Southern Discomfort står for døren, andre helg i oktober skjer det.

Southern Discomfort@www

Tradisjon og rutine

Det begynner å bli en vane dette Lena, meg og deg på en årlig runddans med nye band og for å igjen se litt tilbake, på samtiden og se litt framover. For deg? Er det litt rutine, eller er gleden like stor hver gang? At du finner formen og gnisten?

En tradisjon nærmest? haha. Vel det er klart at det både er oppturer og «nedturer» gjennom hele året når man driver med dette. Rutine er vel muligens riktig på noen områder – de tingene som man kanskje ikke finner mest spennende å holde på med men som man må få unnagjort til gitte tidspunkter, kan til tider oppleves som rutinepregede ihvertfall. Men så da, når  vi åpner dørene for publikum første festivaldagen.. altså da er disse tingene forduftet fra dette teflonhodet, og gleden er like stor HVER gang.»

Motivasjon

Lena, som bærer Moen som etternavn, har holdt på med booking og metal i en årrekke, og var før dette involvert i blant annet Infernofestivalen. Det er snakk om mange år. Selv har jeg hatt lyst til å slutte med mitt engasjement mange ganger, når livet stritter imot og det blir for mye, det ikke passer inn, men så kommer man over bøygene. Og så har det plutselig gått 25 år, hehe. Hva driver DEG?

«Det er jo nettopp det da.. Jeg kan ikke peke ut en enkelt ting. Jeg har alltid vært glad i musikk og metalsjangeren spesielt. Kristiansand har et metal- og undergrunnsmiljø som fortjener en festival i egen by, og selv om jeg ikke selv bodde i byen på det tidspunktet, ble jeg superglad når jeg hørte at festivalen Southern Discomfort var en realitet tilbake i 2002 – noe jeg forøvrig ikke var alene om.

Publikumet vårt er et vanvittig takknemlig publikum, som det bare er stas ‘å ordne i stand for’. Vi opplever å få svært gode tilbakemeldinger fra både publikum, crew, artister og andre involverte, noe som gir både giv og gnist.

Vi har også et knakende godt styre, som i tillegg til meg består av styreleder Astri Tønnevold, Helene Wroldsen, Sveinung Sæbø, Lise Haugland og Mikael Andresen. Alle briljerer på sine områder (kan tenkes at noen av de beskjedne av dem mener jeg kunne moderert akkurat det uttrykket).  At vi jobber  godt sammen er i seg selv motiverende.»

I år er det en variert meny, men fortsatt med en extrem undertone. Vil Southern Discomfort noen gang strekke vingene mer? Eller er det her du tror det er best å være? Om man skal vokse er det jo ofte lurt å trekke inn flere grader av metal, men det er noe kult med nisjer også.  

«Dette føler jeg du har spurt om før?»

Det kan jeg aldri tro, hehe.

«Utvidelse, vokse seg større og den slags..hehe. Nå har vi endelig landet på en fet venue, og det er begrenset hvor mye vi kan vokse her uten å måtte ta i bruk ytterligere lokal(er). Kvalitet trumfer kvantitet sier jeg da, uten å utelukke noe som helst for fremtiden. At vi har havnet inn på en smalere og mer ekstrem sti er noe som har skjedd naturlig (og nærmest umerkelig) over tid med tanke på hvem som er og har vært involvert i festivalen. Og ja, nisjer er kult, så lenge det ikke blir FOR smalt for koordinatene vi befinner oss på.»

Variert meny

Når dere satt der med komplett lineup, før dere hadde sluppet alt, hvordan var magefølelsen? Dette selger! Nå ble det akkurat slik jeg forventet! Det var kanskje et band eller to jeg kunne tenkt meg å hatt istedefor… 

«Så klart. Vil tro det er dårlig butikk å sette opp et program man ikke har troa på. Det er jo ikke alltid man får det første man forsøker på, så plakaten kunne sett annerledes ut. Men det er heller ikke slik at vi bare «tar til takke» med noe. Vi er veldig fornøyde med programmet som til og med du beskriver som variert!» Haha, tar det som et kompliment. «Vi serverer nytt og gammelt. Flere har sluppet eller skal slippe nytt album i år. Vi får f eks urfremføring av låt live på fredagen. Mye spennende i vente.»

Alt fungerer …

Det ble Caledonien også i år, det fungerte bra i fjor! Er det litt som å komme hjem? Selv om Southern har vært all over town, og ofte på Kick, det må være litt digg å samle alt under ett tak?

«Det var etterlengtet å få samlet alt under ett tak. Dette er noe man så på mulighetene for også pre-pandemi. I fjor lot det seg endelig gjøre, og det viste seg å fungere over all forventning! Tilbakemeldingene bekrefter at det var et riktig valg.»

I fjor, i år, møter, brainstorming, hva slags grep og detaljer tok dere tak i kontra 2025? Når man evaluerer lokalet, logistikken…. Fungerte alt så bra at det ble en kopijobb? Eller ble det justert noe på løsningene? 

«Vi bruker blåpapir på det meste, men enkelte småjusteringer blir gjort. Nå er vi kjent  med lokalet og veit hva vi går til.»

Støtte grasrota

Dere booker små og lokale band, det er dritfett! Og blander de med gamle travere. Det siste der er jo ikke uvanlig, men det er ikke nødvendigvis så vanlig at band i startgropa får plass på plakaten til en såpass etablert festival. Hvor viktig er dette for dere? Jeg vet vi har snakket om dette før, men det fortjener å få lupen på seg igjen.

«Det er viktig å støtte grasrota! Nå har vi jo faktisk klart å få de fine verdiene våre inn på nettsiden (vi var på kurs i våres ser du), og der står det litt om det. Men jeg kan jo si at vi alltid har hatt fokus på å gi unge uetablerte lokale band muligheten til å få vist seg fram for et større publikum, men også på vise frem hva Sørlandet ellers har å by på innen sjangeren. Inception er det vel som går inn i den første kategorien der i år. I tillegg så kjørte vi en kick off i august med lokale Ignostica og Sorrow – her var vel bare et av bandmedlemmene over 18 år. Det var aldeles nydelig. Som i tøft.»

Fungerer staben, ledelsen, har dere nok folk til avvikling, frivillige, er dere klare for helgen i oktober?

«JA! He-he. Pr nå tror jeg vi kun mangler et menneske til garderoben. Stiller du kanskje? høhøhø.»

Som trommeslager blir det nok for mange jakkeslag om jeg skal stå for den biten :).

Ser du for deg at det blir en like stor suksess som fjor? Basert på salg og tilbakemeldinger?

«Vi krysser fingre vi. Regner med folk kjenner sin besøkelsestid (som det heter?).»

Da ses vi Lena, i helgen 9. og 10. oktober, med for meg en spennende meny som har naturlige kaffepauser, og så håper vi at folk kjenner sin besøkelsestid uavhengig av om man liker alt. Skal man sikre festivalens eksistens må man komme! 

«Nemlig. Det siste der. Fett at du syns menyen er spennende! Vi  sees!»