Denne kvelden var det klart for et band jeg virkelig hadde sett fram til å sjekke ut live, for helt siden bandets oppstart tilbake i 07, eller 08, har jeg følt meg komfortabel med metallen de spytter ut.

Mange band i denne sjangeren, teknisk og progressiv extremmetal, har mye å bevise når de skal framføre låtene sine live, for mange bruker mye tid i studio med pålegg, re-takes og samplinger, og å gjengi dette fra scenen er ikke alltid lett. Aspherium
gjorde dette med bravur.

Da jeg hadde gått av nattevakt på morgenkvisten og skulle snu døgnet til en friperiode, hadde jeg null timer på øyet og et system som var godt ute av vater. Jeg hadde jo et håp om at bandet skulle klapse meg sønder og sammen, men faktum er at Mossebandet innehar veldig mye stemning i musikken sin, og da ble det både deilig og vanskelig å ikke gå inn i en malende sfære 🙂 . Men det gikk bra, jeg elsket konserten og skulle gjerne hatt både to og tre låter til.

Når man har hørt skiva og kjenner låtene, blir det ekstra stas synes jeg, men et slikt band, om man er åpen, vil berører de fleste. Dette er hardt, og med avbrekk av nydelige cleanpartier og suggerende grooves, derfor skal du være temmelig innesnødd på en eller annen sjanger i motsatt hjørne om du ikke klarer å nyte noe av det de presenterte. Men det er hardt å følge med på en deler av materialet, fett for meg at jeg ELSKER progressiv extremmetal!

Gitaristene briljerer, og jeg tror nok det kun var de selv som oppdaget eventuelle feil :). Slik er det jo som oftest, det er en stor forskjell på hvordan musikere oppfatter en gig og de som er i salen. Spesielt med slike band hvor nivået er så høyt og hvor detaljene er så mange – da fordrer det mektig innsikt for å spotte skeivheter som fan :).

Bjørn Tore på trommer er ultraflink! Mulig, som en lokal lydmann i salen påpekte, var trommene (basstrommene) litt pinglete og litt bak i soundet, men det tekniske og måten flyten balanserte med brekkene, fytti katta! Jeg har fulgt Bjørn Tore lenge, og med feite jobber på Aspheriums utgivelser så vel som på Okulars, er han en av de mest spennende xtremmetal-trommisene i Norge, synes jeg. Mulig er det folk som spiller fortere, hardere og mer teknisk, men det han gjør passer så bra med musikken – og han er veldig variert og følger like bra på spastiske innfall som på feite, tunge monsterriff.

Og bassisten? He-he, som jeg nevnte for bandet i ettertid, jeg hadde forventet en 19-strengers jazzbass plassert høyt oppe og med masse effekter – det vi fikk var en gammal Fender (mener det var det, fikk ikke med meg logoen, mulig det bare lignet) (edit fra bassisten, det var en Sandberg) og en musiker som hadde lav bassføring med tunge sko. Her snakker vi bånngroove! Det kule var hvordan han fulgte Bjørn Tore, basert på de få øyeblikkene jeg fikk samlet tankene og ikke fulgte med på helheten.

To nye låter, som blir å finne på et kommende album (kanskje til høsten), ble spilt; Guardian Of The Gate og The Revenant. Første hadde en relativt standard spilletid med et chorus man faktisk kunne huske og synge med på, sistemann var en litt lengre sak som bestod av flere partier. Noe mangel på flyt kanskje, men isolert var disse kjempebra, og det er kun snakk om kort tid og litt spilling før disse åpenbarer seg optimalt. Som trommis påpekt, senere vil det bli klikk live, da forsvinner opptelling, da tipper jeg det vil låte farlig fett.

Få folk si salen, massivt band på scenen, en opplevelse å se og høre konserten, å få med seg alt med full fokus fra a til å. Jeg gremmes over hvor mange som kunne ha fått med seg dette bandet på Bennys denne kvelden. Noen ville, ønsket, planla, men backet ut. Your loss 🙂 Kjøp skiva, skrell bort fordommer, ikke fokuser på at det er litt hardt, og kanskje oppdager du at det er et lag mellom vanlig metal og black/death, der hvor Aspherium befinner seg. Smør på med litt Opeth, bittelitt Keep Of Kalessin (som Bernt i Mental Disaster kløktig påpekte) og litt Isis (i de malende, tunge partiene), så har du Aspherium.

At selskaper ennå ikke har plukket opp dette bandet er en skam, spesielt med tanke på at det kommer veldig mye rart og svakt i hyllene og på nett. Våg å ta sjansen og signer denne gjengen,  for det er få norske extreme band som faktisk har et så bredt nedslagsfelt (og da litt salgspotensiale) lik Aspherium. Og med tanke på hvor sterke de er live, og hvor fengende dette er i konsertform, vil et plate-/merchsalg ikke være en umulig kilde til inntekt. 

Og på konserten traff jeg på fotograf Oddvar Ringstad, som var så kul at han lånte meg et knips! Tusen takk!!!!!