Selskap: Private

Release: 25.05.19

Nederlandske Intero spiller groovemetal.

Det første bandet jeg tenkte på var Soulfly, eller kanskje mest på Max Cavaleras samlede verker. En blanding av det han har gjort etter 1992-ish. Sjekker man litt, finner man Sepultura som referanse på hva de lar seg inspirere av, i tillegg til band som Pantera, Obituary, Pro-Pain og Machine Head. Det er for det meste en dypere form for vokal enn det Cavalera leverer, og musikken er enklere enn det Sep leverte på topp, men det er absolutt noe her. Kanskje en tanke mer simpelt dette, litt mer bakgateattitude. Det skinner gjennom at Pro-Pain, og kanskje også Biohazard, smøres litt tykkere på etterhvert som skiva jobber seg gjennom tracklisten. Jeg fant ut at de har utviklet seg fra Biohazard-/Madball-gata til å bli litt mer metalisert, det er egentlig en bra oppsummering.

Intero@Facebook

Felles for de fleste låtene er at de er rett på sak, og ofte ligger de litt i samme uttrykk. Vokalen er litt endimensjonal, men der den ligger fungerer den bra. Produksjonen er bra, men det er en liten nerve av noe selvskrudd her. Det jeg liker, og som jeg mener å tro er korrekt, er at dette er spilt inn uten masse fiksfaks og juks, det låter som et band i et lokale, med litt av klangen, romklangen, som eksisterer naturlig.

Kanskje er dette litt datert i dag, men samtidig er det alltid band som kommer med fortidens gufs og gjør det bra. Dette vil appellere til hardcoremetallere, de som liker litt røff og enkel extremmetal, det er en god del kraft i dette om man finner veien inn. Baksiden er at riffene ofte er litt like, og selv om de individuelt fungerer bra, er skiva under ett litt farget av denne mangelen på variasjon. 

Vokalen likte jeg best når var der nede, litt gurglete, på en låt som Possessed var det ikke noe for meg, da lå den litt feil.

6,5/10

Tracklist:

1. Self-fulfilling Prophecy
2. Keep Me Sane
3. Mission Control
4. Possessed
5. Dronevlucht
6. Making Amends
7. Donkerling