Selskap: Private

Release: 14.05.22

Vestfoldbandet følger opp debuten med en glimrende harmoni.

Northwind@Facebook

Joda, bandet ligger fortsatt i 70-tallsdominert hardrock, med tungt driv med Hammond og flyt. Og jeg synes det er et jevnere produkt enn forrige gang, selv om også den skiva var bra. 

Det er som sist todelt vokal, hvor Niklas (Arch Nemesis) og Mona preger musikken på hver sin måte, og av og til sammen. I tillegg er det en knallbra bass her, som ligger fint sammen med Hjarans trommer, og hvor man har gitt bassen spillerom. Det er deilig.

Musikken spenner litt innenfor 70-tallet, litt tidlig og litt sent. Invisible Heroes, åpningslåten starter litt OzzySabbath før den glir over i en flott Purpleinspirert sfære. Denne er nesten ti minutter lang, men vel verdt å høre gjennom. Signs drar det litt i en hardere retning, men et fett huggete riff i oppstarten. Ørlite metal i sømmene her, men det går fort over, og da overtar en progressiv rock ikke ulik Magic Pie kanskje? Her kler Mona opp sangen sammen med Niklas, og Mona er et vakkert verktøy som fungere som motpol til den mannlige varianten. I denne låten var det noe jeg synes var litt kjedelig, versene mulig?, de ble litt snille, men som sagt, Monas stemme kommer inn halvveis og smører hjerterota. 

Spreke Beyond The End har begge stemmene, og et herlig pådriv. Låten åpner rolig, men så øser de på med en skikkelig driftig 70-talls rocker. Hard rock! Den sprø progressive, litt jazza, partiet der Mona synger, død så fett det er arrangert inn. Og neste låt, der skinner virkelig det tunge, mektige, det klassiske rockebeistet! En skikkelig feel av Purple-/Rainbow (fra perioden med Turner), og Gillan/Perfect-eraen. 

Det er en del referanser til gamle helter, og det kan man ikke komme forbi, eller skjule. Men Northwind synes jeg låter som et band som lar seg inspirerer, ikke plagiere. 

Bully drar litt i de samme trådene som forrige låt, men litt snillere i kantene. Dog fortsatt en kledelig sak. Det er noen tunge innstikk her som krydrer fint. Så er det Unchain Me, som er bandets kanskje mest progressive låt. Her er det gjort plass til en detaljert og kul oppstart, knallvakker seksjon i midten og hvor låten bare drar seg til mot slutten med veldig bra vokal fra Niklas. The Dark er nok en svulstig syttitaller, med en smak av powerballade, og kule tangenter. Den stikker seg ikke nødvendigvis ut, men har knagger underveis som gjør at man stopper opp og smiler. Brekket 05:25 låter kuler og krutt!

En av favorittene ble March Of The Keepers, den har en høyt nivå på alle plan. Her stemmer så og si alt. Tyngde, driv, feit vokal, halveringen på takt, bare å skru opp og nyte! Og den semiballaderockete tittellåten fungerer fint som en avslutning. Noe av dette er pinadø meg klassisk hardrock i verdensklasse. 

Kråkevisa i hardrockversjon dro bandet inn som en greie for noen år siden, den har de valgt å legge som bonusspor, og den har sin underholdningsverdi. Jeg synes ikke den trekker i fra eller legger til noe på albumet, men en kul greie for de som likte den. Den gjorde jo bra fra seg når den ble postet. Sjekk låten HER

.

Bortsett fra tungvint-/krisevalg av løsninger på tekstene, farger/plassering, er det en bra utgivelse. Støtt opp og kjøp et eks, det er norsk hardrock med feite bein plassert tungt i tiåret rocken virkelig begynte å gjøre fra seg.

8/10

Tracklist:

1. Invisible Heroes
2. Signs
3. Beyond The End
4. Bully
5. Unchain Me
6. The Dark
7. March Of The Keepers
8. Imperfect Harmony
9. Kråkevisa