Full tittel: «…a lifetime in the shadow…»

Selskap: Private

Release: 15.05.26

Kristiansandsbandet kom med skive tidligere i år.

Sub Trees@Facebook

Jeg fikk dessverre ikke fatt i kopi av cd-en før nylig, derfor er det litt på overtid. I tillegg har bandet nå nylig meldt at de skiller lag med den kvinnelige vokalisten, Charlotte. Hva som skjer framover nå, om de forsetter med kun Rikard på vokal, vil tiden vise.

Skiva? Dette er vel den første releasen bandet har dere hele bandet har deltatt i studio, og for meg er det gledelig. Det smaker mer band da. Sub Trees har stort sett vært et studioforetak med Rikard og produsent Stein Roger (Green Carnation) som tospann, og hvor det har vært et parallelt liveband.

Musikken er ikke metal, ikke hardrock, den er på en måte ikke noe annet enn Sub Trees. Det er elementer av rock, hardrock, det er noe underliggende mørkt, og det er en grandios følelse på en låt som Bang Bang Black, som driver inn mot å være en poprock låt med et kommersielt slør. Og den er en real earworm, argh :).

Albumet er schizofrent, der materialet spenner bredt, der bandet går fra å være en happy bang bang black-variant til det nesten doomy på Completed. Gitartonene der kan minne om tidlige Anathema, Paradise Lost etc. Bare i en litt snillere form. På denne hører du også en av de virkelig smarte trekkene Sub Trees gjorde for noen år siden; de knyttet til seg Hans Dalen, tidligere gitarist i Groms. Han er et funn, og selv om jeg kunne tenkt meg å ha hatt et tyngre sound på skiva, låter det tidvis veldig metal av Hans. Dette er så langt en av favorittene på albumet.

Sub Trees var tidligere mer elektronisk, i mangel av et bedre ord. Og de har aldri vært redde for å være sjangerfri. På …a lifetime in the shadow… hører man det. Om man sjekker Desire er det et sterkt hint til dette. En vakker låt.

På Boy hører man virkelig kvalitetene til Charlotte, som er en flott vokalist og en visuelt sterk karakter live. I samspill med Rikard er hun her i sitt ess. Og Rikard har denne særegne, raspete renvokalen. Han har en flott røykestemme, som drypper sjel og et dypt indre.

En låt som ikke treffer meg så bra er Best Of Me. Selv om det er flott gitarspill her, er det noe som blir litt…vet ikke. Kanskje litt kommersiell, litt allsangvennlig, uten at det i seg selv er noe negativt. Det er vanskelig å forklare.

Shan’ti henter det litt inn igjen for meg, den har en fin arrangering og flere veldig kule skifter. Det eneste jeg ikke helt skjønner er denne effekten som ligger på vokalen, den som høres litt ut som litt støy. Jeg hadde foretrukket det helt rent. Dette er også gjeldende på Voices og Under. Selve låtene er kule, spesielt Voices er en solid skiveåpner. Tilgjengelig og smooth, med en hard front.

Skiva i snitt synes jeg godt om, jeg har fulgt bandet lenge og liker personligheten til folka og bandet. Denne nye skiva hadde kun ett spor jeg ikke helt falt for, ellers er det varierende grad av kjærlighet.

Intervju kommer asap.

7/10

Tracklist:

1. Voices
2. Bang Bang Black
3. Completed
4. Boy
5. Best Of Me
6. Shan’ti
7. Going Home
8. Under
9. Desire