer enn at jeg ikke helt klarte å skjønne og like veggen av lyd.

Det Abbath skal ha er å være utrolig gjennomført. Ansiktsuttrykk, sminke, poseringer, væremåte, alt er nær perfekt og man kan ikke annet enn å la seg fascinere. Etter 50 minutter ble det til at vi gikk til bilen og kjørte til hotellet.

Turen ned langs kysten i en hvit Toyota begynte tidlig, og det var godt å komme hjem, men også godt å være på festivalen igjen. I fjor slet jeg med seks måneders sykemelding etter skade, men selv om jeg er under opptrening ennå, og at det var tungt å være tre dager på festival, er det noe spesielt bra med akkurat Karmøygeddon. Det er en familie. En flott gjeng. Som også vi som kommer utenbys fra føler seg som en del av.

Bilder av band jeg ikke så: