Konsertanmeldelser fra Japan er ikke hverdagskost. Så når Per Ottar Eide meldte inn at han var der og ønsket å skildre opplevelsen, var det ikke tvil om at dette var av interesse. Reiseskildringen er interessant, og viser i tillegg enkelte tips om det er noen der ute som er på vei til, ønsker å reise til eller har en drøm om å se en gig i Japan (Yngve).

• Banda: Battle Khimaira – Damned – Dazzling Bad – Chaqla
• Konsertsted: Live House Hearts+

Et mystisk land

Japan, et mystisk land som står med et ben i fortid og myter og et annet i en av verdens høyteknologisk maktsentere. Et land med sterk kulturell eksport, flere arbeidssystemer for å strømlinjeforme produksjon, en høy standard for utmerkede produkter og tjenester, manga, anime, mote og uforglemmelige filmer.

Da jeg og en venn endelig bestemte oss for å ta turen til Japan, gjorde jeg research på hva vi skulle fylle dagene med. Ganske fort oppdaget jeg at samme dagen som vi ankom, skulle det være en Visual Kei-aften på konsertlokalet Live House Hearts+ i Tokyo. Lite visste jeg da at dette skulle være starten på en interessant og byråkratisk prosess, men jeg visste fra en tidligere tur at Japan ikke er for nybegynnere, så jeg salet på og startet prosessen.

Damned

I hovedsak var det bandet Damned som fristet mest, jeg var lite kjent med bandet men kom over dem tilfeldig på Youtube (tusen takk algoritmer) og ble fascinert av deres visuelle univers. Damned regnes også som et undergrunnsband i Visual Kei-miljøet, til tross for en drøss med konserter og en ganske nylig Europaturné.

Damned består av medlemmene Hitone, Kou, Masaya, Sakura og Suica, og spiller innenfor en sjanger som heter Visual Kei, som kan ses som en slags blanding av kabukiteater og glamrock, mens den musikalsk er veldig melodisk og fengende. Pr i dag er det mye innslag av metalcore og deathcore i musikken, med melodiske leadgitar i det neo-klassiske metallandskapet. Et annet særtrekk med kabuki og glamrock er at artistene ser ut som attraktive kvinner, men at det er nesten utelukkende menn som opptrer. Disse bandene har naturligvis et stort kvinnelig publikum.

Kjøreregler

Når flybilletter og hoteller var bænkers, var det rett på nettsiden for å booke billetter…nope.

For å bestille billetter til en konsert i Japan er det noen kjøreregler som gjelder. For å få de beste plassene må man gjennom et lotteri-/Rafflesystem, og de som ikke får tak i billetter på lotteriet må skaffe dette gjennom vanlig kjøpsprosess. Og man må ha et japansk telefonnummer som man kan gjøre anrop med.

Uberørt av denne låste døren prøvde jeg venner på Facebook, uten hell, men så kom jeg over Ticket Proxy-tjenesten Ticket Japaaan.

Ticket Japaaan drives av Jun og er en av hovedgrunnene til at utlendinger kan dra på konsert i Japan. Prisen er lav, og jeg spanderte en kaffe via Buy Me A Coffee som takk. Jun var også veldig behjelpelig med å gi all info man trengte for å navigere prosessen.

1) Man får en kode så man kan hente billetter på 7/11.
2) Når man får de fysiske billettene får man en gruppe, i mitt tilfelle A – B (dette står selvfølgelig på Kanji) og et nummer som angir rekkefølge på innslipp.
3) Vel fremme på lokalet slippes man inn gruppevis så når A er ferdig er det gruppe B og et tall som angir rekkefølge, jeg hadde nr 12.

Easypeasy.

Konsertkultur i Japan

Som resten av landet forøvrig er det en sterk kultur for respekt og hensyn som gjelder, både for artist og for de som deltar på konserten.

