To band spilte på Glenghuset i Sarpsborg.

Tekst og foto: Stefan Andreas Sture (Instagram)

Det er ikke akkurat smekkfullt på Glenghuset denne onsdagskvelden, men heldigvis nok folk til at det blir trivelig.

Skal man dømme ut fra flertallet av publikumet, har death metal blitt gubberock, det er jovialt og hyggelig. Men så har jo også kveldens hovedattraksjon sitt utspring i den senere delen av åttitallet, det nærmer seg for 40 år siden de starta opp. Så uansett hvor unge vi enn var den gangen, er vi betydelig eldre nå. Men før Cadaver går på scena for å levere gamle og nye låter, er det klart for kveldens forband.

Svartilaagen

Svartilaagen er ungt, friskt blod. Heldigvis lever metallen videre hos de unge. Bandets medlemmer er fra 13 til 18 år, så alle er født godt inn på 2000-tallet. Men jaggu ser de ikke ut som de kommer rett fra 1988, med nagler, lær, patronbelter og lang hår. Og ikke minst attitude.

Men Svartilaagen har låtene og spilleferdighetene til å backe imaget opp, og vel så det. Det er mørkt, kaldt, tung, hardt, rått og rett og slett veldig fett. Med låttitler som Hedningens Sorg, Tryrann over Norge, Krigersinn og Halshugd, skjønner man hvor lista ligger. Hele bandet gir jernet, og det oser av spilleglede. Disse unge musikerne mener det. Dette er folk vi kommer til å høre mye fra lenge. Sjekk de ut på din favoritt strømmetjeneste, og ikke minst gå på konserter.

Alle jeg snakka med i pausa var dypt imponert over Svartilaagen. Det er oppløftende for oss gamle metallhuer å se at ungdommen tar det videre, både i innstilling og med solide låter. Bandet ble starta av brødrene Spetz 2024, og har hatt noen utskiftninger av medlemmer underveis. Men denne kvelden var de fire stykk, og med en kvinnelig gjestevokalist med på de siste låtene. Jeg håper de tar henne med videre, for det ga litt ekstra til soundet.

Cadaver

Men så var det tid for å slippe de voksne til på scena. Cadaver trenger vel ikke noen nærmere introduksjon, de har vært med lenge og er smått legendariske. Ikke minst er sjefen sjøl, Anders Odden, godt kjent for alle som et interessert i den ekstreme delen av norsk metall.

Anders er i godt humør, og underholder oss mellom låtene med anekdoter og vittigheter. Det er rett og slett veldig trivelig. Han peker ut mot publikum, og sier at sånn så dere ut, som Svartilaagen, når han ble kjent med oss. Sant nok, og selv om Cadavers medlemmer står mye mer rolig på scena enn ungdommen i forbandet, er det så solid, tight og hardt at vi blir totalt overbevist.

Gitar, bass og trommer – det er alt som skal til for lage masse lyd. Med Cadavar får man jo også den ekstra dimensjonen som Eilert Solstads kontrabass gir.

Det er tre låter fra debuten Hallucinating Anxiety og fire fra oppfølgeren … In Pains, så det er godt tilrettelagt for oss som liker å mimre. Men det er jo også låter som står seg.

De nyere låtene passer godt inn i settet, og publikummer er med og alle hoder gynger lett. Kvelden blir avslutta med Don’t give a fuck og tilløp til allsang. Noen timer med kvalitetsmetall på onsdagskvelden er over, vi drar hjem i regnet og er mer enn fornøyd.