Manes "Be All End All"

av yngve

Unnamed (2)Selskap: Debemur Morti

Release: 2014

Jeg elsker 'Vilosophe', selv om produksjonen kanskje hadde hatt godt av en liten touch. Nå er trønderne tilbake med et album i samme gate.

Manes@Facebook

Men selv om de vaker i samme nabolag, er denne skiven hakket roligere enn Vilosophe. Dette er mer likt det materialet de slapp etter Vilosophe, det er mer ambient og mer flytende. Men jeg elsker det også.

Jeg vet mange forbinder og liker Manes med svart metal, men jeg er en av de som digger at de våger å tenke annerledes, at de har guts til å være så tohodet. Og jeg er sikker på at de fleste vil like dette melodiøse og herlige over det nattsvarte og creepy :). Her skaper de en fantastisk stemning, musikk man kan hvile til, som man kan lade opp til, møte hverdagene til eller bruke etter en tøff dag. 

Be All End All er et album uten svakheter innenfor sin ramme. Ingen av låtene er med på å skape ubalanse nedover, men ingen er heller ikke med på å sprenge grenser, det går på det jevne og kvalitetssikrede. Litt lik meg selv, på det jevne :).

Jeg vet ikke helt hvem jeg skal anbefale dette til, for det er litt spesiell musikk, men det er også et album jeg tror de fleste mennesker, i alle aldere, vil finne interessant, behagelig, utfordrende og funksjonelt. Et bredt nedslagsfelt, men samtidig et band jeg vil tro forblir nisje enn så lenge. Hadde det vært noe justis i norsk musikkbransje, hadde det vært Manes vi hadde sett i mediene og hamret opp som potensiell supertstjerne på bylarm etc. 

Men Manes er også en liten hemmelighet for de av oss som liker bandet, det er litt godt det, å kunne nyte god musikk og vite at ikke hele verden hyper det opp. Dette er vår lille hemmelighet. Om du kjøper skiva og kjæler nok med den, vil den garantert gi deg mange timer med kos og fungere som en katalysator til mental helse. 

Ikke metal, men musikk som bør tiltale metalskaller, og selvfølgelig, det er musikk laget av metalskaller. 

Hver tone og hver strofe høres gjennomtenkt ut, det er lite eller ingenting som føles som det er plassert der uten baktanke. Det å ha evnen til å la riff og temaer gjenta se selv, å ikke overdrive, det er en kunst. Spør meg, jeg har vært konditor, og den tankegangen gjelder når man pynter kaker.

Jeg elsker Manes, men jeg vet ikke om folk der ute er i stand til eller har tålmodighet nok til å grave og pløye så mye som jeg har gjort, å komme dit jeg har kommet. Det tar tid og innsats for å skjære seg helt inn i materien til Manes, men om du havner der, er det en deilig opplevelse; varmt, godt, avslappende, og som nevnt, utfordrende - selv om det ikke er teknisk og spraglete.

Karakteren er sterk, jeg var ikke helt venn med meg selv i forhold til å vippe opp til ni, men den er altså sterk.

8,5/10 

Tracklist:

  1. A Deathpact Most Imminent
  2. Ars Moriendi (The Lower Crown)
  3. A Safe Place In The Unsafe
  4. Blanket Of Ashes
  5. Broken Fire
  6. Free As In Free To Leave
  7. Name The Serpent
  8. The Nature And Function Of Sacrifice
  9. Turn The Streams