Trippel meny med stor variasjon, det var hva Bluebox i Grimstad bød på denne fredagskvelden. Jeg har lenge hatt denne konserten på blokka, og det var derfor veldig gledelig at ingen snublefeller dukket opp, og at vi kom med full bil for å overvære konserten. Takker til arrangør og medreisende for en fin opplevelse.

Og banda selvfølgelig, de var jo relativt avgjørende for at kvelden ble som den ble :).

Foto av Ivan, BRT: Lars Normann.

Først, Blood Red Throne. Jeg har ikke sett dette bandet på lenge, og aldri med min navnebror Yngve på vokal. Og det var helt klart for cookiemonster for meg. Jeg liker jo extrem vokalbruk i fleng, men her var jeg på bokstavelig talt dypt vann. Men, det jeg hører er en kar som er helt rå på det han gjør, og på mange måter er det mer en instrumentalist det er snakk om, ikke en vokalist. Han bruker stemmen til å tilføre bandet en effektfull bruk av stemmebåndene (eller hva det enn er han har der inne), og er samtidig en avslappet og annerledes frontfigur i å levere litt humor heller enn å bare være ond og skummel :). Noen ganger fletter vokalen seg også noe inn i lydbildet, og blir med det litt borte og bare en brumlende greie, men en brumlende greier som hele veien er veldig velfungerende og alltid forlanger respekt.

Det er et rølpete band, det er og blir et band som både er tekniske og glade i å ikke ha så stramme skruer. Det er imponerende å se et band som nok var litt påseilet kjøre på, og fra mitt ståsted ikke bomme på noe, eventuelt bare slikt bandet merker isåfall. Hva som kunne ha vært om fokus var 100% vites jo ikke, men de jeg snakker med og har snakket med i årenes løp, liker Blood Red Throne for dette, at de er litt røffe i kantene og hamrer deg ned uten å spørre først.

Ivan Tequila og Daniel Død leverte bøtter av groove, og spesielt Daniel er helt rå på rytmegitar. Det har han forsåvidt alltid vært. Ivan er en sprellemann, man ser galskapen og denne litt ustabile holdningen i hele hans væremåte, og sett bort fra en merkelig sololyd,var det en knusende leveranse. Det er frekt å følge med på hendene hans når de lekte seg. Det er en egenskap Ivan har, det andre gitarister jobber med og det man ser blir markert tydeligere i forflyttingen av fingre, der svever Ivan og man får nesten følelsen av at gitaren er en utvekst på ham, en naturlig forlengelse av karen.

Freddy på trommer er utålelig flink. Mange er sikkert teknisk flinkere eller kjappere etc., men det er få som har en så bra groove og attityde. Om folka i disse polske dødsmetalbanda er Ferrarier og Porscher, er Freddy denne litt rustne 50-tallsbilen med hauger av hester, med svart røyk fra potta, som kjører over alle. Tenk deg forskjellen i Fast And The Furious-filmene, muskelbilene vs disse symaskinene :). Imponerende mann! Og dette fra en kar som vanligvis spiller viserock, eller folkemusikk! Sist jeg så ham live var helt tilbake i 2002, med Scariot, og året før det med Blood Red Throne, så det var et bra gjensyn dette. Og jeg hadde SÅ lyst til å klatre opp på scenen og sette meg bak der, og bare følge med på hva som skjedde bak trommene.

Og bassisten? Ole Bent? Som jeg snart håper får ut litt ny musikk med Horizon Ablaze? Makan. Han er nok den mest anonyme på scenen, men tar man seg et øyeblikk og følger med, er det like sykt som det Erlend, bandets tidligere bassist, leverte. Jeg liker bedre Ole Bents greie, for han er mer med på grooven og bankingen til Freddy. 

Blood Red Throne var for meg noe i overkant feststemte, og jeg synes det påvirket helheten litt i overkant, men slik er det, folk likte det, det er slik det er. Imponerende var det uansett.

Viper Solfa er fortsatt et band jeg ikke helt har funnet koden på i studioformat, og de var fortsatt såpass ferske på scenen sist jeg så de. Men jeg liker denne gjengen så godt på det personlige plan, og jeg er overbevist om at oppskriften de har er noe å jobbe med. Det tar tid å bygge et band, men fordelen denne banden har er jo at de har holdt på i gamet i mange år. 

Kvelden noteres som veldig fet, faktisk vil jeg gå så langt som å si at det var en konsert som overgikk Karmøygeddonjobben de gjorde i fjor både to og tre ganger. Mye av grunnen var lyden, trøkket, de fikk på plass en bånn som også sikret de kveldens absolutt feteste lyd ut. Ronny på growl er fortsatt en av de beste i sitt fag, og med Miriam ved sin side sprer de vingene kurant og utfyller hverandre. I enkelte tilfeller fikk jeg litt vibber mot Trail Of Tears klart beste skive, Bloodstained Endurance (som jo både Ronny, trommeslager og bassist her var med på), bare det i seg selv var et pluss i boka. Også gitaristenes riffehånd var totalt sykt å følge med på, makan til hurtighet i enkelte partier.

De har trøkket, de spiller bra, de har noen refrenger som sitter, men det er også låter som ikke har denne faktoren de trenger for å komme helt gjennom i å få med seg folk. Dog, og på tross av et litt dårlig oppmøte, Viper Solfa fikk med seg folk greit – og det var godt med feedback. Med tanke på at de fleste nok ikke hadde hørt bandet før, eller kanskje ikke om heller, var dette et tilfelle av å vinne over publikum. 

Helt klart en konsert som føres opp som «kjipt å ha gått glipp av» for dere som satt hjemme.

From Below hadde litt stress med lyden, ikke selve bandlyden ut, men et par smågreier gjorde at jobben hanglet litt. Skarpen var, slik jeg hørte det, stort sett ikke til stede, og bassen fikk vel mye tilstedeværelse på et par låter, men den ble justert.

Det var et sultent band, og et band som framstod som hakket proffere enn på Southern Discomfort i fjor (uten at jeg påpeker at de var dårlige der). Her på Bluebox kledde de scenen, de har et bra image, selv om noen kanskje vil mene at de ikke har et – men de fikser en stil synes jeg, pluss at de virker trygge på scenen. Og det er ALDRI feil med Flying V-gitar, ALDRI. Det har jeg sikkert sagt før ::).

Moderne og aggressiv metal, hvor thrash er hovedelementet. Groove og Pantera er stikkord som nok forklarer mye, men i jungelen av band har From Below sin lille greie som ihvertfall live kan være med på å løfte de fram. Jeg pratet litt med vokalisten, og det er ny musikk i horisonten. Sørg for å få med deg bandet live om du ser de på en plakat nær deg,

Nå husker ikke jeg låttitler, men sistelåten de spilte fungerte smellbra!!

***

En knall kveld i Grimstad, tusen takk til Jon Atle for at jeg fikk komme og henge foran scenen. Og oppfordring til folk i Kristiansand, Arendal etc., når det skjer ting er det veldig kult å tenke på tvers av bygrensene. 

Her er noen knips av From Below, tusen takk for lånet til fotograf  Isabel Cortina 🙂