Så var helgen over, og inntrykkene og opplevelsene summert.

Southern Discomfort@www

Siden jeg ikke fikk noen til å anmelde og å ta seg av de svarte bidragene, ble det litt amputert, men slik er livet. Jeg så ca halvparten av bandene, og gikk dessverre glipp av basically hele Tessias gig grunnet en annen forpliktelse i det tidsrommet. Det beklager jeg sterkt, og håper jeg kan få sett de ved en senere anledning. Jeg så siste låt, der så jeg et proft band med uniformert image, som jeg naturligvis visste om fra før, jeg hørte en låt som gjerne musikalsk ikke var veldig utenfor de satte rammene, men flink trommis, og en vokalinne som rævkjører mange av sine mannlige kolleger innen growlfaget :).

Mer comfort enn discomfort

Men det til side, at jeg ikke så så mye som jeg pleier betød at det ble litt mer tid til å være sosial. Og på Southern Discomfort er det aspektet hinsides fett! På litt større festivaler blir det kjappe hilsener, har du det greit, hva har skjedd siden sist, og så er det litt mindre albuerom. På Southern har de, selv om det var litt mindre folk enn i fjor (som nok var fordi i fjor bestod av flere lokale band som trakk sine publikummere) en betydelig kraftigere mulighet for å komme nær folk, ta deg tid, få de litt dypere samtalene. I hvert fall slik jeg føler det, følte det.

Edit: Lena@Sdc forteller at det var like mange folk inne på lørdagen i år som i fjor, og at det på fredagen var litt lavere besøkstall.

Så festivalen er grov regnet høyt på listen der, selv om man gjerne skulle sett noen flere ofre hjemmeliv og sofa for litt metal. Men jeg skjønner det også, for festivalen har et musikalsk hardt uttrykk, og flere jeg kjenner til velger bort Southern Discomfort fordi denne typen metal ikke helt f(a/e)nger de. Dette er også et valg festivalen gjør, å være en nisje, men jeg tror muligens det hadde vært lurt å også tenke litt mer på hva som trekker de lokale, for man skal ikke undervurdere effekten lokale bands omgangskrets har.

Caledonien er fortsatt en veldig fungerende plass å ha festivalen, der man har en stab på hotellet og ellers som smiler og skjønner greia; vi er faktisk lettere å ha med å gjøre enn mange av de feststemte gjestene ellers på hotellet.

Ram-Zet

Ram-Zet fikk ikke maks uttelling for meg dessverre. Jeg elsker bandet, og har sett de flere ganger, men akkurat denne kvelden var det mye jobb fra bandet uten den voldsomme effekten ut til oss i salen. Det som slo meg var at de nye låtene fungerte hakket bedre live, selv om The Fall fra debutskiva dro lasset greit og avsluttet kvelden bra. Queen fra andreskiva vet jeg ikke om traff de som ikke kjente til bandet fra før, og mange bør huske denne fra Metal Svisj-tiden, der videoen gikk sin seiersgang.

Greia i kveld var lyden, det trøkka lite, mye av trommene (Kent er en av mine norske favorittrommiser, spesielt basert på det jeg har sett fra ham live), men det kom liksom ikke nok lyd ut. Litt tekniske problemer med fela til Ingvild kan skje, men det største problemet var nok at det de banka inn av innsats på scenen ikke slo hardt ut på salen. I seg selv er jo Ram-Zet et herlig sært band, veldig variert, fra folkrock med psychedelia, via progressiv merkverdig musikk til extremmetal.

En som stod ved siden av meg uttalte litt ut i konserten at «…den dama der synger helt hinsides!». Og Miriam er rå! Mellom triangelslag og dansing leverte hun noen sterke vokallinjer.

Se det man kan og vil

I rommet der merch- og ølsalg fant sted, var det kanskje i overkant med folk når banda spilte, men igjen, jeg så jo heller ikke alle som spilte. Og nede på Telfords, en pub i førsteetasjen, som var knyttet til Southern denne helga, var det visstnok også mange. Om man kan og vil se band, se det man kan og vil, det er jo en bummer om folk drar på festival og ender opp med å ikke oppholde seg i salen stort. Det er jo veldig ofte slik på festivaler, så Southern er helt klart ikke alene her, jeg har vel ikke opplevd at det ikke skjer. Men nå håper jeg ihvertfall noen tenker seg om.