Hvis man tar bilder eller filmer med mobil uten at bandet har gitt eksplisitt tillatelse med f.eks PHOTO TIME!-seanse, er det grunnlag for å bli kastet rett ut av lokalet, ingen If’s or But’s, du blir bare eskortert rett ut uten snikksnakk.

Reisen

Avreise fra Gardemoen gikk fint, i forkant fylte jeg ut toll- og innreiseskjemaet, og mellomlanding i Helsinki og videre til Haneda flyplass gikk helt fint.

Det som ikke gikk fint var at jeg rett etter landing fikk trøbbel med E-sim’en jeg hadde kjøpt fra Airalo. Videre fungerte ikke Suica-kortet som brukes for å reise med t-bane, lokaltog og buss. Heldigvis hadde kameraten min mer orden på sysakene, og han fikk guidet oss til hotellet og konsertlokalet.

Konserten

Utenfor Live House Hearts ++ ble jeg møtt med kveldens store overraskelse; publikum på utsiden var ca 50/50 japanske fans og utenlandske fans. For å bli kjent med kotymen på Visusal Kei-konserter kom jeg i prat med fans fra, Polen, Spania, Usa og Frankrike som kunne fortelle meg følgende:

1) Bandene har koreograferte danser for publikum, dermed er de 2 første radene uformelt forbeholdt fans som kan hele koreografien utenat og feilfritt.
2) Vær forberedt på å bytte plass når du har sett bandet du har mest lyst til å se til fordel for fangruppen til de andre bandene.
3) Respekter plassene folk har i lokalet og vær forberedt på høflige forhandlinger med tanke på ståplasser.

Etter innslipp kom jeg inn i lokalet.

Først må man innom baren for å kjøpe den obligatorisk drikkebongen, og i samme prosess fikk jeg et lodd av noe slag med Damned skrevet på, som kunne veksles inn i stempler. En svenske forklarte at med x antall stempler får man ta bilde med favorittmedlemmet sitt i bandet, samt andre kule belønninger med helt utfylt stempelkort.

Live House Hearts + + er et lite kjellerlokale på størrelse med Vaterland minus kjøkken. Lokalet var delt i 3 platåer med gjerder i synkende høyde fra bakerst i lokalet til foran, og soundcheck og oppsett foregår bak en screen. Publikum er for det meste ungt, og etter at lokalet har blitt fylt opp ser jeg at det er ca 30/70 fordeling på japanske fans og vestlige fans.

Damned begynner, og visuelt er det mystisk og spennende, det føles litt ut som et slags alternativt univers der Kabuki og moderne metal lever i harmoni. Musikalsk er det en solid oppvisning i flere musikalske disipliner som Damned mestrer godt. Growls, høye shrieks og sjelfull sang på Japansk levert av et kreatur du fint kunne sett i en skrekkfilm med middels høyt budsjett. Gitaristene i bandet leverer sterkt teknisk med neoklassiske leads, dual guitar harmonies, sylskarpe arpeggioer, og en gitarsolo spilt bak hodet. 80-tallet har ikke passert i Japan, og det gleder ihvertfall meg.

Så kommer en interessant ting med japansk konsertetikette.

Mellom låtene er det helt stille, ingen jubel, klapp, prating eller folk på vei ut for å kjøpe øl. Dette er for å vise respekt for artistene, det gir også en slags følelse av spenning, men også en uggen følelse av å være litt frakoblet.

Videre får jeg demonstrert de koreograferte dansene som består av håndbevegelser, en unik variant av headbanging der man headbanger hodet mot skuldrene i en slags 8-tallsbevegelse, headbukking og noen enkle dansetrinn.

Damned leder oss dypere inn i sitt mørke univers, men med litt interaksjon med publikum underveis. Det høres ut som det er tusen takk for at dere kom på konserten vår, men jeg kan ikke japansk, så det er vanskelig å si. Damned er for fans av den litt mer melodiøse deathcore’n, og for min del kunne jeg fint sett dem igjen.

