Noen band har god tid, og The Skull har veldig god tid, både musikalsk og når det gjelder å besøke Norge. Bandet, som huser to medlemmer fra krembandet Trouble, doom-orkesteret fra Chicago som ankom sfæren hardt og brutalt allerede tidlig på 80-tallet og etablerte seg som et kultband umiddelbart, var endelig klare for Norge. Vi snakker oppstart i 79, og fire-fem demoer, og hvor platedebuten fant sted i 84. Med seg hadde Skull valgt norske Hex A.D,. et vanvittig kult band, som jeg håper og tror vil arbeide seg opp til å bli en av de virkelig sterke søylene innen niorsk tungrock, Og internasjonalt.  

Bildene er knipset av Lars Normann, tusen takk! Bildene er fra Kristiansand. Har du bilder fra Sandnes eller Kristiansand du vil dele, ikke nøl med å tipse. Øverste er Hex, resten Skull.

De to konsertene, som fant sted på torsdagen i Kristiansand, og dagen etter i Sandnes, var forskjellige, og siden jeg fikk med meg begge, var jo det bare gull. Begge banda leverte kjempekonserter begge kveldene, og begge banda bør være stolte av det de la igjen av svart og tung røyk på Onkel Aksel og på Tribute.

I Kristiansand, på Onkel Aksel, var lydvolumet på Hex A.D. noe høyt. Jeg stod, som jeg pleier, helt foran, nesten alene (Halla Eivind :)), og det var merkbart når jeg la meg på kvelden at det var over nivået det burde være. Men, det var bra lyd, og bandet var som en sentrifuge av tungrock og doom, med knallhabile musikere og en instrumental tighet som virkelig applauderes. 

Jeg elsker tangenttrynet, han er en fabelaktig viktig og essensiell del av soundet. Hex A.D. har profilert seg, eller, blir ofte profilert som, et doomband. Jeg omtaler de som et tungrockband. Det er veldig tungt til tider, så doomknaggen er helt klart full klaff, men det er så mye Sabbath, Dio, en del metal type Maiden, og her føler jeg at Henrik og resten av gjengen ligger bedre forklart, med tungrock-kappa. 

Henrik selv gjør en ok vokaljobb. Han er ikke Dio, men gjør en god figur. Det er heller ikke voldsomt overvekt av vokal i låtene, det er gjort plass til mye instrumentalt, og når de kommer inn i denne hypnotiske spiralen, da er jeg solgt. 

Rytmeseksjonen er rett og slett helt utrolig. Trommeslageren går ikke inn i voldsomme intrikate saker, naturligvis, men det å være så disiplinert og hardtslående, så presis? Makan og litt til. Og bassisten leverte kraftige løp. Noen ganger ble jeg litt låst på å følge med på hva han gjorde, og det gikk i sterke og massive linjer, samt at han strakk strengene så mye at jeg nesten trodde den tykkeste skulle gi seg :).

Henrik er jo Hex A.D.’s øverstkommanderende. Han gjør det meste i studio selv, foruten tangenter, men live er det ingen tvil om at kvartetten, hver av de, er uunnværlig i å formidle låtene. Det han gjør på gitaren er sykt fett, han er en flink riffer, veldig kløktig på soloer, og det er tydelig at han er en ringrev i bransjen. Dette er en kar som har holdt på en del år ser dere.

I Sandnes var det ørsmå forskjeller, som jeg la på minnet, men foruten et lite feilslag fra stikkeführeren på torsdagen, var det ingenting å utsette på noe. Bra driv på begge kveldene, litt mer behagelig lydnivå på Tribute. Definitivt et band du bør sjekke ut om de kommer på besøk. Og en låt som ikke er på noen av skivene, som jeg fikk tilsendt når Henrik sendte over førsteskiva, er The Cross – en svinefet sak som er todelt – og hvor siste halvdel er pornografisk fet! Angrep og driv, dere bør bruke dette virkemiddelet i arrangeringen oftere folkens!

Nytt album er ferdig, vi snakker release om ikke så altfor lenge. jeg holder dere selvfølgelig oppdatert.

Hex A.D.@Facebook

***

Hva skal man si om The Skull? Jeg var egentlig fornøyd når jeg gikk inn på Onkel Aksel på torsdagen og visste at de satt backstage. Det var nok for meg. Alt annet var bonus. Og når man fikk en fin tid med de, fikk signert stash og pratet litt, OG fikk oppleve to konserter på to dager, da kan man vel si at uttellingen gikk helt inn i den dypeste delen av musikksenteret mitt. Etter konserten på Onkel Aksel, når jeg skulle takke Rikard der for å ha booket bandet, var jeg nok tydelig glad. Og jeg håper bare ikke Rikard oppdaget at jeg nesten var så rørt at tåren som lå der spratt ut :). Håpe, håpe.

