Gothminister "Pandemonium ..."

Publisert søndag 16. jun, 2024

av yngve

Selskap: AFM Records

Release: 03.05.24

Full tittel: "Pandemonium II: The Battle Of The Underworlds"

Stilsikkert og proft fra den gotiske ministeren.

Det man kan si om Gothminister er mye, både av de som misliker blandingen av metal og pop, og de som omfavner det varmt. Jeg er midt mellom, men klarer å holde fordommer greit unna og se det for det det er. Underholdning. Og siden jeg ikke har hørt noe større fra bandet siden andreskiva til ministeren, har jeg trolig et ganske annerledes utgangspunkt enn mange.

Og det er likheter mellom disse to utgivelsene. For meg som spiller denne av og til ennå, og kjenner låtene ok; jeg føler meg hjemme når Pandemonium drar seg gjennom spilletiden. Det er en likhet med svenske Sabaton her, mulig ikke en veldig mye brukt referanse, men det er helt klart store likheter på slik disse to artistene tenker.

Lydbildet er jo som det skal være, bra, pompøst, lett digital følelse, soundtracky, smør på flesk, noe annet hadde vært feil her. Og når man hører litt på skiva, hører man mer og mer hvor viktige dette pompøse filmmusikk-aktige er. Disse synthlagene som ligger under, som bygger opp og gjør det hele så stort.

Dette har et stort publikum, men i utlandet, ikke her i Norge. Profet i eget land etc. Men det er samtidig litt rart, for nordmenn liker mye pop- og rockemusikk og lignende dette, og hvor dette godt kunne appellert til et bredt publikum. Men metalfolket er nok der Gothminister hører hjemme hos, og der er det dessverre ofte en del fordommer og pisseregler som gjelder. Nå er ikke jeg en talsmann for denne musikken som befinner seg på Pandemonium, men det meste her svinger som rakkeren og kan lett spilles om man er i det rette hjørnet.

Og nei, jeg så ikke Mgp, og vet ikke noe om hvordan Gothminister gjorde det der, men den låten er blant de svakere på skiva, noe som ofte stemmer med slik det pleier å være for meg. Låter som slår an eller som brukes i allmenne settinger er sjeldent det som drar på seg poeng fra meg.

Vokalen er velfungerende, mørk og melodisk, lydbildet er tungt, gitarlyden er heavy, rytmikken framstår som maskinell og er noe av det jeg ikke alltid liker så godt. Fokus er definitivt ikke på å skape popmusikk. Elementer fra andre sjangre brukes i miksen og gjør dette til en hybridgreie, en hybridgreie som gjør seg godt live gjetter jeg på. Jeg har sett dette bandet live, men det var på turneen på andreskiva :).

En låt som svinger bra er Creepy Shadows, som har Eurovisiongreia, men som har metalelementer som drar godt i barten. Ikke en favoritt, men en låt som viser variasjonen. Som kontrast velger jeg oppfølgeren, One Dark Happy Nation, den er monoton i arrangeringen, og er for poppa, for Pain , for kjedelig.

I Am The Devil har en del tøft i seg, litt detaljer og fete vrier, og en Rammsteinlignende flyt og trøkk.

Selv om coveret er tydelig inspirert av Tolkien og etc., er det et veldig kult cover. Man har også sett hvor høy kvalitet mye av det som kommer i form av videoer holder, så det tydeliggjøres at ikke bare er dette proft, man legger mye penger og jobb ned i produktet. Jeg var så heldig å få tilsendt fysisk kopi av denne, og der ser man hvor utrolig fint man kan gjøre en innpakning, finger til å bare ha filer og små jpgs tilgjengelig, Spotify, eat your heart out!

I Will Drink Your Blood er fet! Fans av Powerwolf bør sjekke ut denne låten. Og der Tonight hadde gode vers men litt vel klissete refreng, jeg liker når vokalen er litt giftig i versene, faller We Are The Heroes godt under bunnplata. Denne var dessverre litt i feil nabolag for meg.

For fansen, garantert en feit skive. For oss andre, en bra skive som kun kan feile om man enten genuint ikke liker slikt eller har litt for mange fordommer. Skiva er gjennomført med et par feilskjær, men det er nok kjøtt på kølla til at folk skal kunne føle seg tilfredsstilt.

7,5/10

Tracklist: