Opp i ræva og litt til venstre, var ikke dette en feit livepakke? Black Diamond, arrangør, leide Kick og tok med det en sjanse, for man vet aldri om folk kommer, og mandag i vinterferien? Men du verden, det ble kanon! Plenty med folk, knall stemning og to band som på hver sin måte hyllet metallen og hvor begge er blant byggesteinene i grunnmuren til vår kjære musikksjanger.

Fotograf: Lars Normann

I promised Rob , the drummer in Anvil, I would review their gig in english, so here goes.

I discovered Anvil back in 82, just a kid growing up, but the first song I heard was in fact the Stones cover, Paint It Black. I have never fancied the Stones, never, but Anvil, and Wasps, versions of this song? Man, killer stuff!

Anvil visiting a small norwegian city like Kristiansand ain’t happening too often, and luckily I reside here, and didn’t have to travel to see the band. Together with Accept, Anvil was a band of great importance to me back then, the early albums really kicks ass, and they are still as vital today as they were back in 81-83. Everyone knows Anvil, not everyone are fans, but everyone has seen the iconic logo, seen the ultimate metal covers and maybe heard some of the anthems.

Personally, and being a honest guy, not all of the albums are gold, Anvil is a band of highs and lows, and even them playing live together shows they have some gremlins. But the spirit, the dedication? One can’t deny the sheer will power in the eyes of Rob when drumming, the joy in Steves when getting feedback and the insanely cool bass player, bending those strings all over the place. They all are great musicians on their own, but sometimes the trio ain’t hittting all the notes together. But hey, its alive, organic, honest, and a great experience to see the canadians on the stage this evening. Not a lot of sound, perhaps ’cause they were the supporting act, but I’ve always hated when this happens – share the stuff is my opinion. Especially when its all about two bands/artists like this, from the late 70’s and still active.  

Anvil was the underdogs, as always, but they gave me a kick ass (again) night, showing off the unnecessary female tool (getting old, dirty and just stupid, sorry :), talking about what I suspect is one possible reason for the band to not getting there, the dope, don’t fancy Steve flashing the bands love for herbs on stage, keep it private, focus on the metal! All in all an ok setlist, though Steve did underline to me that they have a LOT of songs to choose from, but a couple of the songs just don’t have the live charisma. 

What I loved was the power drumming from Rob, I simply love this guy. I am oldschool when it comes to drummers, Cozy, Vinnie Appice, Paice, these hard hitting power drummers. Robs solo unveiled a monster. What makes Anvil the winners of tonight, is a hypothesis of the two bands switching gear. The ability to hammer through without the massive sound production Udo was all about, is a winner in my book, and Udo’s Accept night wouldn’t survived on Anvils working class attitude gear. 

Pure fun, some misses, couple  of songs I missed, but again, its all about the fun. And we laughed, not off, but with’em. And thanks for signing my stuff!!!

***

Udo? Accept? Come on! Dette var jo bandet som fikk meg bort fra å bare være en innesnødd Kissfan :). Når jeg hørte ‘Breaker’ for første gang, og ble skremt av intensiteten på ‘Fast as A Shark’ som guttunge, minnene er der, og jeg har aldri sluttet å elske Accept. Aldri. 

I kveld var det ingen tvil om at det var Udo-bandet som spilte Accept, det var absolutt ikke en følelse av noe genuint, selv om altså Dirkschneider er i spissen. Men det var fortsatt en kanonkveld! Jeg elsker låtene, og når de spiller klassikere som Losers And Winners, Up To The Limit og Restless And Wild? Er du misfornøyd da er du enten innesnødd Acceptfan, eller virkelig ute og kjører. Om du er for ung til å huske bandets superepoke bør du også skjønne hvor bra disse låtene er, over alt annet som kommer i dag. Var jeg for slem nå? Objektivt mener jeg faktisk at dagens band, extreme eller ikke, ikke har denne evnen til å lage gode låter – selv om det på en annen side er et subjektivt aspekt også. 

Det var en kveld hvor Udo og kompani, med sin sønn på trommer (Sven is an awesome drummer by the way!!), slo seg gjennom to timer med pur glede for en gammel fan. Vel var det bittelitt sterilt i forhold til det jeg liker, men lytter man på Staying Alife er det faktisk ikke så langt unna å sammenligne den klassiske liveskiva med konserten på Kick. Det er tydelig andre gitarister som spiller, for selv om det gikk så det suste, har de ikke denne feelen som de originale gitaristene har. Men flinke, det er de. Jeg så de nylig som
Udo
, med en fantastisk livelyd, på Karmøy i fjor, og det var et skille mellom hvor trygge de er med de vanlige
Udo
-låtene og denne konseptturneen de er ute på. Men røva, hva skal man klage på? God lyd? Check.
Udo
i spiss? Check. Bra låtliste? Check. Stort smil på meg etterpå? Check. Trommestikke og plekter? Check.

Udo synes jeg synger bedre nå enn det jeg har sett tidligere. Og selv om han som oftest ser litt sliten ut, er det gull å se smilet komme ved et par anledninger. Og pluss til bassisten, en gammel traver og sidemann til Udo, dette er en kar som spiller dritrått! 

En kontrastfylt kveld med et nedstrippet, ærlig og vekselvis snublende og spillekåt Anvil, og den tyske maskinen som er Udo, aldri spillefeil, monsterlyd og en setliste som ikke kunne vært bedre. 

Takk til arrangør for at jeg og min fotograf Lars Normann fikk komme og dekke. Og selv om uttellingen i lokale medier (Radio Sør mener jeg hadde noe, takk!!!) var svært mangelfull (selv med fryktelig mange mailer og beskjeder fra undertegnede), kom det plenty av folk. Jeg vil rette en stor takk til HVER ENKELT av dere som var der.