Selskap
: Eclipse Records

Release: 06.05.22

Trønderne slår hardt med sin ny ep. 

Haunted By Silhouyettes@Facebook

Det er en moderne produksjon, og alle låtene har en oppdatert aggresjon i seg. Men for de som kjenner stilen, og bandet, er det alltid, ofte, en del melodier i materien. Og det må det være, for uten hadde det vært for monotont. 

Variasjonen mellom de brutale og tunge riffene med de melodiske, som på Icon, er fortreffelige. Det de gjør er bortimot uten innovasjon, men de leverer varene. Det er en god produksjon som backer opp dette, som er i tråd med stilen. For meg som er vant til en litt mer organisk lyd, er det noen ganger for voldsomt over tid, om man får dette nært på ørene og over tid. Men det er også noe jeg vet de klarer å gjenskape live, da er det en totalpakke, man blir ikke lurt. 

Salgspoenget med å dra inn gjestevokalist i Björn Strid kan godt være en god ide, men i min bok er det som oftest mer spennende å høre hva bandet fikser på egen hånd. Spesielt på vokalbiten. Strid har også vært noe eksponert her, og har alltid vært aktiv i å låne bort tjenestene sine. På Selkie er det en fin balanse mellom Mathias, bandets vokkis, og Strid. Jeg liker at vokalen kan spille opp mot hverandre, og det har en funksjon, men uten Strid hadde det også funka helt ok. Helt ærlig tilførte han ikke mer enn at jeg ikke hadde oppdaget det uten å vite det, for renvokalen på tittelkuttet er i seg selv like bra som noe annet. Om jeg bommer på noe her, kan hatmail sendes pr. oppkrav :).

Favoritten her ble Icon, den har en thrasha og hissig greie i store deler av låten, og det kledte de. Her er trøkket og drivet avgjørende for at låten legger igjen mest svartrøyk. Og som nevnt tidligere, denne miksen med den melodiske er veldig spennende.

Ep er vanskelig og lett på samme tid. Spilletiden er ofte greiere med slike band, blir det for mange låter vil det til slutt bli noe som blir litt overflødig. No Man Isle er for meg en helt kurant dose, med nok kontraster til at sluttsummen og opplevelsen ble bra. Men var de litt mørkere i attityden sist, på fullengderen fra 19? Eller husker jeg feil? 

At jeg hakker ned ett poeng siden sist har litt å gjøre med det mørket, men også at stilen er litt lik for meg, det er mer av det samme. Jeg burde ha hørt forrige skive og denne parallelt nå, men jeg har sjeldent tid til slikt. 

Uansett, solid fra trønderne, i sin stil er de høyt i kvalitet.

7/10

Tracklist:

1. Departure (intro)
2. Flock
3. Icon
4. Selkie (m/ Strid)
5. No Man Isle