Selskap: ROAR! Rock Of Angels Records

Release: 26.04.19

Amerikanerne faller litt mellom to stoler. De er liksom ikke klassiske nok, men flørter vilt med mange av de gamle banda. Samtidig tror jeg en del av fanbasen er lokalisert i et yngre publikum.

Steel Prophet@Facebook

Det er ikke dårlig, og jeg skjønner de som liker dette. For meg ble det bare litt generisk, litt lite personlighet. 

Vokalen er mørk og bra, låtene er tuftet på en blanding av powermetal og Us-metal, så slikt sett er bandet i havn med der de alltid har vært. Litt Maiden også, lytter man på videoen under her er det noen referanser til engelskmennene.

Enden på visa ble at de for meg framstod som et helt greit band, klassisk metal, en del kule riff, Liapakis er helt ok i sin rolle som ny vokalist, og det er flere biter av denne skiva som skinner bra. Men summen, den er nok mer ned mot nullpunktet, hverken fugl eller fisk. 

Jeg hadde ønsket at de fokuserte mer på de aggressive bitene, når de blir for søte, som ofte blandes med det som er litt mer trøkk, treffer de ikke min smak. Jeg er redd for at denne skiva kom, ble lyttet på og forsvinner inn i glemselen etter et års tid eller to. 

Det er anmeldelser og meninger der ut som peker på at jeg er på feil kurs, men jeg har nå en gang mitt perspektiv. La meg gjerne vite om du er uenige.

6/10 (Da fikk de litt godvilje).

Tracklist:

1. The God Machine
2. Crucify
3. Thrashed Relentlessly
4. Dark Mask/Between Love and Hate
5. Damnation Calling
6. Soulhunter
7. Buried and Broken
8. Lucifer / the Devil Inside
9. Fight
10. Kill
11. Life = Love = God Machine