Damned spiller siste låt, og sceneteppet/screen’en går ned. Det er tid for Dazzling Bad, og nå begynner det virkelig å bli rart.
Vokalisten har sminka seg som noe som er et sted mellom en Zombie og en glamourmodell med digre påmalte glitterlepper. Han sutter på en hjertelollipop som han slenger ut til publikum, den treffer en jente og hun plukker den opp. Heldigvis putter hun den ikke i munnen.

Dazzling Bad er i det mer kaotiske hjørnet. Det er melodiøst, men litt mer på den måten hvor man klemmer alle tenkelige ting sammen til det blir en låt. Det snek seg også inn en del mollbaserte tremoloriff som hørtes veldig ut som black metal. Sceneshowet er litt mer sleazebasert, og det mangler ikke på oppmerksomhet til damene i publikum. Det som var ganske krevende med Dazzling Bad er at de hadde skrudd på så mange effekter på vokalen. Du hadde liksom pitchshifting i tillegg til den klassiske reverb’en, og et filter så det hørtes ut som en goblin som gikk gjennom diverse midtlivsrelaterte problemer. Ellers prøvde gitaristene på noen call and response-greier med publikum mellom låtene og dette fungerte absolutt ikke i forvirringen mellom å være stille for å respektere artisten eller å lage lyd for artisten.

Sosiale normer står sterkt også i japanske subkulturer.

Dazzling Bad er underholdende, men det ble litt mye for meg. Heldigvis er det tid for kveldens headliner Chaqla.

Chaqla spiller nu metal, ordentlig tidsmaskin-nu metal, og for en som gikk på videregående når Slipknot – The Subliminal Verses kom ut, gir dette en blandet følelse av nostalgi,

Chaqla oppleves som et stort band, de behersker liveformatet svært godt og har en sterk larger than life-følelse. Et av medlemmene ser ut som han kunne gått rett ut av en Black Butler-episode, og her er det stort budsjett på vokalistens hårstyling, neonrosa rastafletter. De beveger seg også opp og ned på stageriserne gjennom hele konserten. Her er det masse energi og god kontakt med publikum.

Nu metal er en sjanger som fort kan bli masete for meg, men dette opplever jeg ikke på noen måte med Chaqla. Deres spilleglede og interaksjon med publikum smitter voldsomt over, og de oppleves som kveldens stødigste band.

Denne kvelden har jeg bevisst unngått å ta bilder og video av konserten nettopp for å unngå å bli bortvist, men jeg fikk i forkant av Chaqla vite at bandet har skrevet på sosiale medier at de synes det er helt greit hvis publikum vil filme eller ta biler. Jeg dristet meg til å få dokumentert noe i kveld, flere andre filmer, da må det være greit eller?!

Jeg drar frem mobilen, og litt anonymt retter jeg mobilen mot bandet, dette er nervepirrende, men jeg gjør dette for Heavymetal.no’s flotte lesere.

Ca. 20 sekunder senere blir jeg innstendig prikket i skulderen av personen bak meg, det er en illsint ung dame med vestlig utsende. Hun vifter en finger i ansiktet mitt, jeg føler skam, ydmykelse og rydder kjapt bort mobilen og ser rett frem…samtidig som jeg prøver å glemme ansiktet hennes. Heldigvis er Chaqla underholdende nok til at jeg glemmer saken fort…isj.

Det drar mot slutten, og Chaqla ser ut til å takke publikum for at de kom. Vi får encore, og så er mitt møte med Visual Kei over for denne gang. Det er helt ok, for et mildt tilfelle av jetlag har meldt sin ankomst.

På vei tilbake til hotellet oppsummerer reisekompisen min ganske godt at publikum er her for å danse, ikke for å headbange, så der har du nok hovedforskjellen på Visual Kei og metalkonserter.

Til alle som leste så langt, tusen takk.»