Kvaen

Kvaen, det har jeg aldri hørt eller fulgt med på. For svart for meg. Men en kar, la oss kalle ham Nicolay, sa at det ikke var særpreget svart, at det var mye annet der inne. Så jeg lot meg forføre, så hele gigen, og konstaterte at det er mange fete soloer, en god del tøffe riff, en innleid bassist som gjorde en bra jobb, og en vokalist som skrek flott, men som gjorde det gjennom hele konserten. Basically helt likt. Så der ble det fort litt repeterende. Litt som Afsky ifjor. Men man har forskjellige preferanser, så flere elsker dette, jeg vil nok si at jeg likte en sang, så gikk det litt på repeat. Eneste aberet, det som plaget meg, var den altfor høye cleanlyden på gitaren, den skar i ørene.

Kvinnene i sør

Nå har Southern Discomfort endret en god del i staben, styret, og i år er vel første året der dette nye utvalget fikk testet vannet. Jeg som deltager, publikum, var veldig fornøyd med hvordan det fungerte. Smilende mennesker, og i overkant mange hyggelige jenter og damer. Southern har altså en kvinnesterk andel, som i metalmiljøet er knakende bra. Så null problemer, der, og ingen problemer med fyll, bare hyggelige mennesker, smil og fornøydhet. Det har vært en del mennesker innom festivalens kjerne i årenes løp, nå står vi foran en ny giv framover, der Caledonien forhåpentligvis befester seg som ground zero for det hele. Og at alt er samlet under ett tak er gledelig, det var alltid litt oppstykket når man måtte bevege seg mellom scener.

Voidspire

Voidspire fra Oslo åpnet festivalen. Erik på vokal og gitar kjenner de fleste fra feeden på Instagram der han pusher platebutikken Katakomben, pluss at han også synger i Celestial Scourge denne kvelden.

Voidspire drar på med låter som ikke er så typisk arrangert, extremmetallen er preget av mye stopp og start, en del skifter i rytmikk, men samlet er det et veldig spennende band live. For meg gikk tankene til eldre Carcass, tidvis, for det å dra å med kjappe og korte sekvenser for så å gå ned i et tyngre landskap vekselvis, det er nettopp det som gjorde Carcass‘ tidlig periode så fet. Kanskje hadde jeg ønsket at trommisen slo litt hardere, men det kan være grunner til det. Ikke alle, inkludert meg selv, er komfortabel med å spille på andre trommesett for ex.

Voidspire er mer mot mitt musikalske landskap, der vrier og vendinger preger mer enn statiske kjappe løp. Og når Voidspire var tunge var de doom, og jeg er en sucker for det. Et særpreget band, som vi har en god del av i Norge, men med fellesnevneren at de ikke ligner på så mye annet. Fredagens vinner for meg.

Svart kaffe og sjokoladekake

Jeg hadde overnattingsbesøk denne helga, så en del fokus gikk til det, og da ble det til at skrivingen ble utsatt til i dag, mandag, Jeg jobber alltid uten notater, så alt er avhengig av hukommelsen :). Men summert grovt for min del var at lineupen var variert, kanskje uten de store kanonene som trekker folk utenbys fra, selv om Taake ble nevnt som trekkplaster. Buzzet var ihvertfall der for mange. Jeg valgte svart kaffe over svart metal. Og sjokoladekake, som også stod på menyen på lørdagen.

En sørgelig vinter

Vintersorg så jeg på Karmøygeddon tidligere i år, og som jeg skrev den gang, jeg fulgte ikke med på bandet når de drev på på slutten av 90-tallet, selv om man seff leste intervjuer her og der og fikk med seg noe. De imponerte på Karmøy, det gjorde de også her i Kristiansand. Muligens var denne gigen bedre, ihvertfall fram til et punkt mot de siste låtene, der jeg følte det ble litt for langdrygt. Det er slik noen ganger, når en headliner dra på, og man har stått litt og sett og hørt en del før på kvelden.

Andreas i front er en sterk figur, han leder bandet godt og har en variert meny av låter. Det er tydelig at mange er mest på de eldre sakene, men for meg ble det de nyere som fungerte best. At det er mye oooo-ing og aaaa-ing får være, det hører kanskje med siden Vintersorg har et folkelement, men det er nok metal og prog i grunnmuren til at jeg helt klart stiller opp neste gang de spiller og det passer.