Bandet åpnet og kjørte i gang litt rølpete, slik det jo var på et par av skivene, dette er jo ikke ett av dagens ultratrigga superband. Her lever det, her renner det ekte, svart blod fra anlegget når de spiller. Retrobølgen i dag, hvor man forfiner og trekker ut de meste tilgjengelige elementene og lager en ny bølge doom av meg i ræva. Her hos Skull er den skitten under neglene jeg etterlyser så ofte. Man KAN ikke fake slikt, man kan ikke lage eller gjenskape dritt under neglene og slitasjen på kropp og sjel som denne gjenge har – det har tatt dekader å opparbeide dette. Og det var så merkbart. 

The Skull, bandet og skiva de slapp nylig, er helt utrolig. At det ikke står Trouble på denne er en mare. The Skull is Trouble. Trouble is The Skull. Så får fans av bandet som eier navnet si det de vil si. Trouble uten Eric er helt uaktuelt. Og når man i tillegg får bassisten som la igjen sitt talent på skiva Run To The Light? Halla balla, her var det bare å stå giv akt og suge til seg den historiske opplevelsen. Run To The Light var ikke representert denne gangen, det fordi bandets nye gitarist ikke hadde øvd inn noe fra skiva, men de skulle ta tak i dette når de kom hjem fra Norgesturneen.

Det ble en setliste bestående av låter som Psychotic Reaction, At The End Of My Days og Rest In Piece, blant andre. Da snakker jeg Trouble. The Skull var også godt representert, naturligvis, og jeg hadde ikke vært misfornøyd om de kun hadde spilt disse heller, så bra er The Skull. Men det er jo unektelig viktig og veldig gøy å oppleve slike legender framføre slike legendariske låter – som vi har hørt så mange ganger at det begynner å bli flaut. 

Kristiansandsjobben var bra, her var det litt åpne for innspill og var aktive i å kommunisere med publikumet. Jeg stod også nå helt foran, og selv med litt lavere lyd enn på Hex A.D., var det ørlite lav vokal – det var det faktisk også på Tribute – men det kan være at det var en annen opplevelse lengre bak i lokalet. Jeg står uansett på mitt, at det er viktigere å støtte opp et band og være der foran, enn å sitte bak og få den gode lyden :). Det vet alle som spiller i band.

På Onkel Aksel opplevde jeg et band som våknet til så inni gamperæva mot slutten! På siste låt var det som om de skrudde på en knapp. Og når de gikk av scenen og bestemte seg for at de ville opp og ta et par låter til, beholdt de denne fantastiske greia, de gjennomførte så bra at folk var på edge helt til siste tone.

Tribute er en innrøyka og herlig plass, litt som jeg nevnte med Skull, at man ikke kan fake ekthet, har Tribute denne rocka signaturen på alt inne i lokalet. Og det merkes på lyden og atmosfæren. Det er nok lettere å stille lyd på
Tribute
, men
Endre Kirkesola
på
Onkel Aksel
er så flink med spakene at det aldri var noe problem. Begge kveldene hadde hver sin styrke, og jeg fant stor glede i å kunne sette de opp mot hverandre.

Setlisten var annerledes på Tribute enn kvelden før, jeg er ikke mann til å huske om noen låter ble byttet ut, men rekkefølgen var ihvertfall endret.

Eric var tydelig en bedagelig fyr, og tok seg gjerne en tur ut og røykte under begge konsertene, og man fikk en følelse av at han kanskje er litt sliten. Men han sang, om ikke veldig voluminøs, med denne stilige stemmen han alltid har hatt – og som jeg sa tidligere, Troublelåtene er ikke aktuelle å høre for min del uten Eric i front. 

Jeg fikk signert masse stash, kjøpt for mye merch, jeg kunne konstantere at jeg fortsatt ikke har brukt ørepropper på konserter (men burde ha gjort det), jeg hadde det kjempekoselig på metalvorspiel med gode venner, kaffe og frukt, og jeg hadde det kjempekoselig sammen med mine reisekamerater til Sandnes: Espen, Lars og Andreas.

The Skull@Facebook

Jeg vil takke banda for to heftige kvelder, spesielt trommeslager i Hex A.D., som viste seg å være en like stor fan av Heavymetal.no som jeg var av bandet hans :), og jeg vil rette en megatakk til Tribute og Onkel Aksel for at jeg og Heavymetal.no kunne komme og dekke. Promoteringen i forkant, både fra min side og arrangørene, var formidabel, men allikevel var det ikke fryktelig mange som kom. Hvor var dere!!!??? Men de som kom, de tror jeg enten var som meg, de fikk oppfylt en drøm, eller det ble en kanonopplevelse som følges opp med platekjøp og ytterligere graving i bandenes historie og cv.

Et par knips av The Skull fra Tribute, Lars Norman er fotograf: