Marita "Stay Rough"

Publisert fredag 18. mar, 2016

av yngve

Selskap: Private

Release: 2015

Marita er kjent fra Grimskull, hvor hun trakterer basen.

I Grimfist er det snakk om fet nwobhm-inspirert metal/hardrock, når hun nå velger å presentere seg som soloartist, er tonen ganske annerledes. faktisk er det et spenn fra uff til yeah.

Marita@Facebook

Hun forteller selv at hun er inspirert av både 80-tallets pop og metal, og rock, og det er definitivt elementer av alle disse på Stay Rough. Låtene er ikke så verst, det er kommersielle og tidskorrekte sanger, da snakker jeg om 80-tallet-korrekt :).

Hun selger seg selv like mye som musikken, utseende og frykten for å kle på seg for mye gjør at hun er like mye eyecandy som musikkformidler etter min mening. Men, jeg er mann, og setter greit pris på vakre damer innen rocken. men som anmelder er det strengt nødvendig å kunne fokusere på musikken, og det er enkelte ting som funker og enkelte som rett og slett burde ha fått seg en liten et eller annet i et eller annet :). Nå vet jeg ikke helt sikkert om det er trommemaskin eller en som spiller synthtrommer, men med litt innsats i denne avdelingen tror jeg det hadde kunne blitt bedre. Men da vipper hun selvsagt inn i metalverdenen kontra å ligge der hun liker seg, i grenselandet til pop og metal.

Hun synger ok, noen ganger er det dog litt spinkelt, men hun har en behagelig, kledelig og ok vokal. Den kler sangene.

Og sangene? Her er det veldig mye variert. Noen låter høres ut som Samantha Fox i rockevri, noen minner om popdama Sandra, som jeg husker godt. Rocken, hardrocken, som egentlig fører an hele tiden, synes jeg godt om, men jeg synes kanskje Marita grenser vel tett opp til en noe cheesy popgreie av og til. Om dette er genuint, eller om det er musikk som er laget etter en ønsket mal, det vet jeg ikke, jeg vil tro det er en miks av flere stiler/sjangere hun liker, så vi får ta det som det er.

Jeg er jo hardrocker på min hals, gammel geit, og personlig favoritt ble Independent Lady, den vippet over i å være ganske Priest-ish. I motsatt hjørne finner du Fly Among The Stars, som er en, etter min mak, popgreie som ikke fungerer i det hele tatt. Rendyrket er denne delen av Marita ikke noe jeg bruker tid på. Men, så kommer I Don't Give A Fuck About You, som vrir kniven litt om igjen, og vi er litt tilbake på skinnene.

Bikini what? Bikini Cleoptra selvfølgelig, hva trodde du? :). Denne siste er ikke så langt unna grensen min i forhold til hvor jeg liker Marita. Her leker hun seg ganske langt sør, helt nede i et landskap som lukter litt mye poprock. Solopartiet hjelper, ellers er det svært mye 80-talls poprock her,

Marita har levert en veldig ujevn debutskive, hvor det som fungerte var fett, men som kunne ha vært mye bedre med en tyngre, røffere produksjon, og med bedre trommer. Bruken av synth, 80-talls synth, var tidvis ok, men jeg hadde mye heller hørt et par av disse med feit hammond.

Hvor hun går neste gang er jo ikke lett å vite, om hun beveger seg mer mot det ene eller andre, men jeg har sansen for dama og deler av musikken. Pluss at jeg er stor fan av Grimfist, derfor holder jeg døren åpen for deg jeg Marita, og håper du tåler anmeldere som er ærlige og tør å si meningen sin, selv om det er en sjanse for at du henter pisken.

4,5/10