Bandet kom nylig med en ep, hvor stilen er klassisk metal med hint til både den europeiske så vel som den amerikanske 80-tallsvarianten. Jeg skrev blant annet at "...det er plenty av snacks om du liker metal uten masse stash og unødvendigheter. Dette er gode greier, og bør tilfredsstille både fans av den amerikanske og tyske scenen." Jeg fikk bandet i tale, og resultatet leser du her.

Jeg hadde i utgangspunktet ikke planer om å dra ned til Kvinesdal av forskjellige grunner, men det ble plutselig til at jeg og en kompis kjørte ned på lørdagen. Så, litt på impuls, ikke så voldsomt godt planlagt, det betyr at alt er som vanlig :).

Det amerikanske bandet inntok Skjærgårdsfestivalen, jeg fikk en stemningsrapport fra Kjell-Ivar Aarli. Takker mann!

Come Taste The Band er et godt etablert band, som fra å være backingband og spille cover har tatt steget opp til å slippe skive med eget materiale. Og på vokal har vi ingen ringere enn Joe Lynn Turner og Doogie White. Jeg tok en prat med gitarist Jon Henning.

Siste dag, og selv om man hadde vært i Oslo siden onsdag, var det litt vemodig at det gikk mot slutten. Kroppen sa "...greit nok, det blir stas på komme hjem og kunne gå på egen do, dusje lenge", men samtidig, men en festival som fungerte såpass bra, hadde det faktisk ikke vært feil med en dag til.

De to siste dagene inneholdt både høydepunkter og skuffelser. Været hold seg fortsatt på et nivå som krevde i overkant mye av meg, mulig er det at jeg ikke drikker alkohol med på å gjøre at jeg ikke får nok veske i meg? :). Uansett bar jeg nok preg av det, og måtte ta pauser i skyggen flere ganger, og til og med gå på campen for å puste ut en gang.

Tabloidene og andre har allerede lagt ut flotte og godt forklarende anmeldelser, hvor detaljer og poenger trekkes fram. Jeg er ikke der. Det florerer av videoer på nettet av konsertene, så på en måte er det litt steinalder å levere anmeldelse etter festivalen. Før var det å regne som kjapt. Alternativet er at jeg sitter i timevis under festivalen og skriver og publiserer, og det gidder jeg bare ikke. Jeg er all in hele tiden, og samler tankene etterpå.

Varmt, uvær, Oslo, for mye folk, mye kjentfolk, Accept, symfoni, spenning, Halden vs Oslo, det er kortversjonen av den første dagene på årets Tons Of Rock. Dagen der festivalen inntok Operahuset.

Det er utrolig mye mellom de ordene, om man skal fange opplevelsen av å være der. Det er ikke mulig for meg å huske alt, eller gjengi det hele i tekst. Det smarteste du kunne gjøre var å ta del i opplevelsen.

Jeg har i lang tid vært fascinert av Kristoffer. Fokus på å spille fort, leve og puste bpm, beats per minute, det og å bygge navn og klatre opp og fram. Selv om jeg ikke deler Kristoffers elsk til fart og spenning, er det interessant å belyse musikere som har en hang til en spesifikk teknikk. Jeg sjekket inn i Lundens digitale sfære, og resultatet av det hele presenteres her.

Det er duket for ny svart festival i Halden, på Fredriksten Festning. Datoene er 12. og 13. juli. Det er ambisiøst og spennende når folk satser på nye festivaler, og siden bookere er blant mine helter, var det helt på sin plass å sjekke inn med Imperium. Med band som Kampfar, Taake og Ragnarok males det med brede og svarte pensler, og folka bak synes det er bra med flere nisjefestivaler.