Celestial Scourge

Celestial Scourge er for meg et band som passer til mindre scener kanskje, det ble litt for bra her, haha. Men de spiller pinadø helt utrolig sykt bra!

Deathmetallen er av de tekniske slaget, og at de klarer å spille slik mens de drar på er helt utrolig. Men de er rutinerte, og alle i bandet foruten Erik på vokal (Voidspire, og som sang på en skive jeg falt pladask for med Hermit Dreams) og Hans Jakob på gitar (som jeg så med Vorbid for kort tid siden, og som også spiller i Deception) er jo massivt turnerende med Blood Red Throne. Faktisk kom de vel hjem rett før Southerngigen og heiv seg på scenen.

Det er sinnsykt å se gitaristene riffe på, men de faller gjerne litt bort når trommeslager Lunden og bassist Stian flekker tenner. Det som var litt bummer ikveld, og jeg flyttet meg et par, tre ganger i salen, var at basstrommene var altfor høye, spesielt i starten, men også litt utover. Det gjorde at man gjerne gikk litt glipp av noe av den pissesyke håndkunsten til Stian. Det er sjelden kost å se en som spiller så kjapt og teknisk på bass. Helt utrolig. Jeg har sett bandet på lille Vaktbua i Kristiansand, der kom de mer til sin rett synes jeg. Der skal de spille snart også, 26. november bør du sette av om du vil se de i en intim setting, og der man gjerne kommer veldig nær galskapen.

Imperium Dekadenz

Imperium Dekadenz fra Tyskland fungerte delvis. Det ble for meg veldig monotont, men det var også flere låter, eller muligens partier, som fant veien til mitt musikksenter. For meg ble det litt statisk, midtempo og vel, kjedelig. Men det var tungt, og som sagt en del tøft. Et par av låtene var, ubevisst eller ei, veldig likt In the Woods…, da tenker jeg på den originale besetningen og de to første skivene. Et par partier låt skremmende likt. Så muligens var det ikke tilfeldig at de hilste til nettopp det bandet fra scenen, og med et par av medlemmene fra dagens Woods i salen. Fett!

Men sånn all over var det nok et band jeg synes ble litt for likt og monotont. Trommisen har litt av skylden, men han gjorde samtidig en bra jobb. Bra lyd, en bra vokalist, flink frontfigur, men litt som Kvaen var det gjerne litt lite variasjon i stemmen. Jeg likte de best på en låt mot slutten der de var veldig tunge, og med en del akustisk/clean, så enkelte låter fant som sagt veien inn hos meg.

Islandske Devine Defilement​ fikk ikke gleden av mitt selskap mer enn en låt, jeg visste ikke hva jeg gikk til, og når jeg sjekket låttitler i ettertid var det like greit. To vokalister som gjerne var like mye yo som svart, med en fryktelig grisehylgreie som jaget meg ut. Man skal jo ha hørselen i noen år til. Men bandet får ha meg unnskyldt, det var bare totalt skivebom.

Inception ble mitt favorittinnslag sammen med Voidspire. Jeg kjenner jo til de unge thrasherne fra Søm utenfor Kristiansand, som nå oppholder seg i Oslo, og jeg har sett de et par ganger tidligere. Du kan søke deg opp på anmeldelse og intervju her på Heavymetal.no. Spilleglede og pågangsmot, og et par medlemmer som hele tiden drar i båndet som en hissig hund, hele tiden i fare for å få overtenning. Slik det skal være.

Mye thrash, veldig flinke gitarister, og en rytmeseksjon som legger et solid fundament under. Bassist er type en uke-ish inn som medlem, og man kan bare ta av seg hatten man ikke har for hvordan det låter.

Det er ikke bare et ungt band som åpner en festival fordi de er lokale, og man skal dra med de yngre inn, dette er et band jeg tror kan gjøre seg gjeldende om de får ut en bra skive og kommer seg ut på scener. Det er mulig et større marked for slikt i utlandet, men tiden vil vise om Inception er klare. Sultne er de.

Tusen takk for at jeg kunne komme, og tusen takk til Lena, Helene, Astri, Sveinung, Mikael, Lise og alle dere andre som utgjør festivalens hjerte. Takk til alle som bidro til helgens kos i form av samtaler, dype og ikke, og dere som tok dere tid og penger til å kjøpe lp og cd fra Omegashift på lørdagens signering. Og takk til dere som fotograferer, serverer og bygger, stiller lyd og gir av dere selv!