Fredags kveld fyller Sentrum Scene seg til randen for dobbeltkonsert med Machine Head og Amon Amarth. En konsert som egentlig skulle foregå i Oslo Spektrum, men som ble flyttet til Sentrum Scene og dermed veldig utsolgt. Bandene bydde på en brutal metal aften, og supportbandet The Halo Effect som er et ganske nytt band med godt etablerte musikere bydde ikke på noe mindre brutalt selv.

Fra en debutskiva som smeltet sammen Under The Oak som et rent tributeband til thrash og doom, er nå andreskiva ute. Det er vel alltid litt mer spenning knyttet til nettopp en oppfølger, fordi man jo har "brukt opp" sjokkeffektene man hadde når alt var nytt. Eller som med Under The Oak, gammelt, hehe. Jeg fikk gitarist Thomas med meg for finne ut litt rundt hva som har skjedd, skjer og skal skje. Og hvordan det var å være litt fanget i thrashskuffen.

Da var man igjen, som ikke betyr at jeg befinner meg i byens storstue veldig ofte, på plass i Kilden i Kristiansand. Sist var vel når Dream Theater besøkte Sørlandets hovedstad tilbake i 2017. Før det var det Green Carnation på sin Light Of Day-tur på tampen av 2016. Det er garantert rart for både meg og de ansatte å møtes litt på tvers av hva man er vant til. Publikum i kveld bestod av en salig blanding av rockere, finfolk, lokale støttespillere og noe midt i mellom, felles for alle er at de enten liker Green Carnation eller har vokst opp med bandet og dets medlemmer.

"De definerer metalcore/hardcore i denne formen, med tyngde, aggresjon, melodi og dybde" var blant innholdet i anmeldelsen jeg skrev på bandets ferske skive 'Times Of Clarity'. Jeg har fulgt bandet over tid, og det er både naturlig og kult å trekke de inn i varmen igjen når de er aktuelle. Thomas Holler er med meg i svingene.

I have been a fan of Ewigkeit for a while, especially the last two albums really made me realise James is a person of talent. Recently he released an ep, which marked him leaving In The Woods... and for him to focus on Ewigkeit and Nattehimmel, amongst other bands/projects he is active in.

"Det er ikke spor av påvirkninger av noe slag inn i metallen, det er kjøttkaker og poteter, med en smak av tyttebær på siden. Ren og herlig metal. Ikke for alle, ikke for de som vil ha elementer av extremmetal, thrash, der scorer Sinsid dårlig."

Det var et utdrag av anmeldelsen min av bandets sisteskive, og jeg synes det oppsummerer hvem som vil finne glede i metallen til Sinsid, Norges svar på Saxon?

I min anmeldelse av bandets debutskive skrev jeg blant annet: "Kragher er ikke veldig farlige musikalsk, men de har et mørke som omslynger låtene. Det er en god del spor av Tømmermenn her, både i musikken og hvordan vokalen framstår. Ikke sååå metal som Svelvikbandet, det heller mulig mer mot Dum Dum Boys."

Etter litt utsettelser og pandemi er det klart for Green Carnation å legge bort fuzzen og tilby den akustiske siden av bandet. Bandet skal på tur, og med to stopp på Sørlandet, og ett i Oslo, vanker det god dose fra bandet på egne jaktmarker. Jeg tok et godt tak i skjegget til vokalist Kjetil og fikk litt informasjon rundt den kommende akustiske reisen de skal ut på. 

Nytt album fra prosjektet kom for ikke så lenge siden, der skrev jeg blant annet følgende i min anmeldelse: "Vitam Aeternam, fortsatt et superspennende prosjekt, og som utgjør et flott alternativ til alt annet som ramler av samlebåndene rundt omkring. De hører til en liten elite, som dessverre vil gå klar av de store mulighetene til å gjøre dette til et levebrød. Men valget er nok tatt med dette i betraktning."

Og med alle brikkene stablet oppå hverandre, med terningen stramt klemt mellom fingrene, drar bandet seg fram på brettet. Det vanket releaseparty for en tid tilbake, skiva har vært uten en tid, de spilte også på årets Måkeskrikfestival i Kristiansand nylig. Så mye skjer, og det er da naturlig å trekke litt å trådene og se hva som har skjedd og skjer med bandet.